Giljotin
Giljotin, eller guillotin, er en mekanisk innretning beregnet for å utføre henrettelse av dødsdømte ved halshogging. Den består av en høy, stående ramme med et hengende senere skråstilt skarpt blad (omkring 40 kg). Bladet heises til toppen av rammen med et tau og holdes der til offerets hode er plassert på et sikret bånd. Deretter løsnes tauet, slik at det tunge bladet faller (omkring 2–3 meter) og kapper hodet av ved nakken. (Høyde og vekt er franske standarder; innretningen ble i sin moderne form utviklet i Frankrike.)
Giljotinen ble første gang brukt i 1792, da hvert franske departement hadde sin egen. Imidlertid eksisterte det noe lignende tidligere. Allerede på 1300-tallet ble en form for halshuggingsinstrumenter brukt i Storbritannia. I Italia og Sveits kjenner man noe tilsvarende fra renessansen. Giljotinen er oppkalt etter legen og politikeren Joseph-Ignace Guillotin. Han fikk gjennomført en forordning om at personer skulle henrettes på en mest mulig human måte. (Da Maria Stuart ble halshugd i 1587, trengte bøddelen tre slag for å skille hodet hennes helt fra kroppen, og det langtrukne stønnet hun gav fra seg da øksen traff henne, etterlot ingen tvil om at smertene var ulidelige.) Men det var likevel ikke Guillotin som utviklet instrumentet, slik mange tror. Under den franske revolusjon ble det stilt opp foran Tuileriene på Place du Carrousel i Paris i august 1792. Dr Guillotin likte ikke at navnet hans ble knyttet til instrumentet, selv om giljotinen i sin første tid ofte ble omtalt som louison eller louisette, etter en dr Louis som var sekretær ved Det kirurgiske akademiet (og forfatter av artikkelen om død i l'Encyclopédie), og som varmt anbefalte instrumentet da han mente at det medførte øyeblikkelig død framfor lidelse.[1]
Giljotinen var tidligere det vanlige henrettelsesapparatet i land som Frankrike, Belgia og Tyskland. Sverige brukte giljotinen for første og siste gang i 1910.
Det har vært reist spørsmål om hvorvidt hodet er ved bevissthet også etter halshuggingen. Da morderen Henri Languille ble henrettet kl 5:30 om morgenen 28. juni 1905,[2] observerte dr Beaurieux hodet nøye for å se tegn til liv. Legen løftet ikke hodet opp, slik avisene etterpå hevdet, ettersom det stod av seg selv. Beaurieux iakttok at den giljotinerte mannens øyelokk og lepper beveget seg i rytmiske sammentrekninger i fem–seks sekunder. Dette kunne være rene reflekser, men etter at ansiktet ble rolig, ropte legen med høy stemme: «Languille!» Øynene åpnet seg da langsomt: «Deretter festet Languilles øyne seg helt tydelig på mine, og pupillene fokuserte på meg.» Etter noen sekunder lukket øyelokkene seg igjen, og Beaurieux ropte igjen den giljotinertes navn: «– og nok en gang, uten noen spasmer, løftet øyelokkene seg, og avgjort levende øyne festet seg på mine, kanskje mer gjennomtrengende enn første gang. Så lukket øyelokkene seg igjen, men ikke helt. Jeg forsøkte å rope en tredje gang, men det kom ingen flere bevegelser – og øynene antok det glassaktige utseendet de får hos døde.» Legen anslo det hele til å ha vart 25–30 sekunder.[3]
David Livingstone skrev at afrikanerne han møtte, regnet med at halshugde mennesker beholdt bevisstheten en liten stund, og at de derfor bøyde et fjærende ungtre og festet et tau fra treet bak ørene til den som skulle halshugges, slik at han i sin siste stund skulle få opplevelsen av å fly gjennom luften.[4]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Schama, Simon (1989): Citizens, Penguin books, ISBN 0-14-017206-8. s. 619–622
- ^ «1905: Henri Languille, a man of science», Executedtoday
- ^ «Does the Head survive?» Arkivert 25. januar 2010 hos Wayback Machine., The Guillotine Headquarters 2011
- ^ O'Hare, Mick (2006): Fins det noen som spiser veps? forlaget Kagge, Oslo, ISBN 82-489-0627-2, s. 55
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Guillotines – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Guillotine – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
