Hagiografi
Hagiografi (fra gresk hagios og grafein, «å skrive om hellige»)[1] er biografier av helgener (hellige person) eller kirkeledere. Disse kristne skriftene er studiet av helgener med fokus på enkeltpersoners liv og deres mirakler. Studiet av helgener som fenomen, uten fokus på de enkelte helgener, kalles hagiologi. Hagiografi betegner også skriftene som resulterer fra studiet, som har utviklet seg som en egen litterær sjanger. Sjangeren var ideologisk viktig for den katolske kirke, den ortodokse kirke, den anglikanske kirke, de orientalsk-ortodokse kirker, og kirkene i øst. Andre religioner som buddhisme,[2] hinduisme,[3] islam, og sikhisme har også framstilt og opprettholdt hagiografiske tekster (eksempelvis sikhismens Janamsakhis) som omhandler helgener, guruer og andre enkeltpersoner som ble antatt å være fylt med en form for hellig makt.
I den kristne kirkens første århundrer utviklet hagiografien seg til å bli en viktig litterær sjanger. Den kombinerer historisk informasjon, som er interessant for akademikere, med historier og legender som er inspirerende og dermed interessante for et mye bredere publikum. De første skriftene var martyrier, som beskrev en martyrs død. Senere, og særlig etter at de store forfølgelsene ebbet ut, begynte man å fokusere på helgenens liv mer enn vedkommendes død, og dette kunne bli beskrevet i et vita («liv»).
I middelalderen var hagiografi et viktig særstudium innen både historie og religion, og kunne ofte inneholde verdifulle nedtegnelser av lokal historie og institusjoner. De kunne være dokumentasjon på folkelige og populære kulter, skikker og tradisjoner.[4] Samtidig var hagiografi et ideologisk verk som i stor grad ikke var knyttet til historiske kjensgjerninger. Flere helgenbiografier var skrevet flere århundrer etter at den påståtte helgenen var død, og forfatterne tok seg store friheter for å dikte inn hva man ikke visste. I mange tilfeller tenderte helgenbiografiene til å skrive av hverandre, og hvor den ene helgenbiografien til forveksling var lik den andre, og den historiske verdien av disse fortellingene er minimale. I moderne tid kan begrepet hagiografi bli benyttet nedsettende om et biografier og fortellinger hvor forfatterne er ukritiske eller servile til sitt emne. Delvis som en reaksjon på dette finnes det i dag hagiografiske miljøet bollandistene, oppkalt etter Jean Bolland, et vitenskapelig selskap i Belgia (Société des Bollandistes) som utgir Acta Sanctorum, en meget omfattende, kildekritisk katalog over helgener og deres liv.[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «hagiography (n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ Augustine, Jonathan (2012): Buddhist Hagiography in Early Japan, Routledge, ISBN 978-0415646291
- ^ Lorenzen, David (2006): Who Invented Hinduism?, Yoda Press, ISBN 978-8190227261, s. 120-121
- ^ Davies, S. (2008): Archive and manuscripts: contents and use: using the sources, 3. utg. Aberystwyth, UK: Department of Information Studies, Aberystwyth University, ISBN 978-1-906214-15-9, s. 5.20
- ^ Société des Bollandistes
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Heffernan, Thomas J. (1992): Sacred Biography: Saints and Their Biographers in the Middle Ages. Oxford.
- Delehaye, Hippolyte (1907): The Legends of the Saints: An Introduction to Hagiography Arkivert 10. januar 2010 hos Wayback Machine., Medieval Sourcebook
- Mariković, Ana & Vedriš, Trpimir, red. (2010): Identity and alterity in Hagiography and the Cult of Saints, Bibliotheca Hagiotheca, Series Colloquia 1. Zagreb: Hagiotheca.
- Vauchez, André (1981): La sainteté en Occident aux derniers siècles du Moyen Âge (1198-1431), Roma: BEFAR, 241. Engelsk overs.:: Sainthood in the Later Middle Ages. Cambridge, 1987; italiensk overs.: La santità nel Medioevo. Bologna, 1989.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Hagiography – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Wiktionary: Hagiography – ordbokoppføring |
«Hagiography». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913.