Selvdrevet artilleri
Basra, Irak, 2006.
Selvdrevet artilleri (også kalt mobilt artilleri og panserartilleri) er artilleri utstyrt med et eget framdriftssystem. I begrepet ligger også selvdrevet kanon (eller haubits og rakettartilleri). Selvdrevet artilleri er sterkt mobile og flyttbare kjøretøy, ofte med beltedrift for terrengkjøringsmuligheter, og utstyrt enten med en stor haubits, feltkanon, morter, eller en form for rakett- eller missilskyter. De er vanligvis brukt for langavstands indirekte støttebombardering på slagmarken.
Tidligere har selvdrevet inkludert direkteskytende kjøretøy, som stormkanoner og panserjagere. Disse har vært tungt bevæpnede kjøretøy, med førstnevnte brukt for tett ildstøtte og sistnevnte spesialisert for å angripe stridsvogner.
Moderne selvdrevne artilleristykker kan på overflaten ligne stridsvogner, men er generelt lettere pansret og ikke ment for direkte strid. De beskytter derimot mannskapet på innsiden mot splinter, skrap og lett ild, og er derfor vanligvis også sett på som et pansret kampkjøretøy. Mange er utstyrt med maskingevær som forsvar mot fiendtlig infanteri.
Hovedfordelen med selvdrevet artilleri kontra tauet artilleri er at den kan mobiliseres og utplasseres mye raskere. Før et tauet artilleristykke kan benyttes må den stanses, tas av tauekjøretøyet og settes opp. For å endre skytestilling må tauet artilleri så festes på et kjøretøy og bli tauet til en ny posisjon. Selvdrevet artilleri derimot kan stanse på et valgt sted og skyte nærmest umiddelbart, før den så kan flyttes til en ny posisjon. Denne skyt-og-flykt-evnen er veldig nyttig i mobil konflikt, og særlig på offensiv.[1]
Tauet artilleri er raskere å bygge og vedlikeholde. Tauet artilleri er også lettere, og kan taues til steder selvdrevet artilleri ikke kan nå. Siden Vietnamkrigen har kraftige transporthelikoptre blitt brukt for å utplassere artilleri raskt. Så på tross av fordelene med selvdrevet artilleri er tauet artilleri fortsatt i mange moderne hærers arsenal.[1]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Hedberg, Jonas (1987) (på Svensk), Kungliga artilleriet: Det ridande artilleriet,