Hinkmar av Reims
| Hinkmar av Reims | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 806[1][2][3] | ||
| Død | 21. des. 882 Épernay | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, filosof, prest, historiker, skribent, erkebiskop | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Notre-Dame de Reims | ||
Hinkmar av Reims (fransk: Hincmar de Reims, født 806, død 21. desember 882 i Epernay) var erkebiskop av Reims.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Hinkmar tilhørte en fornem slekt. Han fikk sin oppfostring i klostret i Saint-Denis, der han senere trådte inn som munk. Da dette klosters abbed, Hilduin, på grunn av at han i striden mellom keiser Ludvig den fromme og hans sønner hadde tatt parti for sønnene, ble landsforvist til Sachsen, fulgte Hinkmar ham i landeflukten, men ble snart hjemkalt og medvirket også til at Hilduin ble gjeninnsatt i abbedverdigheten.
Hinkmar gjenvant fullstendig keiserens yndest og fikk enda større innflytelse hos Ludvig den frommes yngste sønn, Karl den skallede. Av denne fikk Hinkmar flere abbedstift.
Erkebiskop
[rediger | rediger kilde]Hilkmar ble i 845 valgt til erkebiskop i Reims.
Som erkebiskop utfoldet Hinkmar en stor både kirkelig og politisk virksomhet. Han var en kraftig støtte til Karl den skallede og bidro vesentlig ved sin innflytelse til å omintetgjøre Ludvig den tyskes førsøk på å innskrenke dennes rike. Samme troskap viste han Karl den skalledes sønn og ettertreder, Ludvig den stammende, og dennes begge sønner Ludvig III og Karloman II. Men på den annen side nølte han ikke å mot den verdslige makt føre et frimodig språk og hevde kirkens anseelse. Selv om han van kongelig sinnet, var han samtidig hierark.
Fremfor alt arbeidet han for å opprettholde sin erkebiskopelige myndighet og kom i feide til og med mot en så sterk pave som Nikolas I. I striden mot paven trakk han imidlertid det kortere strå. Biskoper som var blitt avsatt av Hinkmar, ble gjeninnsatt av paven i sine embeter. Ubehageligst for ham var hans langvarige tvist med munken Gottschalk, som i et skrift ensidig hadde hyllet læren om den guddommelige predestinasjon og derfor på erkebiskop Hinkmars befaling ble fengslet og offentlig hudflettet. Den allmenne mening støttet Gottschalks sak, og flere lærde teologer opptrådte til forsvar for hans standpunkter. Også denne saken ble lagt frem for pave Nikolas I, som også i denne tvisten uttalte misbilligelse mot Hinkmar, uten imidlertid å felle noe bestemt utslag i selve læretvisten som hadde foranlediget Hinkmar til å i denne sak selv opptre som teologisk forfatter.
Også på annet vis gjorde Hinkmar seg kjent som forfatter, og man har fortsatti behold mange kirkelige statutter, brev og avhandlinger fra hans penn. Av disse kan særlig nevnes skriften De regis persona et de regio ministerio, et slags kongespeil som fremstilte en konges kall og plikter, og dessuten et langt skriv til de franske stormenn som hadde spurt ham til råds vedrørende organisereingen av Karlomans styre. Sistnevnte skrift inneholder et utdrag fra Adalhards avhandling De ordine palatii, en opplysende redegjørelse for ordningen ved Karl den stores hoff og herredager.
Hinkmar døde 21. desember 882 i Epernay, dit han hadde flyktet unna nordmennene som beleiret Reims.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118551280, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Trove, oppført som Hincmar, Trove person-ID 1303238, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Hincmar, SNAC Ark-ID w6p0013s, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Kildeskrifter
[rediger | rediger kilde]Edisjoner
- Hincmari Rhemensis archiepiscopi opera omnia. Juxta editionem Sirmondianam ad prelum revocata, varia accessere monumenta quae suppeditarunt Surii, Pertzii, etc., hrsg. von Jacques Paul Migne. 2 Bände. Paris 1852.
- De ordine palatii, hrsg. von Thomas Groß und Rudolf Schieffer, Monumenta Germaniae Historica, Leges, Fontes iuris Germanici antiqui in usum scholarum separatim editi, Band 3. Hahn, Hannover 1980, ISBN 3-7752-5127-8.
- De divortio Lotharii regis et Theutberga regina, hrsg. von Letha Böhringer, Monumenta Germaniae Historica, Leges, Concilia, Band 4,1. Hannover 1992, ISBN 3-7752-5327-0.
- Die Streitschriften Hinkmars von Reims und Hinkmars von Laon. 869–871, hrsg. von Rudolf Schieffer, Monumenta Germaniae Historica, Leges, Concilia, Band 4,2. Hahn, Hannover 2003, ISBN 3-7752-5355-6.
- Collectio de ecclesiis et capellis, hrsg. von Martina Stratmann, Monumenta Germaniae Historica, Leges, Fontes iuris Germanici antiqui in usum scholarum separatim editi, Band 14, Hannover 1990, ISBN 3-7752-5332-7.
- De cavendis vitiis et virtutibus exercendis, hrsg. von Doris Nachtmann, Monumenta Germaniae Historica, Quellen zur Geistesgeschichte des Mittelalters, Band 16. München 1998, ISBN 3-88612-076-7.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Hinkmar, Erzbischof von Reims» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 882–885.
- (de) Johannes Heller: «Hinkmar». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 12, Duncker & Humblot, Leipzig 1880, s. 438–456.
- (de) Klaus Vielhaber: «Hinkmar.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 9, Duncker & Humblot, Berlin 1972, ISBN 3-428-00190-7, s. 184 f. (digitalisering).
- Rudolf Schieffer: Hinkmar von Reims. In: Lexikon des Mittelalters, Bd. 5 (1991) Sp. 29f.
- Karl-Ulrich Betz: Hinkmar von Reims, Nikolaus I., Pseudo-Isidor. Fränkisches Landeskirchentum und römischer Machtanspruch im 9. Jahrhundert. Bonn 1965.
- Jakob Schmidt: Hinkmars „De ordine palatii“ und seine Quellen. Diss., Frankfurt am Main 1962.
- Gerhard Schmitz: De presbiteris criminosis. Ein Memorandum Erzbischof Hinkmars von Reims über straffällige Kleriker. (Monumenta Germaniae Historica, Studien und Texte, Band 34). Hahn, Hannover 2004, ISBN 3-7752-5734-9.
- Olaf Schneider: Erzbischof Hinkmar und die Folgen. Der vierhundertjährige Weg historischer Erinnerungsbilder von Reims nach Trier. Berlin 2010, ISBN 978-3-11-020056-0.
- Heinrich Schrörs: Hinkmar, Erzbischof von Reims. Sein Leben und seine Schriften. Herder, Freiburg 1884 (Nachdruck: Olms, Hildesheim 1967).
- Martina Stratmann: Hinkmar von Reims als Verwalter von Bistum und Kirchenprovinz. (Quellen und Forschungen zum Recht im Mittelalter, Band 6). Thorbecke, Sigmaringen 1991, ISBN 3-7995-6086-6.
- Martina Stratmann: Zur Rezeption Hinkmars von Reims durch Bernhard von Hildesheim und Bernold von Konstanz. In: Deutsches Archiv für Erforschung des Mittelalters 44 (1988), S. 170–180.
- Hinkmar i Nordisk familjebok (1. utgave, 1883)
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Hincmarus Reims – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Catholic Encyclopedia
- Opera Omnia by Migne Patrologia Latina with analytical indexes
- (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Hinkmar, Erzbischof von Reims» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 882–885.
- THE LIFE AND TIMES OF HINCMAR (806-882) AD ARCHBISHOP OF RHEIMS BY REV. JAMES C. PRICHARD (btm format)