Platina

Platina
	Basisdata
Navn	Platina
Symbol	Pt
Atomnummer	78
Utseende	gråhvit
	Plass i periodesystemet
Gruppe	10
Periode	6
Blokk	d
Kjemisk serie	transisjonsmetall
	Atomegenskaper
Atomvekt	195,084 u
Empirisk atomradius	135 pm
Kalkulert atomradius	177 pm
Kovalent atomradius	138 pm
Elektronkonfigurasjon	[Xe] 4f14 5d9 6s1
Elektroner per energinivå	2, 8, 18, 32, 17, 1
Oksidasjonstilstander	0, +2, +4, +6
Krystallstruktur	kubisk flatsentrert
	Fysiske egenskaper
Stofftilstand	fast stoff
Smeltepunkt	1 768,3 °C
Kokepunkt	3 825 °C
Molart volum	9,1 · 10-6 m³/mol
Tetthet	21 450 kg/m³
Hardhet	4,3 (Mohs skala)
Fordampningsvarme	510 kJ/mol
Smeltevarme	19,6 kJ/mol
Damptrykk	0,0312 Pa ved 2 045 K
Lydfart	2 680 m/s
	Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen	2,28
Spesifikk varmekapasitet	130 J/(kg · K)
Elektrisk ledningsevne	9,66 · 106 S/m
Termisk konduktivitet	71.6 W/(m · K)
	SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi.

Platina er et grunnstoff med atomsymbol Pt og atomnummer 78. ISO 4217 koden er XPT. Atommassen (u) er 195,1.

Historie

Alkymistisk symbol for platina, satt sammen av symbolene for gull og sølv

Platina (fra spansk platina, et diminutiv av plata «sølv») var kjent av de innfødte i Sør-Amerika før de første europeerne kom til kontinentet. Det er også funnet spor av platina i 3000 år gamle egyptiske smykker. De første europeiske nedtegnelser om stoffet kom fra den italienske humanisten Julius Caesar Scaliger. Han beskrev i 1557 et mystisk hvitt metall som ikke lot seg smelte med datidens teknologi.

I 1748 offentliggjorde den spanske admiralen Antonio de Ulloa en utførlig rapport om egenskapene til dette metallet. Ulloa var på en geografisk ekspedisjon til Peru da han undersøkte metallet platina del pinto som forekom sammen med gull i Ny-Grenada. På hjemreisen ble han tatt til fange av britiske kaperskip og tatt med til England som fange. Selv om han ble godt behandlet, og til og med ble medlem av the Royal Society i London, var han forhindret fra å publisere rapporten sin før han ble løslatt i 1748. 7 år tidligere (1741) hadde Charles Wood isolert grunnstoffet platina, uavhengig av Ulloa. I 1819 ble store platina-forekomster oppdaget i Russland, som frem til århundreskiftet sto for 90% av verdensproduksjonen.

Fra 1875 til 1960 ble lengden av en meter definert av en stang med legering av 90% platina og 10% iridium målt ved 0° C.

Egenskaper

Platina er et mykt, smibart, formbart, sølvhvitt transisjonsmetall som er svært korrosjonsbestandig. Det oksiderer ikke i luft men angripes av cyanider, halogener, svovel og lut, men løses ikke opp av hverken saltsyre eller salpetersyre. Varmt kongevann løser imidlertid opp platina. Det tåler høye temperaturer og har stabile elektriske egenskaper. Platina har katalytiske egenskaper og er paramagnetisk (magnetiseres i et magnetfelt, men kan ikke gjøres til permanentmagnet). I pulverform er platina lettantennelig.

Isotoper

Naturlig forekommende platina består av 6 isotoper, hvorav 5 er stabile: ¹⁹²Pt (0,782%), ¹⁹⁴Pt (32,967%), ¹⁹⁵Pt (33,832%), ¹⁹⁶Pt (25,242%) og ¹⁹⁸Pt (7,163%), og én er ustabil (og dermed radioaktiv): ¹⁹⁰Pt (0,014%) med halveringstid 6,501 × 10¹¹ år. I tillegg finnes 31 kunstig fremstilte ustabile isotoper, hvorav de mest stabile er: ¹⁹³Pt med halveringstid 50 år, ¹⁸⁸Pt med halveringstid 10,2 døgn, ^193m1Pt med halveringstid 4,33 døgn, ^195m1Pt med halveringstid 4,02 døgn, ¹⁹¹Pt med halveringstid 2,802 døgn og ²⁰²Pt med halveringstid 44 timer. De resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn ett døgn, og de fleste kortere enn én time.^[1]

CAS-nummer: 7440-06-4

Forekomst

Platina forekommer i ren form naturlig, men finnes oftest sammen med andre metaller i forskjellige mineraler som sperrylitt (PtAs₂) som forekommer sammen med nikkel-malm i Sudbury-regionen i Ontario, Canada, og platinasulfidet cooperitt i Gauteng-provinsen i Sør-Afrika. Platina finnes også i sedimentære bergarter og avsetninger i Witwatersrand i Sør-Afrika, Uralfjellene i Russland og i Montana, USA. I Norge finnes platina blant annet i ultrabasiske bergarter på Leka og som spredte korn i gullførende elvesand i Finnmark.

Platina er meget sjeldent – det fins omkring 0,003 ppb (parts per billion; det vil på norsk si per milliard) i jordskorpen, noe som gjør det sjeldnere enn gull. I 2007 var Sør-Afrika verdens største produsent av platina med nesten 80% av verdensproduksjonen. Metallet utvinnes også i Russland, Canada, Zimbabwe, USA og Colombia. Årsproduksjonen på verdensbasis i 2006 var 221 tonn.^[2]

Anvendelse

Platina blir ofte brukt i smykker (stemplet Pt). Disse er ikke hardere enn gullsmykker, men metallet har en seigere kvalitet og høyere egenvekt.

På grunn av utmerket motstandsdyktighet mot korrosjon, høyt smeltepunkt og stor katalytisk effekt, har platina og platinalegeringer mange viktige anvendelser i industrien. Platina brukes for eksempel i den elektriske industrien til fremstilling av temperatursensorer (Pt100, Pt1000), elektriske kontakter og elektroder til forskjellig bruk.

Det brukes i glassindustrien til utstyr ved glass-smelting.

I den kjemiske industri brukes platina i katalysatorer (for eksempel i fremstilling av salpetersyre). Det brukes også i katalysatorer i bensinmotorers eksossystem.

I flyindustrien brukes platina til tenningsutstyr i gassturbiner. Platina anvendes også til elektroder for tennplugger i forbrenningsmotorer.

Se også

Referanser

[1] Lawrence Berkeley National Laboratory – Isotoptabell for platina Arkivert 15. mai 2008 hos Wayback Machine.

[2] US Geological Survey – Mineral Commodity Summaries 2008 (pdf)

[1]

[2]