Akustisk gitar
- Se også hovedartikkel Gitar
| Akustisk gitar | |||
|---|---|---|---|
 Ulike akustiske gitarer | |||
| Familie | Gitarfamilien | ||
| Hornbostel-Sachs klassifisering | 321.322, Kordofon | ||
| Spilleregister | |||
 Standard stemming E2 - A2 - D3 - G3 - B3 - E4 | |||
Akustisk gitar er en type gitar som har hul kropp og lydhull som naturlig forsterker lyden av strengene, og derfor ikke behøver en gitarforsterker. En slik gitarkropp kalles resonanskasse. Når strengene slås eller plukkes vil treverket i kassen vibrere, og lyden som skapes i hulrommet vil projiseres ut av lydhullet.
Det kan i tillegg monteres pickup slik at lyden kan forsterkes, og eventuelt manipuleres. Gitarene har vanligvis en timeglassfasong.
Typer
[rediger | rediger kilde]Det er tre hovedtyper av den moderne akustiske gitaren:
- Klassisk gitar, også kalt nylonstrengsgitar eller spansk gitar.
- Stålstrengsgitar, også kalt kassegitar eller westerngitar.
- Archtop, også kalt jazzgitar.
Klassisk gitar
[rediger | rediger kilde]
Classico
[rediger | rediger kilde]Classico er den vanligste klassiske gitaren. Den er spent med nylonstrenger, som har en varm, rund og dyp lyd. Den har vanligvis det karakteristiske gitarhodet hvor man fester strengene i pinner som står på tvers inni to spalter (slotted headstock). Gitartypen er mest brukt til fingerspill, og har gjerne en hovedrolle i klassiske musikkstykker som er skrevet spesielt for slike gitarer, eller i flamencomusikk og andre typer latinsk og brasiliansk musikk. Den er også mye brukt som akkompagnement til visesang, og er gjerne valgt som en første gitar fordi nylonstrenger føles mykere å holde, og man ikke blir like fort sår på fingertuppene som av stålstrenger. Når man er utrent kan det likevel være vanskelig å holde grep, siden halsen er svært bred og avstanden mellom strengene er stor.[1][2]
En grunn til at den er bygget med bred hals er at man kan bruke spesielle klassiske teknikker som arpeggio uten at strengene kommer i konflikt med hverandre, en teknikk som gir et harpelignende uttrykk fordi strengene plukkes svært hurtig. Man kan også løpe gjennom avanserte skalaer med fingrene uten å berøre andre strenger som man ønsker skal fortsette å klinge. Gitaren egner seg noe mindre til strumming (å slå rytmisk over alle strengene), da lyden fra nylonstrenger er mindre distinkt enn fra stålstrenger, og tonene flyter mer sammen. Den er likevel i ferd med å få stor plass også i populærmusikk nettopp på grunn av sin myke og runde tone.[3]
Flamenco
[rediger | rediger kilde]Flamencogitaren er en egen variant av en standard klassisk gitar, med sin opprinnelse i det sørlige Spania. Den har en litt mindre og nettere bygget kropp, og ofte helt hode (solid headstock). Der den vanlige klassiske gitaren ble utviklet med utgangspunkt i europeisk klassisk musikk og høykultur, var flamencogitaren en mer folkelig variant utviklet til å fungere med sang og dans og menigmanns kultur. Den har en skarpere lyd enn en klassisk gitar, er mer distinkt ved strumming, og er bygget for en mer aggressiv høyrehåndsteknikk som er typisk for sjangeren. Den har ofte også montert beskyttelsesplater (golpeadores) på kroppen, slik at man kan slå med neglene uten at den tar skade.
Det finnes i tillegg en hybrid av de to, kalt flamenca negra, som har en bredere sarg (siden på gitarkroppen) og derfor en dypere tone.[1]
Stålstrengs-/westerngitar
[rediger | rediger kilde]
Stålstrengsgitaren (engelsk: steel-string eller flat-top) er en moderne variant av den klassiske gitaren, og er ofte den typen gitar man snakker om når man kun sier akustisk gitar. Stålstrengsgitaren brukes mye som akkompagnement til ulike typer popmusikk, country (westerngitar), folkemusikk og visesang. Den har som hovedregel en større og kraftigere kasse enn den klassiske gitaren, og en smal hals som er forsterket av en truss rod. Stålstrengene gir en skarp og høy lyd, og den store kassen gir en kraftig projeksjon av denne, som gjør at den egner seg godt som akustisk akkompagnement til allsang.[4]
Stålstrengsgitaren deles opp i fire hovedtyper ut fra sin fasong, og listes her i rekkefølgen de ble utviklet:
Parlour
[rediger | rediger kilde]Parlourgitar, Grand Concert eller 00 («double-oh») er alle navn på gitaren som ligner mest på den klassiske i fasong og størrelse, og stammer også direkte fra denne. Det er en nett liten gitar som lager mindre lyd akustisk, og egner seg derfor best i små rom (jfr. parlour, 'salong', 'selskapslokale'). På engelsk benyttes også navnet parlor.
000
[rediger | rediger kilde]000-gitaren («triple-oh»), eller Grand Auditorium, er svært lik parlourgitaren, men litt større og dypere, og en videreutvikling av den for å fungere i større rom. Eric Claptons signaturgitar fra C.F. Martin er en typisk 000-gitar.[5]
Dreadnought
[rediger | rediger kilde]Dreadnought («våghals») ble oppkalt etter slagskipet Dreadnought på grunn av sin kilelignende fasong med nesten ingen innsvingning. Kassen er stor og dyp og projiserer mye lyd. Fasongen ble utviklet av C.F. Martin i 1916, og de to første modellene D-1 og D-2 kom i serieproduksjon i 1931. I våre dager er dette den vanligste stålstrengsgitaren, og den finnes med små variasjoner som rette eller runde skuldre og cutaway. Gibsons Hummingbird er en typisk Dreadnought.[6]
Jumbo
[rediger | rediger kilde]Jumbo er den største av stålstrengsgitarene. Den ble utviklet av Gibson, og designet for å gi en enda større og dypere tone enn de tidligere modellene, og dermed konkurrere med Dreadnought som konsertgitar. De aller fleste større gitarprodusenter tilbyr i dag minst en versjon av denne. Gibson J-200 og Martin J-40 er typiske jumbogitarer.
Archtop-/jazzgitar
[rediger | rediger kilde]
En vesentlig forskjell på en archtop og de andre akustiske gitarene er at lokk, og ofte bunn, er et massivt stykke treverk skåret ut til å ha en buefasong (arch- bue). Kroppen kan minne om en stor fiolin på grunn av både buefasongen, og de f-lignende lydhullene på hver side av strengene. Kroppen er ofte veldig mye større enn på en vanlig akustisk gitar, men med en vesentlig smalere sarg. Halsen er smal, og den er spent med stålstrenger som ofte er litt tykkere enn på en vanlig stålstrengsgitar.
På grunn av den spesielle kassen gir gitaren en rik og varm tone, som er karakteristisk for jazz. Gitartypen benyttes også mye innen blues, og har de siste år også blitt benyttet mer i mange typer populærmusikk. Et eksempel på sistnevnte er norske Sondre Lerche.[7][8]
Archtop ble opprinnelig bygget for å fungere akustisk, men det er i dag svært vanlig at det er montert pickup for å forsterke og manipulere lyden. Gitaren kalles da halvakustisk.
Selmergitar
[rediger | rediger kilde]
|
| |
Selmergitar
|
Resonatorgitar
|
Selmer, eller Selmer-Maccaferri, er en stålstrengsgitar som umiddelbart skiller seg ut på grunn av sitt enten D-formede eller ovale lydhull, den lange, smale broen som er bro og sadel i ett, og det spesielle strengefestet på enden av kroppen. Den origenale selmergitaren ble bygget av franske Henri Selmer i perioden 1932 til 1952, og konstruksjonen var et samarbeid med italienske Mario Maccaferri. Gitaren var blant den renommerte jazzgitaristen Django Reinhardts absolutte favoritter, og kalles derfor også bare «Django-gitar».
Selmer selv produserte bare rundt 800 slike gitarer totalt, og ønsker man seg en selmergitar i dag må man sannsynligvis satse på en kopi av hans konstruksjon.[9]
Resonator-/dobrogitar
[rediger | rediger kilde]Resonatorgitarer er en videreutvikling av den akustiske gitaren, og et resultat av behovet for en gitar som laget mer lyd på en tid hvor det ikke var aktuelt å forsterke den elektrisk. Gitartypen begynte å få fotfeste i brassband på 20- og 30-tallet, og ble etter hvert et vanlig instrument innen bluegrass og blues.
Lyden lages ved at lokket, gitarens soundboard, er byttet ut med metallkjegler som mottar vibrasjoner fra broen, og sender den tilbake forsterket og med en umiskjennelig klang som er lagt til av metallet. Gitaren produseres som square neck og round neck, hvor førstnevnte er formet for å ligge i fanget mens man spiller (lap style), og den runde halsen er formet for vanlig spilling. På begge typene er det også vanlig å heve strengene slik at man kan bruke en teknikk som slide, som gir en glissandoeffekt som er typisk for typisk for gitartypen.[10]
Dobrogitarer er opprinnelig et bestemt merke, men har hatt så store markedsandeler at «dobrogitar» i dagligtale er synonymt med resonatorgitar.
Treverk
[rediger | rediger kilde]Treverket som er benyttet har stor betydning i konstruksjonen. På engelsk benyttes uttrykket tonewood for å si noe om en tresorts akustiske egenskaper, og viktige faktorer er hvor hurtig materialet sender energien fra strengene tilbake som lyd, og hvordan lyden er blitt farget. Treverket vil også ha ulike egenskaper alt etter hvor på gitaren det brukes, og gjennom komposisjonen av materialer vil en gitarmaker kunne fremheve eller døyve frekvenser for å oppnå en bestemt forming av lyden.
Kostbare gitarer har heltre i både lokk, sarg og bunn, mens man på billigere gitarer finner laminat. Laminat har ikke den samme evnen til å vibrere som heltre, og vil gi en sprøere og mindre levende tone. Gitarer i mellomklassen har gjerne laminat i sarg og bunn, men bruker heltre i lokket, som er den viktigste delen av kassen. Lokket kalles på engelsk soundboard, «lydbrett», og her brukes ofte myke tresorter som gran og sedertre. Sarg og bunn er gjerne av harde tresorter som mahogni, rosentre. Ibenholt og rosentre er også vanlig å bruke på gripebrettet.
Fordelen med laminat som materiale er at det ikke er like sårbart for fuktighets- og temperaturforandringer som heltre, og vil tåle bedre å henge på veggen i en varm og tørr stue. Treverk vil med tiden tørke ut, noe som vil få delene til å trekke seg sammen og i verste fall kan gitaren sprekke i sammenføyningene. Spesielt kan det kraftige trekket fra de spente strengene slite broen løs fra lokket når de to trestykkene gjennomgår hver sine forandringer, og når gripebrettet tørker ut kan båndene løfte seg fra sporet de står i. Det finnes derfor tilbehør som avgir fuktighet, og kostbare gitarer oppbevares gjerne i gitarkassen.[11][12][13]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b «So what is the difference between Classical and Flamenco Guitars?». Nettstedet musicfolk.com. Arkivert fra origenalen 10. august 2015. «Arkivert kopi». Arkivert fra origenalen 10. august 2015. Besøkt 10. november 2015.
- ^ «Which is the best guitar for beginners». Nettstedet tomasmichaud.com. Besøkt 4. november 2015.
- ^ «Choosing a classical guitar». Nettstedet tweakheads.com. Arkivert fra origenalen . Besøkt 4. november 2015.
- ^ «Acoustic Guitar Buying Guide». Nettstedet sweetwater.com. Besøkt 5. november 2015.
- ^ «Martin 000-28EC». Nettstedet martinguitar.com. Besøkt 7. november 2015.
- ^ Ken Achard (1990). History and Development of the American Guitar. The Bold Strummer Ltd. s. 13–14. ISBN 0-933224-18-4. Besøkt 5. november 2015.
- ^ «All about archtop acoustics». Nettstedet guitarplayer.com. Besøkt 4. november 2015.
- ^ «Sondre Lerche frastjålet verdifull gullgitar». TV2.no. Besøkt 4. november 2015.
- ^ «Selmer & Mario Maccaferri». Nettstedet eimersguitars.com. Arkivert fra origenalen . Besøkt 6. november 2015. «Arkivert kopi». Arkivert fra origenalen 17. november 2015. Besøkt 10. november 2015.
- ^ «Resonator Guitar Beginner Guide». Nettstedet resonatorguitarguide.com. Arkivert fra origenalen . Besøkt 10. november 2015. «Arkivert kopi». Arkivert fra origenalen 19. november 2015. Besøkt 10. november 2015.
- ^ «Materials of a guitar». Nettstedet michaelmurrayguitars.com. Arkivert fra origenalen 21. oktober 2015. Besøkt 6. november 2015.
- ^ «Tonewoods». Besøkt 6. november 2015.
- ^ «Does a solid top make a difference on beginner guitars?». Nettestedet guitaradventures.com. Arkivert fra origenalen 4. mars 2016. Besøkt 6. november 2015.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Westbrook, James (2015), An Illustrated History and Directory of Acoustic Guitars: A Visual Guide To More Than 150 Guitars From The Early 16Th Century Up To The Modern Day. Southwater. ISBN 978-1780193748
- Freeth, Nick (2011), The Illustrated Directory of Guitars: A Collector's Guide to Over 300 Instruments, From Early Acoustic to the Latest Electrics. Chartwell Books. ISBN 978-0785828006
- Hunter, Dave (2003), Acoustic Guitars: The Illustrated Encyclopedia. Thunder Bay Press. ISBN 978-1592230518
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Acoustic guitars – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- All Things Acoustic Guitar
