Den prøyssiske armé

Den kongelige prøyssiske armé (tysk: Königlich Preußische Armee) var kongeriket Preussens hær.^[1] Den var viktig i utviklingen av Brandenburg-Preussen til en europeisk stormakt.

Slaget ved Hohenfriedberg - *Prøyssisk infanteris angrep, 4. juni 1745*, av Carl Röchling.

Den prøyssiske armé hadde sine røtter i kjernen av leiesoldatstyrkene til Brandenburg under Trettiårskrigen. Kurfyrste Fredrik Vilhelm av Brandenburg utviklet denne styrken til en stående armé, mens kong Fredrik Vilhelm I av Preussen økte størrelsen på hæren drastisk. Kong Fredrik II av Preussen ledet de disiplinerte styrkene til seier under de schlesiske kriger på 1700-tallet, og styrket Kongeriket Preussens renommé og prestisje i Europa.

Hæren var utdatert ved starten av Napoleonskrigene, og Preussen ble beseiret av Det første franske keiserdømme i den fjerde koalisjonskrigen. Under Gerhard von Scharnhorst begynte prøyssiske reformister å modernisere den prøyssiske hæren, noe som bidro til Napoléon Bonapartes fall i den sjette koalisjonskrigen. Konservative stagget moderniseringen, og hæren ble et bolverk for det konservative prøyssiske styre.

Den prøyssiske armé opplevde suksess på 1800-tallet mot Danmark i den andre slesvigske krig, mot Østerrike i den østerriksk-prøyssiske krig, og mot Frankrike i den fransk-prøyssiske krig, noe som gjorde at Preussen samlet de tyske statene og dannet et forent tysk keiserrike i 1871. Den prøyssiske armé dannet kjernen av Den keiserlige tyske armé, noe som ble erstatt av Reichswehr etter Keiserriket Tysklands tap i første verdenskrig.

Den prøyssiske armé var kjent for sin styrke, og Preussen ble ansett som en sterkt militarisert stat. Mirabeau bemerket at «Preussen, er ikke en stat med en hær, men en hær med en stat».^[2] Denne sterke militærtradisjonen gjorde at den relativt lille staten utviklet seg til stormakt, og prøyssisk militærtradisjon kom til å prege det tyske forsvaret helt frem til andre verdenskrig.