Stua vår i tredje etasje i Bjørn Stallares vei på Sinsen var både oppholdsrom og sovarom. Foreldra mine hadde ikke råd tel å bruke sovarommet sjøl. Han Karsten Liaklev, en venn ta far min frå Jaren, leide det som hybel.
Det var en æfta i september 1941. Je var sju år og sjuk, hadde feber og en forferdelig vond hærsbetennelse. Je låg og halvsvav på divan i stua da flere karer kom listendes inn i rommet. En ta dom kom bort tel meg, la et kamferdrops i handa mi og ønske meg God Bedring. Dei andre gikk og sætte seg i radiokroken i hoppes med 'n far og 'n Karsten.

Sjukdomsdøsen greip fatt i meg, og je vakne ikke før kara reiste seg, gikk gjennom stua og ut i gangen. A mor kom bort tel meg og spørte åssen det sto tel med meg. Je svara ikke på det, bare stamme fram et spørsmål gjennom den såre hærsen. – Åffer var dei kara her? A mor sa at dom ville høre på nyheter frå London. – Dom stoler bare på det han Toralv Øksnevad sier, sa a. Han fortæl åssen det virkelig går med krigen, skjønner du. Sendingen frå NRK er bare nazistpropaganda. Je var for tuskin tel å spørje å propaganda var for no, hørte bare etter å a mor forklarte. – Du skjønner tyskera har bestemt at bare nazister får lov tel å ha radio nå. Alle andre må levere inn sine, og innleveringa skjer alfabetisk. Kara som var her, har alle etternavn som er før vårt, før N, veit du. Bjørklundkara, han Karsten Liaklev, han Einar Egge, ja også en som heter Johnsen. Dom har levert inn radioapparata sine, og i mårra må'n far levere inn vårt og.
Je veit ikke om vi savne radioen vår, men husser at vi ikke akkurat hadde et stille liv etter at den var borte.

Det var mange lyder på Sinsen, ofte vonde lyder. Ikke så sjelden vart vi vækt midt på natta ta ulende flyalarm. Vi måtte klæ på oss i en fart og gå ner tre etasjer tel tilfluktsrommet i kjellar'n. Alle leieboera kom ut i gangen og rasa nerover trappen. Den skingrende lyden fra marmortrinna sitter enda innerst i øreganga mine, det gjør ungeskrål og redde, vaksne stemmer og. Så var vi der i det dunkelt opplyste kjellerrommet. Vi unga satt på golvet innpakke i ulltæpper, dei vaksne sto lent inn mot veggen mens dom viskeprate med en an. Da faren over-signalet ljome over byen, rasa vi oppattover alle trappen, gikk inn i leiligheta vår, la oss att og prøvde å få sova.
Je husser godt et par andre vonde lyder frå åra på Sinsen og. A mor og je sto innafor døra og hørte tung støvletramp oppover marmortrappa, sinte tyske stemmer ved inngangen tel naboen, skrik og jamring. Da alt stilne, åpne a mor døra og prate med den gråtende nabodama. Hu hikste fram at det nok hadde vøri en razzia og at mænn' hennes var arrestert. A mor forklarte å en razzia var da vi gikk inn att tel oss sjøl.

En dag je kom hematt frå skolen vart je møtt ta a mor som tok omkring meg og ropte med gråt og sinne i stemma. «Tyskera har skøti Wickstrøm og Hansteen!» Je fekk væta at dom to var dei fyste norske som vart dømt og henrette. To fagforeningsledere som hadde organisert en streik! Det var ulovlig under krigen. «Terboven har bestemt det», sa a'mor. Det rare navnet hadde je hørt før, og je visste at a mor ikke likte denna Terboven som bodde på Skaugum og bestemte i Norge. Kronprinsfamilien hadde bodd der før krigen. Dom hadde mått rømme og var nå trygge i USA. Da vi fløtte tel Jaren i 1943 var dei beslaglagte radioa oppbevart i et lagerrom ved kooperativen og levert ut att i mai 1945. Men je visste at han far hørte på nyheter et eller ana stelle. En dag da han kom hematt frå en tur oppi Moen, sto je bak døra og hørte at han nevnte London og Toralv Øksnevad. Etter krigen fekk je væta at han hadde vøri hos en kamerat og hørt på en radio som var gjømt under no høy i ei løe.

Inne i huset i dei åra hørte vi ikke andre lyder enn dom vi laga sjøl. Skomakerbestefar min laga my slags støy. Han trampe hardt i golvet rett over kjøkkenet, han banke da 'n ferde skor. Hvis ikke havrevillingen sto på bordet tel samma tida hår dag, brukte 'n seg på a mor. Trappa opp tel skomakerverste jamre seg da han og kunder stavre seg opp og ner.

Om kveld' tok 'n bestefar ofte fela si og spelte på den. Var'n i dårlig humør, spelte 'n hardt og skingrende, riktig stygt låt det. Var 'n i godt humør, spelte'n vart og pent. Hvis han hadde hørt gode nyheter om dei alliertes framgang, eller hvis han hadde fått mane til seg en klump med godt smør, var det artig å høre på felespellinga frå andre etasjen.

Syster mi og je opplevde noe stort i den stille tida under krigen. Vi fikk høre på grammofonplater! Søskenbarnet vårt, a Reidun, bodde i tredje etasje på Folkvang, (et forsamlinglokale) og eide et vidunder som ga fra seg morosam og rørende musikk. Sveivegrammofon' sto i den kalde stua mot øst. I jula vart det fyrt opp i ommen der, juletre' sto pynte og glitrende i hjørnet, og vidunderet var plassert på et lite bord ved glaset. Vi fryde oss over musikken som suste inn i rommet etter at vi hadde sveive opp og kunne stå og lytte. A Reidun hadde bare to plater. Den eine var med Alice Babs, Swing it magister'n og Regntunga Skyer! Den andre var med Jens Book Jensen – En liten gylden ring, – Jeg blir så glad når solen skinner og flere andre slagere. Vi unga saug tel oss musikken, svingte på oss og sang med så godt vi kunne.

Jens Book Jensen var spesielt interessant, for han og skuespillerinna Rita Drangsholt hadde en gong overnatte i den stua. Det hadde seg sånn at dei to kjendisa hadde hatt en forestilling på Folkvang. Dom hadde prøvd å få plass på hotellet i Brua, men der var det ikke noe ledig rom. Tyske offiserer hadde ti alle romma. A tante Karen, mor hennes Reidun, hadde ordne med sengeplasser i stua, Booken på en divan og a Rita på flatseng på golvet. A Reidun hadde fått grammofonplata som takk for gjestfriheta. Ja, under krigen hendte det sannelig mye rart! Og heldigvis har vi som opplevde dei åra mange gode minner.

Gerd Nyland,
skribent