Roderik
| Roderik | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 688 Córdoba[1] | ||
| Død | juli 711[1] Medina Sidonia | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Egilona[1] | ||
| Far | Teodofredo | ||
| Nasjonalitet | Det vestgotiske rike | ||
| Gravlagt | Viseu | ||
Roderik (spansk: Rodrigo, arabisk: لذريق «Ludhriq», død 19. juli 711) skal ha vært den siste vestgotiske kongen fra 709 til 711. Han etterfulgte Witiza på tronen og hersket fra Toledo. Hans nederlag og død i slaget ved Guadalete for den maurisk-muslimske Tariq Ibn Ziyad var et kritisk vendepunkt som førte til den muslimske erobringen av Iberia i det etterfølgende tiåret.
Tiden som konge
[rediger | rediger kilde]Etter at de vestgotiske kongene ble katolske, øket de katolske biskopenes makt til de på en synode som ble holdt i Toledo i 633 fikk adelsmennenes rett til å velge en konge fra kongefamilien. Da kong Ergica døde i 701 gikk tronen videre til hans sønn, Witiza, som hadde vært medhersker fra 693. Da kong Witiza ble avsatt eller drept i 709, valgte adelsmennene Roderik, hertugen av Baetica som etterpå beseiret arvingene av Witiza som krevde retten til å herske.
Familien til Witiza flyktet så til Ceuta på den nordlige kysten av Maghreb. i Ceuta samlet de vestgotiske rivalene til Roderik seg sammen med arianere og jøder som hadde flyktet fra den tvungne konverteringen som de katolske biskopene som kontrollerte det vestgotiske monarkiet holdt på med. De omkringliggende områdene til Maghreb hadde nylig blitt erobret av Musa ibn Nusair som etablerte sin guvernør, Tariq ibn Ziyad, i Tanger med en maurisk armé på 1700 mann.
Julian, greve av Ceuta, som araberne kalte Ilyan, var Roderiks vasall, men var også på stadig bedre talefot med Tariq og familien til Witiza. Den egyptiske historikeren til den muslimske erobringen, Ibn Abd-el-Hakem, fortalte et og et halvt århundre senere at Julian hadde sendt en av sine døtre til det vestgotiske hoffet i Toledo for å utdannes (og som gissel for Julians lojalitet) og at Roderik hadde gjort henne gravid. Senere ballader og krøniker bygget opp denne fortellingen, hun var kjent på spansk som la Cava Rumia (fra de arabiske ordene for «den kristne hore»), og tilla Julians fiendskap med Roderik til Roderiks dårlige behandling av sin datter.
Noen historikere hevder at personlig maktpolitikk kan ha spilt en større del da både Julian og Witizas familie forsøkte å få makt i det vestgotiske kongedømmet. I bytte for land i Andalus (det arabiske navnet for området vestgoterne fremdeles kalte ved dets romerske navn Hispania) bar Julians skip Tariqs tropper over Herkulesstredet.
Den arabiske invasjon
[rediger | rediger kilde]Våren 711 drev Roderik en kampanje mot baskerne og frankerne nær den nordlige iberiske landsbyen Pamplona. Tariq, informert av Julian som han etterlot bak seg blant handelsmennene, krysset inn i Iberia med en rekognoseringsstyrke på rundt 1700 mann. De seilte om natten og holdt sin størrelse utenfor mistanke. Ibn Abd-el-Hakem rapporterte at «folket i Andalus så dem ikke, de tenkte at skipene som krysset og rekognoserte lignet handelsfartøyer som for deres fordel gikk frem og tilbake.» Tariq og hans menn marsjerte så langt som Cartagena ved kysten, så til Cordoba hvor motstand fra den lokale vestgotiske garnisonen til slutt drev dem tilbake til byen.
Roderik marsjerte sine styrker sørover og møtte Tariqs menn i slaget ved Rio Barbate eller slaget ved Guadelete i Cádiz. Slaget skjedde den 19. juli 711. Roderiks hær på rundt 25 000 mann ble beseiret av Tariqs styrke på rundt 7000.
Roderik er antatt å ha blitt drept i dette slaget, men hans eksakte skjebne er uviss. Den vestgotiske arméen ble beseiret da flankene som ble ledet av Roderiks slektninger Sisbert og Osbert deserterte. Hans nederlag etterlot vestgoterne uorganiserte og lederløse, og de overlevende flyktet nord til Écija nær Sevilla.
Den store majoriteten av Roderiks hoff ble også antatt drept i slaget. Maktvakumet skal ha hjulpet Tariqs herre, Musa ibn Nusair, i å erobre nesten hele halvøya innen 718.
En vestgotisk adelsmann, Pelayo av Asturias, unnslapp ved Guadalete-elven hvor han kan ha vært en av livvaktene til kong Roderik. Pelayo returnerte til sitt opprinnelige Asturias (i den nordlige delen av dagens Spania) og ble senere lederen for et opprør mot Munuza, den mauriske guvernøren over området.
Populærkulturen
[rediger | rediger kilde]De engelske forfatterne Walter Scott, Walter Savage Landor og Robert Southey hadde behandlet legendene som blir knyttet til disse hendelsene i poesi. Scott i The Vision of Don Roderick i 1811, Landor i sin tragedie Count Julian i 1812 og Southey i Roderick, the Last of the Goths i 1814.
Den amerikanske forfatteren Washington Irving gjenforteller legendene i sin Legends of the Conquest of Spain fra 1835, som for det meste er skrevet mens han levde i landet. Disse består av Legend of Don Roderick, Legend of the Subjugation of Spain og Legend of Count Julian and His Family.