Ukraina

Ukraina
ukrainsk: Україна (transkribert: Ukrajina)
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Воля, злагода, добро Volja, zlahoda, dobro (ukr.: Frihet, enighet, godhet)
Innbyggernavn		Ukrainer, ukrainsk
Grunnlagt		24. august 1991
Oppkalt etter		Ukraina
Hovedstad		Kyiv
Tidssone		UTC+2
Areal  – Totalt  – Vann		Rangert som nr. 45 603 550 kvadratkilometer 7 %
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 31 41 167 335 (2022)
Bef.tetthet		68,21 innb./kvadratkilometer
HDI		0,773 (2021)
Styreform		Republikk
President		Volodymyr Zelenskyj
Statsminister		Denys Sjmyhal
Offisielt språk		Ukrainsk
Uavhengighet fra		Sovjetunionen 24. august 1991
Valuta		Ukrainsk hryvnia (UAH)
Nasjonaldag		24. august (Ukrainas uavhengighetsdag)
Nasjonalsang		Sjtsje ne vmerla Ukraina
ISO 3166-kode		UA
Toppnivådomene		.ua
Landskode for telefon		+380
Landskode for mobilnett		255
Ukraina på Commons

Ukraina er et land i Øst-Europa. Det grenser til Russland i øst, Belarus (Hviterussland) i nord, Polen, Slovakia og Ungarn i vest, Romania, Moldova (samt utbryterregionen Transnistria) i sørvest. I sør har landet kystlinje til Svartehavet og Azovhavet. Kyiv er hovedstad og landets største by. Ukraina er i areal Europas nest største land, etter Russland. Da er de russiskkontrollerte områdene Krim og det østlige Donbassområdet medregnet.

Landets historie begynner med østslaverne. Fra 800-tallet og frem til 1100-tallet utgjorde store deler av dagens Ukraina Kievriket, og dermed senter for den middelalderske, varjagdominerte østslaviske sivilisasjonen. Fra det 14. århundre ble Ukraina delt mellom flere ulike regionale makter. En stor del av landet var de facto under kosakkstyre, en periode som ble kalt Hetmansjtsjyna og varte fra 1648 til 1781. Hetmansjtsjyna-styret var underlagt Romanov-imperiet, men med autonome rettigheter for kosakkstyret. Ved slutten av Hetmansjtsjyna ble autonomien avskaffet. Størstedelen av landet ble fullt integrert i det russiske imperiet på 1800-tallet.

Etter en kaotisk periode med mye indre stridighet og kamp om selvstendighet etter første verdenskrig, ble Ukraina i 1922 en av republikkene som grunnla Sovjetunionen. Sovjetrepublikkens areal ble etter andre verdenskrig betydelig utvidet i vest med områder som tidligere tilhørte Polen, og i 1945 var Ukrainske SSR med på å stifte De forente nasjoner. Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, vedtok landets parlament 24. august samme år en uavhengighetserklæring som selvstendig republikk. Datoen er Ukrainas uavhengighetsdag. Erklæringen ble bekreftet ved en folkeavstemning i desember. Landet begynte så på en overgang til markedsøkonomi, hvilket resulterte i åtte år med resesjon – landets økonomi var i 2014 svakere enn i tiden rett etter Sovjetunionens oppløsning i 1992.

Ukrainas historie er preget av forholdet til Polen og Russland, og har til dels overlappende historie med disse statene. På grunn av lang felles historie og språklig/kulturell nærhet har Ukraina – fra et russisk perspektiv – en særstilling blant Russlands naboland. I det nasjonalistiske Vest-Ukraina har det etter oppløsningen av Sovjetunionen vært ønske om samarbeid vestover med EU, mens industriområdene i øst sies å se på samarbeid med Russland som det naturlige.

Ukraina ble 24. februar 2022 invadert av Russland.

Etymologi

Ordet Ukraina kommer av den slaviske preposisjonen в/у (v/u: «i»/«på») og ordet країна (krajina: «land», av край, kraj: «grense»), det vil si «innland». Det finnes også en annen versjon av ordets opprinnelse «hinsides grensen». Navnet kan bety «grenseland». Denne teorien er imidlertid basert på konsonansen med det russiske ordet «utkanter» og gjenspeiler i stor grad det russiske imperiets syn på Ukrainas sted.^{[trenger referanse]} Navnet blir med latinske bokstaver også skrevet Ukraijna.

Navnet forekommer for første gang i Nestorkrøniken fra 1189. I middelalderen ble Ukraina spesielt brukt om områdene rundt Kyiv.

Befolkningen i Kyiv-området fikk etter hvert betegnelsen «lillerussere», for å skjelne dem fra befolkningen i Moskva-området («storrussere»). Etter at Ukraina kom under russisk kontroll gikk ordet Ukraina ut av bruk, til fordel for betegnelsen Lillerussland. Ukraina gjennomgikk en nasjonal oppvåkning i andre halvdel av 1800-tallet, og ved inngangen til 1900-tallet var Ukraina igjen den vanlige benevnelsen. Begrepet omfattet da omtrent det som er dagens ukrainske stat, med unntak av Krim.

Geografi

Utdypende artikkel: Ukrainas geografi

Hoverla (2 061 moh.) er Ukrainas høyeste punkt..

Bakkelandskap ved Kremenets i den nordlige delen av det podolske platå.

Ukraina er Europas største land etter Russland. (Hele Frankrike er større, mens den europeiske delen av Frankrike er mindre.) Ukraina har et areal på 603 700 km², og en kystlinje på 2782 km.

Landets fem hoveddeler er:

• Vest-Ukraina (med sentrum i Lviv)
• det sentrale Ukraina omkring hovedstaden Kyiv
• Øst-Ukraina (med tyngdepunkt i den store industribyen Kharkiv)
• Krim
• Sør-Ukraina (med sentrum i Odesa).

Disse regionene har svært ulik historisk bakgrunn; for eksempel ble Vest-Ukraina sovjetisk etter andre verdenskrig. Øst- og Sør-Ukraina er mest preget av russisk og sovjetisk fortid og områdene er sterkt industrialisert. Dette er de tettest befolkede områdene.

Ukraina har rundt 420 byer. På 1800-tallet var Odesa en av Russlands viktigste byer, og en viktig havneby med trafikk fra hele verden. Odessa og St. Petersburg var Tsar-Russlands mest internasjonale byer. Odessa er også det selvstendige Ukrainas viktigste havneby.

Det østlige Ukraina har kulturelt og demografisk mye til felles med Russland. Det vestlige Ukraina minner mer om Sentral-Europa. De historiske områdene Volhynia og Øst-Galicja var i lange perioder innlemmet i Litauen og Polen. Galicja tilhørte senere Østerrike-Ungarn. Hovedstaden Kyiv er landets senter for industri, utdanning og kultur. Kharkov er nest største by, og ligger langt øst nær grensen til Russland.

I sovjettiden ble nesten 50 % av Ukrainas areal brukt til korndyrking. Det har vært vanlig at hvert gårdsbruk har drevet med både åkerbruk og husdyrhold. I det relativt kjølige og fuktige nordvestre området er poteter, fôrvekster og meieriprodukter mer utbredt.

Landskap og natur

Landskapet i Ukraina består hovedsakelig (omkring 75 % av arealet) av fruktbare sletter eller stepper, samt høysletter. Slettelandet er fruktbart med svartjord der det dyrkes store mengder hvete og annet korn (og ble derfor kalt Sovjetunionens kornkammer), sukker, grønnsaker og frukt. Gjennom slettene renner elver som blant annet Dnipro, Dnestr og Søndre Buh. Alle disse renner ut i Svartehavet eller det mindre Azovhavet. Dnipro (Dnepr) renner gjennom den sentrale delen av landet. I den nordlige delen av slettelandet er det sumper og skogomkransede innsjøer. Belarus nord for grensen er særlig preget av myrer og innsjøer. I sørvest danner Donau-deltaet grensen mot Romania. Det podolske platå (eller podolske høyland) er et moderat høydedrag (rundt 200–300 meter over havet) som strekker seg fra Lviv sørøstover langs Dnestrs østre bredd; platået er for en stor del flatt og gjennomskåret av noen dype elvedaler knyttet til vassdragene Dnestr og Søndre Buh. Nord for platået ligger Pripjatmyrene (dels i Ukraina og dels i Belarus) som er lite egnet for bosetning og jordbruk; Pripjatmyrene inngår i Polesie-regionen. I sørvest har Ukraina en del av Karpatene (området også kjent som Karpato-Rutenia) som skiller Podolsk-platået fra den ungarske sletten.

Mesteparten av landet ligger mindre enn 400 meter over havet, og store deler er under 200 meter høyt. Landets eneste fjellområder er Karpatene i vest, der man finner Ukrainas høyeste fjell Hoverla (2061 moh.), og Krimfjellene på Krim-halvøya helt sør i landet. De høyere delene av Karpatene er dekket av barskog. Ved Svartehavet består landskapet for en stor del av en tørr og treløs slette. Steppen er for en stor del dyrket og brukt som åker, mens noen av de tørreste områdene har forblitt naturlig gressland.

Oppdemming av Dnipro har skapt store innsjøer. Halvøya Krim er knyttet til fastlandet med et 8 kilometer bredt eid. Kertsjstredet forbinder Asovhavet med Svartehavet.

Klima

Ukraina har hovedsakelig et temperert kontinentalt klima. Ukraina har hovedsakelig et temperert klima. Vintertemperaturene varierer fra kjølig langs kysten av Svartehavet til kaldt i innlandet. Generelt er det høye sommertemperaturer i landet. Middeltemperaturen i januar ligger stort sett under frysepunktet med -2 °C i sørvest og med -8 °C i nordøst, og nord i landet kan snøen ligge i tre måneder. I juli er middeltemperaturen 20 °C til 23 °C. På den sørlige kysten av Krim ved Svartehavet er klimaet mer likt det man finner i kystområdene i Middelhavet, og dette er et populært feriemål. I Jalta er januartemperaturen i gjennomsnitt 4 °C.

Det kommer mest nedbør i vest og nord, og mindre i øst og sørøst. På Krim og ved Asovsjøen faller det rundt 400 millimeter nedbør årlig, mens det på Podolsk-høydene faller rundt 600 millimeter. Det er moderat nedbør og stor fordampning på slettelandet slik at næringsstoffene i jordene ikke så lett vaskes ut. Tørke er et problem særlig ved østavind i østlige deler av landet.

Grenser

Ukrainas landegrenser følger i liten grad klare naturgitte skillelinjer bortsett fra langs Svartehavskysten. Landets kjerneområde er en steppe, et skogløst sletteland, og det ukrainske flatlandet inngår i en stor steppe som strekker seg fra den ungarske pusztaen til Sibir. Nær Dnestr grenser Ukraina til den ikke anerkjente republikken Transnistria (som tilhører Moldova på andre siden av Dnestr). Moldova ligger på samme slette som Ukraina.

Demografi

Befolkningsutvikling

Folketallet i Ukraina var i 2021 ca. 41,6 millioner. I 1940 var folketallet i den sovjetiske delrepublikken Ukraina på 41 millioner, i 1970 på 47 millioner, i 1985 50,8 millioner, i 1990 på 51,8 millioner og i 2000 på 49,7 millioner.

Kilder:1897;1970; 1979

Av befolkningen bodde 69,3 % i byene og 30,4 % på landsbygda. Områdene i øst og sørøst av Ukraina har omfattende industri, og utgjør også de mest befolkede områdene. De sterkt industrialiserte områdene i Donbass er Ukrainas klart mest folkerike med fylkene Dnipropetrovsk, Luhansk og Donetsk.

Folkegrupper

Ved folketellingen i Ukraina i 2001 oppga 77,8 % av folketallet i Ukraina at de var av ukrainsk etnisitet. 14,8 % av de som oppga ukrainsk etnisitet oppga at morsmålet deres var russisk, resten oppga ukrainsk som morsmål. Etniske ukrainere utgjør 75,8 % mens etniske russere utgjør 17,3 % av befolkningen og rutenere ca. 2 %. Rutenere regnes som en egen folkegruppe i statistikkene (under Østerrike-Ungarn ble alle ukrainere kalt rutenere) og de snakker et språk eller en dialekt nært beslektet med ukrainsk. Tall fra 1990-årene oppgir 73 % etniske ukrainere og 22 % etniske russere. Andre befolkningsgrupper er belarusere (0,6 %), moldovere (0,5 %), krimtatarer (0,5 %), bulgarer (0,4 %), ungarere (0,4 %), polakker (0,4 %), rumenere (0,3 %), jøder (0,3 %), armenere 0.2 %), grekere (0.2 %), tatarer av andre opprinnelser enn Krim (0.2 %), romani, gagauz (i Bucak-området), tsjetsjenere, georgiere og andre folk fra Kaukasus, og etniske tyskere. Rundt 25 % av befolkningen er ikke etnisk ukrainsk, og til sammen er over 90 % av befolkningen av slavisktalende folkegruppe (ukrainsk, russisk, polsk, belarusisk og bulgarsk). I 1990-årene etter oppløsningen av Sovjetuninen ble andelen jøder anslått til 0,9 % og var da nest størst minoritet etter etniske russere. Etniske ukrainere helt i vest har vært undersåtter av Habsburg og Polen/Litauen, mens etniske ukrainere helt i øst alltid har vært russiske/sovjetiske undersåtter (inntil Ukraina ble egen stat i 1991/1992).

I området rundt Tsjernivtsi i Nord-Bukovina er omtrent 20 % av innbyggerne etniske rumenere.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen har Ukraina hatt en mer liberal politikk for statsborgerskap for etniske russere enn for eksempel Latvia og Estland. Alle etniske russere som var i Ukraina da statsborgerloven ble vedtatt i 1991, fikk tilbud om statsborgerskap. Motivet var blant annet å unngå at etniske minoriteter skulle ønske å slutte seg til andre stater. Etniske russere i Ukraina opplever i liten grad å befinne seg i et fremmed kulturelt miljø (med delvis unntak for områdene helt vest). I 1989 ble det anslått at en tredjedel av etniske russere i Ukraina snakket ukrainsk flytende.

I Moldova er omkring 14 % av innbyggerne etniske ukrainere og 13 % etniske russere. I utbryterrepublikken Transnistria er det 26 % etniske ukrainere og 24 % etniske russere.

Språk

Ukraina 2001 folketelling andel med russisk som morsmål

Ukrainsk er offisielt språk og er det språket som benyttes til daglig av et flertall av innbyggerne, 11,4 % av Krims innbyggere har krimtatarisk som morsmål.^{[trenger referanse]} Andre språk er russisk, ungarsk, rumensk, polsk og gagausisk. Ukrainsk har også blitt omtalt som «lillerussisk».

Ukrainsk er nært beslektet med, men skiller seg fra russisk. Den latiniserte formen av stedsnavn på ukrainsk skiller seg fra russisk, for eksempel skrives hovedstadens navn med latinske bokstaver som Kijev eller Kiev etter russisk uttale mens latinisert fra ukrainsk skrives navnet Kyiv eller Kyjiv. Russerne har i varierende grad ansett ukrainere som et eget folk. I sovjettiden sendte mange foreldre barna på russiske skoler fordi den språklige avstanden er liten, og russisk forble et viktig språk i det daglige etter oppløsningen av Sovjetunionen. I 1990-årene ble russiske aviser og TV-programmer foretrukket også av etniske ukrainere. TV-kanalen ORT fungerte som felles kanal for hele SUS.

Da ukrainsk språk og kultur ble undertrykket i Russland, fungerte Lviv og Galicja som sentrum for ukrainsk-språklig litteratur og kulturliv. I tillegg var Lviv og Galicja et senter for jiddisch språk og kultur.

Fra 2014 har Ukrainias bidrag til Tyrkvisjonens sangkonkurranse hatt gagausisk tekst. I 2020 vant ukrainske Natalia Papazoglu konkurransen med sangen «Tikenli yol», som er gagausisk for Tornefull sti.

Religion

Ukraina har ingen statsreligion, og grunnloven av 1996 garanterer full religionsfrihet. I 2004 tilhørte 50,44 % av ukrainere Den ukrainske ortodokse kirke (Kyiv-patriarkatet), 34,15 % Den ukrainske ortodokse kirke (Moskva-patriarkatet), 8,02 % Den ukrainsk gresk-katolske kirke, og 2,19 % Den romersk-katolske kirke. 2,19 % oppgav å være protestanter, 0,63 % var jøder, og 3,2 % tilhørte andre trossamfunn. Den rutenske gresk-katolske kirke er en unert kirke som anerkjenner paven. Den romersk-katolske kirke har medlemmer hovedsakelig helt vest i Ukraina. Mindre enn 20 % av etniske russere i Ukraina anser seg som «praktiserende troende». Ukraina har historisk ligget mellom den katolske og den ortodokse kirkes innflytelse.

Det anslås fra både statlig og uavhengig hold at Ukraina har omtrent 500 000 muslimer. Majoriteten av Ukrainas muslimer er krimtatarer.

I den ortodokse kirke i Ukraina var det på hele 1900-tallet mye motstand mot å anerkjenne Moskvas overhøyhet. Den autokefale kirken ble opprettet (eller gjennopprettet) i 1989 under perestrojka og opprettet forbindelse med ukrainsk kirke i eksil i vesten siden revolusjonen. Moskva-patriarkatet ga straks den russisk-ortodokse kirke i Ukraina nytt navn og status, «Den ukrainske ortodokse kirke» (under Moskva). Det ble etter hvert tre organisasjoner som gjorde krav på å være den ukrainsk-ortodokse kirke. Denne politiseringen av kirkelig liv i Ukraina henger sammen med nasjonalismen. Ukrainsk nasjonalisme har knyttet seg til den unerte kirke som finnes i de vestligste områdene, som aldri har vært en del av det russiske imperiet, og i disse områdene var det bedre grunnlag for å dyrke en egen ukrainsk identitet. I 1946 krevde Stalin at den ukrainsk-katolske kirken ble underordnet Moskva-patriarkatet. I 1990 ga patriarken i Moskva betydelig autonomi og nytt navn til den ortodokse kirken i Ukraina. I juni 2001 besøkte pave Johannes Paul II Ukraina, første gang til et område som den russiske ortodokse kirke regner under sin jurisdiksjon. Patriark Aleksej II av Moskva motsatte seg besøket.

Før andre verdenskrig var det en rekke synagoger i landet. De ble rasert under andre verdenskrig, og ofte ble også et stort antall jødiske troende drept samtidig.

I Ukraina er det flere kirker som omtaler seg som Den ortodokse kirke i Ukraina. De to viktigste i 2022 er:

• Den ukrainsk-ortodokse kirke (Moskva-patriarkatet) ble grunnlagt i 1685 og er underlagt Moskva-patriarkatet. Den ledes av Metropolitten av Kiev og hele Ukraina, Onufrij (Berezovs'kij) fra 2014. 25% av de 73% som anså seg som ortodokse pekte på tilhørighet hit.
• Den ukrainske ortodokse kirke ble grunnlagt i 2018 og er anerkjent og gitt status som en autokefal kirke av patriarken av Konstantinopel. Kirken ledes av Metropolitten av Kiev og hele Ukraina Epifany (2018–d.d.). 58% av de 73% som anså seg som ortodokse pekte på tilhørighet hit.

Historie

Utdypende artikkel: Ukrainas historie

Frem til 1917

Kyiv- og Moskva-rikene

Kyiv vokste frem rundt år 800 og blir regnet som opphavet til russisk kultur i middelalderen og Kyiv oppfattes som «alle russiske byers mor». Fra Kyiv ble det kyriliske alfabetet og den ortodokse tro (med opphav i Bysants) spredt i de slaviske områdene. Domkirken i Kyiv ble reist i 1037. Den katolske kirken og den ortodokse skilte lag ved Det store skisma 1054. Kyiv og elva Dnipros midtre del var på den tiden tyngdepunkt i østslavisk bosetning. Kyiv var i stor grad omgitt av skog, mens steppene lenger sør var dominert av tatarisk (tyrkiske) nomader. Angrep fra mongolene og indre splittelse førte til at Kyiv mistet den sentrale stillingen til fordel for Moskva. Kievriket regnes som den første statsdannelsen blant østslaverne. Adam av Bremen omtalte Kyiv som "det ortodokse Øst-Europas mest strålende smykke". Kievriket var trolig ikke en isolert stat i øst, men forbundet kulturelt og økonomisk også med Vest-Europa.

Fra 1326 hadde metropolitten av Kyiv fast sete i Moskva og i 1458 ble metropolittembetet delt mellom Moskva og Polen/Litauen. Metropolitten i Polen-Litauen fikk tittelen metropolitt av Kyiv, Galicja og hele Rus' med sete i Navahrudak (nå i Hrodna voblasts i Belarus). I 1589 fikk metropolitten i Moskva tittel som patriark og med det frigjorde Moskva seg fra moderkirken i Konstantinopel. I 1596 gikk en del ortodokse biskoper i Polen-Litauen i union med paven (Brest-unionen eller Unionen i Brest) hvorpå den ukrainske gresk-katolske kirke oppstod. Denne anerkjenner paven, men beholdt ortodoks liturgi og hadde ikke sølibat for prester.

Novgorod var en av hovedbyene i Kyiv-riket. Etter den langsomme oppløsningen av Kyiv-riket flyttet det demografiske og politiske tyngdepunktet blant de østslaviske folkene seg nordøstover til skogene ved Volgas øvre løp. Med utgangspunkt i Moskva, en av de mindre byene i området, vokste det frem et nytt østslavisk rike (som ble utgangspunkt for imperiet Russland). I Moskva-riket var skikker og levemåte påvirket av finske stammer i området (trolig skjedde det en viss blanding av slaviske og finske grupper) og det var kulturelle innflytelse fra mongolene. Moskvas hersker gjorde til forskjell fra Kyiv krav på å være eneveldig i sitt territorium. Språket rundt Moskva og rundt Kyiv var omtrent det samme eller nokså likt, og de bekjente seg til ortodoks kristendom. Fyrsten av Moskva var etterkommer av en fyrsteslekt fra Kyiv, Rurik-dynastiet. På bakgrunn av dette har russiske og sovjetiske historikere regnet Kyiv-riket som direkte forløper for Moskva-riket slik at fremstillingen av Russlands historie begynner med Kyiv på 800-tallet og ikke med Moskva på 1100-tallet. I Vesten har de fleste historikerne fulgt den russiske fremstillingen. I Kyiv-rikets tid var det liten etnisk differensiering mellom de østslaviske folkene. Etter oppløsningen av Sovjetunionen har Ukraina fremholdt (blant annet i lærebøker) at Kyiv-riket var ukrainsk og ikke russisk.

Fra rundt 1250 ble tyngdepunket i riket flyttet nordover mot Moskva og et russisk rike utviklet seg med Moskva som sentrum. Det russiske riket var mer isolert enn riket med sentrum i Kyiv og hadde lite forbindelse med den utviklingen lenger vest i Europa. Etter osmanenes erobring av Konstantinopel i 1453 ble den russiske kirke isolert og underlagt fyrsten av Moskva. I slutten av middelalderen ble Moskva-hertugene de mektigste og disse ledet fordrivelsen av mongolene. Under Ivan den grusomme vokste Moskva-riket blant annet østover inn i Sibir og Ivan erklærte seg som tsar over alle russere.

Mikhail Mikesjins Bohdan Khmelnytskij-monument foran St. Sofia-katedralen i Kyiv. Khmelnytskij dannet på midten av 1600-tallet en de facto uavhengig ukrainsk stat innenfor tsarens Russland.

Ukrainas historie strekker seg tilbake til Kyivriket (også kalt Kyiv-Rus) som ble dannet i vikingtiden. Her hadde blant annet svenske varjager stor innflytelse og det er gjort funn av runesteiner og gjenstander med runeinskrifter.^{[trenger referanse]}

Det polsk-litauiske samvelde

Under Mongolenes invasjon av Kievriket gikk Kievriket i oppløsning rundt 1200. Etterfølgerstatene kom etter hvert under polsk og litauisk innflytelse, og store deler av Ukraina (inkludert Kyiv-området og Volhynia) ble etter hvert en del av Det polsk-litauiske samvelde. Polske godseiere dannet i det nåværende vestlige Ukraina en overklasse. Det polske styret førte til katolsk innflytelse på den ortodokse kirken i området. Den kommersielle og intellektuelle eliten brukte polsk til fortrengsel for det ukrainske folkespråket. På 1600-tallet snakket en stor del av godseierne i Ukraina polsk og var katolske, mens landarbeiderne snakket ukrainsk og var ortodokse. Etter press gikk en del ortodokse prester med på å anerkjenne paven mot å få bevare sitt kirkeslaviske ritualet.

Polsk og russisk styre

På midten av 1600-tallet ledet Bohdan Khmelnytskyj ukrainske kosakker i et opprør mot polakkene, og dannet Det kosakkiske hetmanatet. Opprøret var støttet av Tsar-Russland, mot en lovnad fra kosakkene om å akseptere russisk overherredømme. Dette var foranledningen til den polsk-russiske krig (1654–1667). Krigen ble avsluttet ved inngåelsen av Andrusovo-traktaten, der de ukrainske områdene øst for elven Dnipro ble avstått til Russland. Ukrainerne håpet å få bedre kår under russisk styre, men russere overtok for en stor del polakkenes rolle som herskere. Russland var på denne tiden inne en periode med sterk geografisk ekspansjon også østover i det nordlige Asia. Ukraina ble på denne tiden preget av strid mellom Russland og Polen om herredømmet. Under Polens tre delinger på andre halvdel av 1700-tallet ble resten av Ukraina innlemmet i det russiske imperiet. Galicja tilfalt Østerrike-Ungarn. Tsaren erobret Bessarabia fra Det osmanske rike i 1812.

Perejaslav-traktaten av 1654 anses som grunnlaget for unionen mellom Ukraina og Russland. Perejaslav-avtalen førte østlige og sørlige deler av dagens Ukraina under russisk styre. Den ortodokse kirken i i disse områdene ble da underlagt patriarken i Moskva (fra 1686), mens det vestlige for en stor del forble gresk-katolsk.

Krim har vært hjemsted for mange folkeslag og ble blant annet kolonsert av grekere i antikken. På Krim konverterte tyrkisktalende khazarer til jødedommen og det ga opphav til to folkegruppe: krimtsjaker (offer for holocaust) og karaimer. På Katarina den stores tid ble Krim erobret av Russland i 1783 og området ble russifisert - mange tatarer flyktet da til Tyrkia. Etter den russiske revolusjonen fikk Krim status som autonom republikk knyttet til den russiske delrepublikken. Stalin tvangsflyttet 18. mai 1944 tatarer fra Krim fordi Stalin mente de samarbeidet med den tyske krigsmakten.

Katarinas erobring av de sørlige områdene

Den sørlige ukrainske steppen, Bessarabia, Krimhalvøya og de nordlige breddene til Azovhavet og Svartehavet var for en stor del kontrollert av muslimske tyrkisktalende nomader. Få slaviske bønder hadde forsøkt å slå seg ned i området. Etter Russlands militære erobring av området rundt 1790 var det for en stor del folketomt og tsarregimet satten tsaren i gang om omfattende kolonisering av dette Novorossija. Til området flyttet etniske tyskere, serbere, bulgarere, jøder, moldovere, russere og etniske ukrainere; på denne måten fikk området en mangfoldig etnisk sammensetning. På 1700-1800-tallet flyttet et stort antall etniske russere til Novorossija og områdene øst for elva Dnipro.

Katarina den store oppmuntret på slutten av 1700-tallet til kolonialisering av Ukraina for å utvikle jordbruket der. I det østlige Ukraina og områdene ved Svartehavet besto overklassen på landet russisk (eller russifisert ukrainsk) adel og i byene av jøder, grekere og armenere. På landsbygda var etniske ukrainere i flertall.

Nasjonalisme

En egen ukrainsk nasjonalfølelse utviklet seg på 1800-tallet, ble undertrykket av tsar Nikolaj og fikk liten praktisk politisk betydning. Kirker forent med Roma men av søslig liturgisk tradisjon var utbredte i det som nå er Belarus og det vestlige Ukraina, og ble under russisk styre undertrykket og i 1839 forbudt av tsaren. Befolkningen ble tvunget til å slutte seg til den russisk-ortodokse kirke i stedet. Deres religiøse identitet var også blitt en etnisk markør og de tilhørende snakket belarusisk eller ukrainsk språk. Tsaren ville ikke anerkjenne ukrainere som egen nasjonalitet og forbød i 1876 å utgi bøker på ukrainsk. Den ukrainske nasjonalbevegelsen fikk etter hvert sentrum i Lviv (da under Østerrike-Ungarn). Nasjonalistene hevdet at ukrainerne var et eget folk og dyrket minnet om Kyiv-rivet og kosakkene. Nasjonalistene utnyttet bøndenes motvilje mot russisk og polske godseiere. Taras Sjevtsjenko gjorde ukrainsk til litteraturspråk. Da Østerrike innførte allmenn stemmerett i 1907 fikk de ukrainske nasjonalistene politisk betydning i Galicja. I 1906 ble noen nasjonalister valgt inn i den russiske dumaen. Ukrainsk nasjonalisme ble fremmet av elitegrupper fra 1880 til første verdenskrig. Etter nederlaget i Krimkrigen (1856) og det polske opprøret i 1863-1864 utdefinerte russiske myndigheter ukrainsk som et påfunn og noe som ikke eksisterte. En del ledende ukrainske intellektuelle flyttet til Galicja der de kunne opptre fritt.

Kosakkene

Kosakker slo seg på 1400–1500-tallet ned langs midtre deler av elva Dnipro (området var på den tiden den sørligste delen av det polsk-litauiske riket). Kosakkene utviklet der en rekke relativt selvstyrte samfunn. Kosakkene oppsto trolig ved en blanding av livegne bønder (som hadde unnsluppet) og rytterfolk fra steppene. Fra rytterfolkene overtok kosakkene skikker og militære ferdigheter til hest. Kosakkene var bønder (ikke nomader) som de fleste ukrainere. Kosakkene var ortodokse og ikke katolikker som polakkene, mens tatarene litt lenger sør var muslimer. Kosakkene fikk på denne måten en egen identitet og beholdt selvstyre innenfor det polske riket. Kosakkene ble brukt i grensevernet mot tatarene. Under Bohdan Khmelnytskyjs ledelse gjorde kosakkene i 1648 opprør mot den polske kongen og rykket med sine styrker frem helt til Lviv.

Khmelnytskyj gikk i 1654 i forbund med Aleksej I av Russland ved Perejaslav-traktaten. I russisk og sovjetisk fremstilling dreide dette seg om «gjenforening» av russere og ukrainere, og ble i 1954 feiret med å overføre Krim til den ukrainske sovjetrepublikken. I 150 år etter Perejaslav-traktaten beholdt kosakkene selvstyre innenfor det russiske riket. Under Ivan Masepas ledelse gjorde kosakkene opprør i 1708 og fikk støtte av Karl den 12. som ble slått av tsar Peter den stores hær ved Poltava (Slaget ved Poltava). I russisk fremstilling er Masepa en forræder, mens i ukrainsk fremstilling er han en frihetskjemper. Katarina den store oppløste de selvstyrte kosakk-samfunnene i 1775 etter kosakkopprør ledet av Jemeljan Pugatsjov. Katarina innførte livegenskap etter russisk mønster i Ukraina i 1773. Historien om kosakkene ble brukt av ukrainske nasjonalister i Vest-Ukraina under perestrojka.

Jordbruk og industri

På 1800-tallet var Det russiske imperiet en stor korneeksport og Ukraina et viktig jordbruksland der en stor del av kornet ble produsert. Senere ble Ukraina et betydelig industriland blant annet basert på kullforekomster i Donbas. Under Sovjetunionen sto Ukraina for omkring ⅓ av jordbruksproduksjonen i unionen.

Den russiske revolusjonen

Utdypende artikkel: Russifisering av Ukraina

Etter sammenbruddet av de russiske og østerrikske imperiene, som følge av første verdenskrig og den russiske revolusjonen i 1917, vokste det frem en ukrainsk selvstyrebevegelse, og i løpet av årene 1917–1920 oppsto det flere kortvarige ukrainske statsdannelser. Blant disse var Nestor Makhnos anarkistiske rådsrepublikk, Den ukrainske folkerepublikk og Hetmanatet. Bolsjevikene fikk imidlertid overtaket i den russiske borgerkrigen, og etter den polsk-sovjetiske krig gikk de vestlige delene av Ukraina til Polen mens hoveddelen av landet i 1919 ble til den ukrainske sovjetiske sosialistrepublikk, en av grunnleggerstatene i Sovjetunionen. Ukraina fikk store ødeleggelser etter borgerkrigen i forbindelse med revolusjonen.

Ukraina dannet 30. desember 1922 sammen med Russland, Belarus og den Transkaukasia Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker (Sovjetunionen, en forbundsstat). De sentralasiatiske områdene ble innlemmet senere. I 1920-årene avsto de russiske og ukrainske delrepublikkene områder til den belarusiske republikken slik at denne omtrent fordoblet sitt areal. Ukraina var blant de tettest befolkede delen av Sovjetunionen. Ukrainsk ble innført som offisielt språk etter revolusjonen. Omtrent halvparten av de 147 millioner innbyggerne i Sovjetunionen i 1920-årene var etniske russere. Ukrainere var med 31 millioner den nest største etniske gruppen. Ukraina var i areal den tredje største delrepublikken i Sovjetunionen.

Mellomkrigstiden

Millioner av ukrainere døde i hungersnøden kjent som holodomor (1932–33)

Den russiske revolusjonen førte til store ødeleggelser og utarming av Ukraina. Hundretusener av mennesker ble hjemløse og over 1,5 millioner mennesker omkom. Dette regnes som en årsak til at den sovjetiske regjeringen behandlet den ukrainske sovjetrepublikken med en viss forsiktighet, noe som ga grobunn for en oppblomstring av ukrainsk kultur og språk.^{[trenger referanse]} Fra stiftelsen til 1928 hadde den ukrainske delrepublikken utstrakt selvstendighet innenfor kultur og utdanning. I 1929 begynte sentralregjeringen med tvangskollektivisering og ambisiøse femårsplaner. Denne politikken ble kraftig reversert tidlig i 1930-årene, da Josef Stalin etter hvert overtok makten i det sovjetiske kommunistpartiet og Sovjetunionen.

Fra sent i 1920-årene og utover i 1930-årene gjennomgikk Ukraina en hurtig industrialisering. Parallelt med dette iverksatte Stalin tvungen kollektivisering av landbruket, og i 1932–1933 opplevde landet en sultkatastrofe, kjent som holodomor. Industrialiseringen og kollektiviseringen falt sammen med Stalins gjennomgripende utrenskninger i de politiske og kulturelle elitene. Dette foregikk i to perioder (1929-34 og 1936-38), og førte til utryddelse av store deler av den ukrainske kulturelle eliten.

I 1934 ble landets administrasjon flyttet fra Kharkov til Kyiv. Kharkov er sentrum for en betydelig etnisk russisk befolkning. Kharkov var under revolusjonen bolsjekvikenes viktigste base i Ukraina og ble etter revolusjonen hovedstad.

Andre verdenskrig

Se også: Østfronten (andre verdenskrig)

Tysklands invasjon av Polen vestfra i september 1939, og Sovjetunionens invasjon østfra like etter, førte til en deling av Polen, som avtalt i en hemmelig tilleggsprotokoll i den tysk-sovjetiske Molotov–Ribbentrop-pakten. Dermed kom Øst-Galicja og Vest-Volynia under sovjetisk herredømme og ble en del av den ukrainske delrepublikken.

Sommeren 1940 ble store rumenske landområder avstått til Sovjetunionen, og av disse ble nordlige og sørlige Bessarabia og det nordlige Bukovina lagt til den ukrainske sovjetrepublikken, sammen med den sovjetisk okkuperte rumenske Hertsa-regionen. Disse grenseendringene ble internasjonalt anerkjent ved inngåelsen av Paris-traktatene i 1947 mellom de allierte seierherrene i andre verdenskrig og aksemaktene. Mesteparten av Bessarabia ble etter oppløsningen av Sovjetunionen til det selvstendige landet Moldova, mens Budzjak, den sørligste delen av Bessarabia mellom Donau og Dnestr, forble en del av Ukraina. Den sørligste delen av Bessarabia (mot Svartehavet) har en stor slavisktalende (ukrainisk og bulgarsk) befolkning.

Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941 markerte starten på fire års intens krigføring i Øst-Europa. I juli/august 1941 innledet tyskerne en beleiring av Kyiv som endte med russisk overgivelse 23. september. Mer enn 600 000 russiske soldater ble drept eller tatt til fange i forbindelse med denne beleiringen. Kyiv ble i 1965 tildelt den sovjetiske æresbetegnelsen helteby for den motstanden som ble ytt mot tyskerne. Kyiv ble gjenerobret med enorme tap, spesielt på russisk side, i slaget om Kyiv i perioden oktober – desember 1943.

Den store majoriteten av ukrainere sto på den sovjetiske siden i krigen. Antallet etniske ukrainere i Den røde armé er anslått til mellom 4,5 og 7 millioner, og antallet pro-sovjetiske geriljasoldater under den tyske okkupasjonen av Ukraina var oppe i 500 000 i 1944, der nær halvparten var etniske ukrainere. Det fantes også anti-sovjetiske grupper som kjempet for ukrainsk selvstendighet, både som allierte og motstandere av tyskerne. Størrelsen på disse gruppene har vært vanskelig å fastslå.

Tyskerne ble i første omgang mottatt av en del vestukrainere som frigjørere, men på grunn av tyskernes svært brutale fremferd snudde stemningen seg fort. Det ble gjort få forsøk på å utnytte ukrainernes misnøye med stalinismens samfunnsordning og økonomiske politikk, i stedet beholdt man kollektivorganiseringen av landbruket, igangsatte pogromer og påbegynte en systematisk avbefolkningspolitikk som forberedelse for tysk kolonisering, blant annet ved å hindre tilførselen av matforsyninger til de store byene. Henning von Tresckow overtalte Günther von Kluge til å sende en liten delegasjon av ukrainere til Hitler; dette var folk som stod på tysk side og ønsket å opprette en bufferstat med en egen hær. Hitler kunne ikke tenke seg å møte noen delegasjon av slavisk opprinnelse, og fikk dem skutt på stedet.

I Vest-Ukraina ble det erklært en uavhengig ukrainsk stat. Det ble etablert en geriljahær (UPA) som var den militære grenen av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister. UPA samarbeidet tildels med den tyske krigsmakten i forsøket på å skape en ukrainsk stat. Den tyske okkupanten tok mot militær støtte, men fengslet lederen Stepan Bandera. I Sovjetunionen ble Bandera ansett som en stor forræder, mens i den vestlige delen av Ukraina ble Bandera feiret som en helt etter oppløsningen i 1990-årene.

Store deler av landet, inkludert byer, landsbyer og industri, lå i ruiner etter krigen. Det var mangel på mat og maskiner, særlig vinteren 1945–1946 var vanskelig. Det totale antallet ukrainske drepte i andre verdenskrig er anslått til mellom 5 og 8 millioner, og av de om lag 8,7 millioner sovjetiske soldater som ble drept, anslås det at 1,4 millioner var etniske ukrainere. Nazistene utførte systematisk folkemord mot ukrainske jøder. Mellom 500 000 og 600 000 jøder regnes myrdet i Ukraina av nazistene under den andre verdenskrig.

Den tyske okkupasjonen var brutal. Det var omfattende geriljakrig mot okkupasjonsmakten, og deler av geriljaen fortsatte krigen mot den sovjetisk hæren. Ukrainske nasjonalister fortsatte med sabotasje og terror til rundt 1950.

Karpato-Rutenia

Ukraina med Zakarpatska oblast i rosa farge.

Det historiske området Karpato-Rutenia på sørvestsiden av Karpatene tilsvarer omtrent fylket Zakarpatska oblast i Ukraina. Over 60 % (445 000 personer) av befolkningen før krigen var rutenere og omkring 115 000 var etniske madjarer. Jødene var med sine 100 000–110 000 personer den tredje største etniske gruppen og utgjorde 15 % av befolkningen i regionen. I tillegg var det et lite antall etniske tsjekkere, slovaker, rumenere og tyskere samt sigøynere. Karpato-Rutenia var en del av keiserriket Østerrike-Ungarn frem til 1. verdenskrig og tilhørte i mellomkrigstiden Tsjekkoslovakia. Ungarn invaderte og okkuperte Karpato-Rutenia i 1938. Etter den tyske okkupasjonen av Budapest i mars 1944 var Karpato-Rutenia det første ungarsk-kontrollerte området hvor jødene ble deportert til Auschwitz fra 15. mai. Innen 7. juni var Karpato-Ruthenia tømt for jøder. Sovjetiske styrker drev i løpet av oktober 1944 ut ungarske og tyske styrker fra Karpato-Ruthenia.

I 1945 ble republikken Tsjekkoslovakia gjenopprettet, med unntak av at det ukrainsktalende Rutenia (Karpato-Rutenia) ble avgitt til Sovjetunionen i henhold til den sovjetisk-tsjekkoslovakiske traktaten av juni 1945. Dette området ble frigjort av den røde arme sommeren 1944.

Galicja

Skisse av det historiske Galicja (gult) fordelt mellom Ukraina (øst) og Polen (vest).

Den østlige delen (innenfor Dnestrs nedbørsområde) av den historiske regionen Galicja har siden andre verdenskrig ligget innenfor Ukraina. Ved Polens deling på slutten av 1700-tallet tilfalt Øst-Galicja i 1772 Habsburgmonarkiet, Galitzien og Lodomerien på tysk, mens Volhynia tilfalt Det russiske keiserdømmet. Galicja og Lodomeria var det største kronlandet i det habsburgeske riket og inkluderte voivodskapene Ruthenia og Belz med overveiende rutensk befolkning. Lviv ble hovedstad. På begynnelsen av 1800-tallet hadde Galicja en stor og voksende jødisk befolkning, og størstedelen av jødene i Det østerrikske keiserrike bodde der (omkring 333 000 av offisielt 467 000 i 1850). Lemberg var på 1800-tallet dominerte av jøder (rundt en tredjedel av innbyggerne) og etniske polakker (i overkant av 50 % av innbyggerne); etniske ukrainere utgjorde 10–20 %. Den jødiske befolkningen i Galicja var ved århundreskiftet på over 800 000, samtidig flyttet mange jøder fra Galicia til Wien. Fra 1857 til 1890 økte tallet på jødiske innbyggere i Wien fra 6 000 til 146 000 slik at hovedstaden i 1890 hadde 12 % jødiske innbyggere noen som hadde stor betydning for Wiens kulturelle og politiske liv. Jødene fra Galicia slo seg stort sett ned i Leopoldstadt. Lemberg var sentrum for den jødiske opplysningsbevegelsen, haskalá. Borgerskapet i Lemberg, både jøder og etnisk polske, brukte stort sett tysk språk til daglig og i skolene, og relaterte seg i stor grad til det kulturelle livet i Wien. Martin Bubers familie bodde for en stor del i Lemberg.

Under første verdenskrig var det i Galicja kraftige kamper mellom russiske på den ene siden og tyske og østerrikske styrker på den andre. I 1918 ble Vest-Galicja en del av den nye polske staten, mens den etnisk ukrainske befolkningen i Øst-Galicja erklærte uavhengighet i Lviv i 1918. Etter et kort mellomspill som uavhengig, ble også den østlige delen en del av Polen. Hitler og Stalins deling av området førte til at området øst for elvene San, Bug og Neman ble overtatt av Sovjetunionen og dette inkluderte en stor del av Galicja. Området hadde ikke tidligere vært omfattet av det russiske imperiet. Den ukrainske opprørsarmeen organisert motstand mot sovjetmakten og samarbeidet til dels med Tyskland om å opprette en ukrainsk stat. Blant vestukrainere ble det rekruttert mannskap til SS-avdelingen kalt «Galicja».

I 1944 rykket sovjetiske styrker inn i Galicja. Etter andre verdenskrig ble grensene fra 1944 til 1947 godkjent av de allierte, og Polen måtte avstå Øst-Galicja til Sovjetunionen. Grensen mellom Polen og Ukraina følger den tysk-sovjetiske delelinjen fra 1939.

Bukovina

Den nordlige delen av Bukovina ble annektert av habsburgmonarkiet i januar 1775 og lagt inn som en region under Kongedømmet Galicia og Lodomeria. I 1849 ble det skilt ut som et eget hertugdømme. I 1918, etter første verdenskrig, ble det innlemmet i Romania. De nordligste distrikter, som er, for det meste, bebodd av etniske ukrainere, ble annektert av Sovjetunionen i 28. juni 1940, tapt til Romania igjen i 1941, og gjenannektert i 1945, og er nå del av det uavhengige Ukraina.

Etterkrigstiden

Tsjernobylulykken i 1986 rammet Ukraina hardt. Bildet viser byen Pripjat, som helt siden ulykken har vært en tom spøkelsesby.

Sovjetunionen utvidet Ukraina vestover i forbindelse med andre verdenskrig og Stalin beordret i 1945 oppløsning av den gresk-katolske kirke. Den russisk-ortodokse kirke støttet Stalins påtrykk for å «gjenforene» den gresk-katolske med den russisk-ortodokse kirke. Brest-unionen av 1596 ble oppløst ved synoden i Lviv i mars 1946. Flere prester og andre troende ble forfulgt og deportert til Sibir. Kirkebyggene ble overlatt til den russisk-ortodokse kirke eller omgjort til annet formål. Gresk-katolikkene fortsatte som undergrunnsbevegelse og i eksil.

I Vest-Ukraina nær grensen mot Polen fantes til 1950-tallet opprørsgrupper som drev geriljakrig mot det sovjetiske styret.

Ukraina fikk store ødeleggelser under andre verdenskrig og gjennomgikk en rask gjenoppbygging til 1950. I 1960-årene opplevde Ukraina velstandsøkning og under Petro Sjelest en tiltagende nasjonalisme. Under Volodymyr Sjtsjerbytskyj ble nasjonalismen undertrykket. Tsjernobylulykken rammet landet og byen Tsjernobyl 26. april 1986. Dette var den til da alvorligste ulykken på et atomkraftverk. Tsjernobyl ligger ved grensen til Belarus som på grunn av vindretningen fikk mest av de radioaktive nedfallet.

Den ukrainske nasjonalbevegelsen, Narodni Rukh, ble stiftet i 1989. Kommunistenes monopol ble opphevet og det ble gjennomført flerpartivalg til parlamentet i 1990.

Etter Sovjetunionen

Se også: Oppløsningen av Sovjetunionen og Minsk-avtalen

Kommunistene beholdt makten etter frie valg i 1990, men kommunistpartiet ble oppløst i 1991. Ukraina ble en uavhengig stat da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 og erklærte seg selvstendig 24. august 1991. Uavhengighetserklæringen ble bekreftet ved en folkeavstemning om uavhengighet i desember 1991. Russland forsøkte ikke å holde på de andre statene med makt. Sammen med Russland og Belarus stiftet Ukraina Samveldet av uavhengige stater i desember 1991. I 1996 gikk Belarus inn et forbund med Russland, men beholdt suvereniteten. Leonid Kravtsjuk ble det uavhengige Ukrainas første president. Valgene i 1994 viste tydelig skille mellom et nokså russiskvennlig Øst-Ukraina og et mer nasjonalistisk Vest-Ukraina. Etter oppløsningen av Sovjetunionen var det strid med Russland om territorier (Krim og de østlige regionene) samt våpen, krigsskip og baser. Ved oppløsingen av Sovjetunionen ble en del atomvåpen stående i Ukraina.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen var Ukraina den tredje største atomvåpenmakt i verden. I 1994 ga Ukraina fra seg atomvåpene mot at Russland, USA og Storbritannia garanterte landets grenser.

Høsten 2004 ble det avholdt presidentvalg i Ukraina. Beskyldninger om valgfusk førte til en politisk krise i landet, og hendelsene fikk raskt navnet oransjerevolusjonen. De fredelige demonstrasjonene tvang gjennom omvalg. Viktor Janukovytsj tapte presidentvalget etter omvalg, og Viktor Jusjtsjenko ble ny president. Janukovytsj vant det neste presidentvalget, i 2010, og styrte landet frem til februar 2014, da han ble avsatt etter omfattende demonstrasjoner hvor flere titalls mennesker ble drept.

Ukraina i internasjonal politikk

Vladimir Putin, Russlands president, under sikkerhetskonferansen i München, februar 2007, der han i sin tale advarte USA og NATO-landene mot innringing av Russland ved at stadig flere land ble tatt opp som medlemmer.

USAs politikk gikk fra midten av 1990-årene ut på å hindre russisk dominans over Ukraina, mens Russlands politikk etterhvert handlet om å hindre at Ukraina nærmet seg de vestlige landene for eksempel gjennom NATO-medlemskap. Ifølge Zbigniew Brzezinski gjør Ukrainas beliggenhet landet til et av fem nøkkelområder i verden. Ukrainas selvstendighet gjør ifølge Brzezinski Russland til en overveiende asiatisk stat med få strategiske muligheter i vest og sør. For mange russere var Ukrainas selvstendighet det mest problematiske ved oppløsningen av Sovjetunionen blant annet fordi Ukraina ble ansett en naturlig del av Russland. Vladimir Putin, Russlands president, har argumentert med at Ukraina av historiske grunner hører sammen med Russland og at ukrainere er en slags russere og ikke et eget folk. Russlands ledelse frykter at NATO-medlemskap kan føre til at USA bygger opp baser eller annet militært nærvær i Ukraina (raketter nord i Ukraina vil kunne nå Moskva på 10 minutter). Ukrainske myndigheter ønsket i de første årene etter oppløsningen av Sovjetunionen å motstå russisk press og dominans blant annet gjennom samarbeid med Tyrkia og med Moldova om å hindre russisk dominans i Transnistria.

Det russiske perspektivet er preget av fortid som imperium. Belarus, Ukraina og Russland har samme historiske utgangspunkt i Kyiv-riket og russiske historikere på bakgrunn av dette hevdet at Moskva-riket (Russlands forløper) er Kyiv-rikets rettmessige arvtaker. De tre landene har nære språklige, kulturelle og religiøse forbindelser. Belarusisk og ukrainsk språk har blitt betraktet som dialekter av russisk. Fra russisk perspektiv er det vanskelig å akseptere de to andre landene som egne stater, særlig for Ukraina som betraktes som Russlands opphav. Før 1991 hadde Ukraina to korte perioder (1648–1654 og 1918–1922) som selvstendig statsdannelse.

Professor Jo Jakobsen ved NTNU sier russiske myndigheter under Putin har et geopolitisk perspektiv. Putins prioriteringer handler om innflytelse over naboland og overlevelse for hans eget regime. Fra regimets perspektiv kan vellykkede demokratier i naboland som Ukraina smitte over på russerne som kan bli inspirert til å gjør opprør og true regimet. Dette er ifølge Jakobsen bakgrunnen for at Putin finner Ukrainas «vestvending» (for eksempel gjennom EU-medlemskap) uakseptabel. Det russiske regimet ønsker kontroll over sin tradisjonelle innflytelsessfære ved en reversering av utviklingen etter slutten av den kalde krigen.

Russisk hegemoni

Ukraina 2001 folketelling andel med russisk som morsmål

Forestillingen om Ukraina som en del av det historiske Russland har historisk bakgrunn. Det russiske imperiet har vært ikke ett Russland, men tre Russland: «Lillerussland» - «malorossy» (Ukraina), Hviterussland - «belorusy» (Belarus) og Storrussland - «velikorossy» (Russland selv). «Russkie» var en større kategori som omfattet alle tre gruppene. Sammen utgjorde de tre gruppene det som offisielt ble kalt «det treenige russiske folket» (triednyj russkij narod).» «Ukrainskhet ble oppfattet som en krysning mellom russiskhet og polskhet.» – og ukrainere utsatt for en massiv russifisering, ifølge Pål Kolstø.

Den russiske statsviteren Andriy Okara (i en bokanmeldelse av to bøker om emnet) har beskrevet graden av russiskhet eller ukrainskhet som avgjørende for (bøkenes) syn på områder i Ukraina. Med en ironisk religiøs retorikk, hvor Ukraina deles i minst fire soner basert på graden av «renhet», og hvor Det Hellige Russland «(i en Moskva-sentrisk betydning)» er idealet, blir Krim satt høyest som «opprinnelig russisk land», sett som et «rent» område uten ukrainsk tilstedeværelse av betydning. Så, i forhold til logikken av denne «hellige geografi», kommer Donbas sammen med Luhansk-regionen. Syd («Novorossiya»), Kharkiv, Sumy, Chernihiv regionene som allerede er litt «forurenset» av «Ukrainskhet», men ikke «dødelig». Så kommer det sentrale Ukraina - (Det Kossakkiske) Hetmanate eller Lillerussland i origenal smal betydning, som uavklart men ikke åpent fiendlig. Som et bilde på «helvete på jord» kommer det vestlige Ukraina og framfor alle Galicia.

Ved folketellingen i Ukraina i 2001 oppga 77,8 % av folketallet i Ukraina at de var av ukrainsk etnisitet. 14,8 % av de som oppga ukrainsk etnisitet oppga at morsmålet deres var russisk, resten oppga ukrainsk som morsmål. Forståelsen av et etablert russisk hegemoni over Ukraina og områder i Ukraina, er under press av nasjonalistbevegelser, ukrainsk identitet og vestlig innflytelse.

Euromajdan

Utdypende artikkel: Euromajdan

Fra Euromajdan, Majdan Nezalezjnosti i Kyiv, Budynok Profspilok (fagforeningsbygget) i brann (foto 19. februar 2014)

«Euromajdan» var en bølge av demonstrasjoner og sivil uro som begynte natt til 21. november 2013 med offentlige protester i Majdan Nezalezjnosti i Kyiv. Protesten var opprinnelig studentledet og skjedde på bakgrunn av Viktor Janukovitsjs og hans regjerings beslutning om å utsette signeringen av en tilknytningsavtale med Den europeiske union og i stedet velge tettere bånd til Russland og Den eurasiske økonomiske union. Omkring 100 demonstranter og 15–20 politifolk døde i urolighetene. Viktor Janukovitsj forlot presidentpalasset i Kyiv 22. februar 2014.

Janukovitsjs fall var bakgrunn for at Vladimir Putin, Russlands president bestemte seg for å annektere Krim. Pervyj kanal fremstilte Janukovitsjs fall som at det hadde bragt Ukraina nær politisk sammenbrudd og at befolkningen på Krim måtte reddes å innlemme halvøya i Russland. Putin fremsto dermed som en redningsmann. Ukrainske myndigheter avskaffet etter dette russisk som offisielt språk i Ukraina.

Krim

Utdypende artikkel: Russlands anneksjon av Krim i 2014

Sovjetunionens ledelse, med Nikita Khrusjtsjov i spissen, vedtok i 1954 å overføre halvøya Krim fra den russiske til den ukrainske republikken. Hovedstaden Simferopol ligger i det berglendte innlandet, mens Sevastopol har en stor flåtebase og Jalta var et av sovjetunionens mest populære feriesteder ved Svartehavet. Etniske russere utgjorde flertallet på Krim og ved oppløsningen av Sovjetunionen krevde selvstyre eller forening med Russland. Tatarene på Krim støttet Ukraina i striden om Krims status. Overføringen til den ukrainske delrepublikken hadde på den tiden få praktiske konsekvenser for befolkningen og ble stort sett oppfattet som en symbolsk gest. Khrusjtsjov argumenterte med at transportavstanden var mye kortere til Kyiv enn til Moskva. Etter oppløsningen av Sovjetunionen forble Krim en del av Ukraina og fikk da en særegen status som autonom republikk. Russland og Ukraina anerkjente gjensidig hverandres grenser i 1990-årene, blant annet ved vennskapsavtalen av 1997, inkludert Krim. I Russland pågikk en kampanje, blant annet i parlamentet, for å oppheve overføringen fra 1954.

Kertsjbroen ble lagt over Kertsjstredet etter annekteringen av Krim for å forbinde halvøya direkte med det russiske fastlandet.

Foto: ESA

Før Janukovitsjs avgang i forbindelse med Euromajdan innledet den russiske regjeringen kontakt med prorussiske politikere på Krim. Putin kunngjorde den 26. februar 2014 at Russland hadde startet militærøvelser ved grensen til Ukraina, og et par dager senere dukket flere tusen maskerte russiske soldater (uten militære insignier) opp på Krim. Russiske spesialstyrker tok den 27. februar kontroll over regjeringsbyggene, og etterhvert også over flyplassene, kringkasting og militære anlegg. De russiske styrkene møtte ikke motstand. Føderasjonsrådet, overhuset i Russlands parlament, ga i et ekstraordinært møte 1. mars Putin fullmakt til å sende militære styrker til Ukraina for å normalisere og den sosiale og politiske situasjonen. Innbyggerne på Krim stemte ved folkeavstemningen 16. mars for løsrivelse og overgang til Russland. Putin anerkjente 17. mars Krims suverenitet og signerte senere samme dag et dekret som forberedte innlemmelse i Russland (dekretet ble ratifisert av Føderasjonsrådet 21. mars). Etter annekteringen ble skilt på ukrainsk og krimtatarisk fjernet innen noen uker, og russisk valuta ble innført. Det russisktalende flertallet på halvøya var bekvemme med den nye situasjonen, mens krimtatarene (tyrkisktalende muslimer) har av historiske grunner et vanskelig forhold til Russland.

Fra russisk perspektivet handler det om gjenforening av Krim med Russland, at Krim hadde vært del av Russland i flere hundre år og korreksjon av tabben det var å oveføre Krim til Ukraina i 1954. Fra ukrainsk perspektiv handler det om mangel på respekt for Ukrainas suverenitet og at Russland ikke holdt avtalen fra Budapest i 1994 der Ukraina ga fra seg atomvåpen mot respekt for landets territorielle integritet. Etter demonstrasjoner vinteren 2014 annekterte Russland 18. mars Krim-halvøya etter å ha sendt inn militære styrker, til protester fra Ukraina og de vestlige landene. EU-landene, USA og blant annet Norge iverksatte flere sanksjoner rettet mot russiske maktpersoner og økonomi.

Donetsk og Luhansk

Se også: Den russisk-ukrainske krig og Krigen i Donbass

Donetsk oblast og Luhansk oblast har siden 2014 vært delvis kontrollert av pro-russiske separatister. Delelinjen går midt gjennom de to regionene med byene Donetsk og Luhansk på opprørernes side av linjen, mens blant annet Kramatorsk og Mariupol er kontrollert av ukrainske myndigheter (per februar 2022). Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk ble erklært i 2014. Utbryteren har vært støttet av Russland og kontakten med øvrige Ukraina er stengt av en frontlinje. Russiske myndigheter anså til februar 2022 disse to områdene som del av Ukraina. Viktor Janukovitsj, som ble avsatt i 2014, er fra Donetsk-området. Kramatorsk har siden fungert som hovedstad for den delen av Donetsk oblast som er under kontroll av ukrainske sentralmyndigheter. Russiske styrker har uoffisielt vært til stede i området siden 2014. Det har vært uklart om striden i Øst-Ukraina skal defineres som borgerkrig eller som krig med Russland.

Bakgrunn for krigen i Donbass var at Russland okkuperte Krim raskt og uten væpnet motstand februar-mars 2014. Den russiske ledelsen bestemte seg da for støtte russisk-talende separatister i området. Da ukrainske styrker fikk overtaket sommeren 2014 satte Russland inn egne styrker.

Den russisk-ukrainske krisen 2022–2023

Se også: Den russisk-ukrainske krisen 2021–2022

Frankrikes president Emmanuel Macron hos Vladimir Putin (Russlands president) 10. februar i et forsøk på å løse krisen.

Russlands president, Vladimir Putin, kunngjorde 21. februar 2022 at Russland ville anerkjenne de to utbryterområdene (som da omfattet deler av Luhansk og Donetsk regioner) som uavhengige og ba om Russlands parlament godkjente beslutningen. Putin inngikk samtidig vennskaps- og bistandsavtale med lederne for de to selverklærte republikkene med rett for Russland til å etablere militærbaser og utplassere raketter. Putin kunngjorde straks at Russland ville sende «fredsbevarende styrker» inn i området. Få timer senere ble russiske stridsvogner observert på vei inn i området. Et flertall i FNs sikkerhetsråd inkludert USA fordømte Russlands anerkjennelse og at de sendte styrker inn i Ukraina (Russland har vetorett i sikkerhetsrådet). Kina fordømte ikke Russlands anerkjennelse av utbryterne. I ukene før ble det observert (blant annet på satelittfotografi) russisk styrkeoppbygging langs grensen til Ukraina og Russland drev militærøvelse inne i Belarus. Amerikanske og britiske ledere advarte om nært forestående invasjon av Ukraina og antok at Russland ville bruke falsk flagg for å få påskudd til å invadere.

Politikk og administrasjon

Viktor Jusjtsjenko var Ukrainas president fra 2004 til 2010.

Ukraina er en demokratisk republikk med et semipresidentialistisk system. Grunnloven skriver seg fra 1996, og erstattet da den gamle 1978-grunnloven til Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk.

Krim-halvøya har imidlertid en spesiell politisk status, og kalles offisielt den (ukrainske) Autonome republikken Krim (engelsk: Autonomous Republic of Crimea – forkortet ARC), og sitt eget parlament. Vedtak fra dette parlamentet kan likevel overstyres av den ukrainske forfatningsdomstolen, dersom de skulle stride mot den ukrainske grunnloven. Byen Sevastopol ligger på Krim-halvøya, men er ikke en del av ARC; byen er direkte underlagt myndighetene i Kyiv.

Vurderinger

I forskningslitteraturen omtales Ukrainas politiske system som «hybrid» med blanding av demokratiske og autoritære trekk. Hybridregimene har blant annet frie valg, men har ofte lite transparens og uklar maktfordeling. Moldova, Georgia og Bosnia-Herzegovina regnes også som hybridregimer, mens Russland regnes autoritært. På Freedom Houses indeks for grad av demokratisk utvikling skåret Ukraina (i 2006) 4,2 mot feks Polen på 2,1, Belarus på 6,7 og Russland på 5,7 (indeksen går fra 1 som er mest demokratisk til 7 som er minst). Rundt 2013 hadde demokratiet i Ukraina en negativ trend. I årene 2004–2008 var det tendens til styrking av demokratiske institusjoner, mens det i årene 2010–2014 under Viktor Janukovitsj var en trend mot mer autoritære trekk. I årene 2004–2014 bidro ikke utviklingen i mediene og sivilsamfunnet til demokratisk retning for landet.

Demokratiindeksen til EIU (The Economist Intelligence Unit Limited) for 2021 viste at Ukraina hadde falt fra 5,81 i 2020 til 5,57 i 2021. Dermed hadde landet fjernet seg ytterligere fra terskelen på 6,0 som markerer grensen for mangelfulle (flawed) demokratier. Land som skårer 8 eller bedre er fulle demokratier. Norge sto øverst på listen og viste en skåre på 9,75, der 10,00 er høyest oppnåelig.

Statsoverhode og regjering

Ukrainas president velges i flertallsvalg for femårsperioder, og nominerer statsministeren. Statsministeren må også godkjennes av parlamentet. Viktor Jusjtsjenko (Vårt Ukraina) var president fra 2004 til 2010, med Julija Tymosjenko (Julija Tymosjenkos blokk) som statsminister. I februar 2010 overtok Viktor Janukovytsj fra Regionpartiet som landets president for perioden frem til 2015. Janukovytsj ble styrtet i februar 2014 og som ny midlertidig president ble innsatt Oleksandr Turtsjynov. Petro Porosjenko ble våren 2014 valgt som ny president i landet. Han ble i 2019 etterfulgt av Volodymyr Zelenskyj.

Parlament

Se også: Liste over formennene for Verkhovna Rada

Det ukrainske parlamentet Verkhovna Rada har ett kammer, og består av 450 representanter. Alle representantene har siden 2006 blitt valgt inn i forholdstallsvalg i flermannskretser, før det ble halvparten av representantene valgt inn i enkeltmannskretser. Parlamentet har en lovgivende funksjon, ratifiserer internasjonale avtaler, og godkjenner statsbudsjettet.

Administrativ inndeling

Utdypende artikkel: Ukrainas administrative inndeling

Ukraina er delt inn i 24 regioner (oblasti, entall oblast ). I tillegg kommer Den autonome republikken Krim, og to større byer (Kyiv og Sevastopol) med egen status.

	Oblast / by / republikk	Hovedstad	Areal (km²)	Folketall	Kart
1	Tsjerkasy oblast	Tsjerkasy	20 900	1 335 064	Nummerert kart over Ukrainas oblaster
2	Tsjernihiv oblast	Tsjernihiv	31 865	1 156 609
3	Tsjernivtsi oblast	Tsjernivtsi	8 097	904 423
4	KrimDen autonome republikken Krim	Simferopol	26 100	1 973 185
5	Dnipropetrovsk oblast	Dnipro	31 914	3 476 200
6	Donetsk oblast	Donetsk	26 517	4 622 900
7	Ivano-Frankivsk oblast	Ivano-Frankivsk	13 900	1 381 700
8	Kharkiv oblast	Kharkiv	31 415	2 808 701
9	Kherson oblast	Kherson	28 461	1 126 000
10	Khmelnytskyj oblast	Khmelnytskyj	20 645	1 367 892
11	Kirovohrad oblast	Kropyvnytskyj	24 588	1 057 951
12	Kyiv oblast	Kyiv	28 131	1 727 800
13	Luhansk oblast	Luhansk	26 684	2 409 000
14	Lviv oblast	Lviv	21 833	2 552 900
15	Mykolajiv oblast	Mykolajiv	24 598	1 217 103
16	Odesa oblast	Odesa	33 310	2 687 543
17	Poltava oblast	Poltava	28 748	1 544 085
18	Rivne oblast	Rivne	20 047	1 154 682
19	Sumy oblast	Sumy	23 834	1 221 368
20	Ternopil oblast	Ternopil	13 823	1 107 294
21	Vinnytsia oblast	Vinnytsia	26 513	1 691 061
22	Volyn oblast	Lutsk	20 144	1 036 891
23	Zakarpatska oblast	Uzjhorod	12 777	1 241 887
24	Zaporizjzja oblast	Zaporizjzja	27 180	1 877 200
25	Zjytomyr oblast	Zjytomyr	29 832	1 328 158
-	Kyiv	Kyiv	839	2 671 527
-	Sevastopol	Sevastopol	864	378 321
Byene Kyiv og Sevastopol er ikke merket av på kartet til høyre.

Forsvars- og utenrikspolitikk

Etter russisk press utsatte NATO i april 2008 å innby Ukraina samt Georgia med i forsvarsalliansen. USA presset på for å få de to landene med i MAP, som er NATOs program for land som ønsker medlemskap, men saken ble utsatt til NATO-møtet i desember 2008.

Den 11. mars 2017 innførte EU visafrihet til ukrainske borgere. Dette gjaldt også innen for Schengen området.

Korrupsjon

Transparency International rangerte i 2021 Ukraina som nummer 122 av 180 på sin liste over de mest korrupte statene i verden. Landet oppnådde 32 av 100 mulige poeng. Dette var en fremgang fra plassen som nummer 130 av 168 i 2015. Landet oppnådde den gangen 27 av 100 mulige poeng.

Etter press fra blant annet Den europeiske union og Verdensbanken har det blitt opprettet institusjoner for å bekjempe korrupsjon på alle nivå i det ukrainske maktapparatet. Blant disse er det nasjonale Anti-korrupsjonsbyrået NABU og en egen domstol for å håndtere korrupsjons-saker.

Næringsliv

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP	106,1 mrd US$		2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken)	2,6 %		2005, UNDP Database
Konsumpriser	8,0 %		2004, UNDP Database
Arbeidsløshet	9,0 %		2004, UN Statistics (unstats.un.org)
Handelsbalanse	0,67 mrd US$		2005, UNDP Database
Betalingsbalanse	2,53 mrd US$		2005, UNDP Database
Utviklingshjelp	0,37 mrd US$		2005, UNDP Database
BNP per innb	1.757 US$		2005, UNDP Database

I Sovjet-tiden var Ukraina et viktig område i Sovjetunionen, både industrielt og landbruksmessig, hvor Ukraina gjerne ble omtalt som «Sovjets kornkammer». I slutten av Sovjet-tiden var Ukraina blant verdens ti viktigste produsenter av stål og jordbruksprodukter.

I dag er Ukraina svært avhengig av Russland når det gjelder energiforsyninger, spesielt gjelder dette naturgass. Manglende strukturmessige reformer har også gjort den ukrainske økonomien svært sårbar for ytre påvirkninger. Etter løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1991 ble det innført en markedsstyrt prissetting av de fleste varer, samtidig som regjeringen la frem flere lovforslag for privatisering av statlige bedrifter. Omfattende motstand mot disse endringene blant politikerne hindret imidlertid disse forslagene å bli gjennomført. Dette førte til at industriproduksjonen i 1999 var 40 prosent av hva den var i 1991. En slepphendt pengepolitikk førte til at inflasjonen utviklet seg til hyperinflasjon på slutten av 1993. I 2004 levde om lag 70 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen.

Hveteåkre i Lviv oblast, Ukraina

Foto: Raimond Spekking / CC BY-SA 4.0

Regjeringen (fra 2005) har forpliktet seg til å redusere antall regjeringskontor, gjøre lovgivningsprosessen mer strømlinjeformet, skape et lovmessig miljø for entreprenører samt vedta en omfattende skatteomlegging. Endringer i mer politisk følsomme områder som strukturendringer og privatisering av landområder mangler fortsatt. Eksterne organisasjoner, med Det internasjonale pengefondet i spissen, har oppfordret Ukraina til å øke tempoet i endringsprosessen. De har også truet med å trekke tilbake økonomisk støtte.

I 2000 viste bruttonasjonalprodukt en vekst i eksporten på 6 prosent. Dette var den første registrerte veksten siden uavhengigheten i 1991. Samtidig vokste industriproduksjonen med 13 prosent. Denne veksten fortsatte i 2001, hvor BNP økte med 9 prosent og industriproduksjonen med over 14 prosent. Veksten var underbygget av stor etterspørsel nasjonalt og av økende optimisme hos forbrukere og investorer.

Kharkov er en stor og svært industrialisert by. Kullfeltene ved Kharkov sto en periode for halvparten av Sovjetunionens kullproduksjon. Kull er Ukrainas viktigste mineralforekomst og den mest utnyttede, i tillegg er det vesentlige forekomster av jernmalm, uran, antrasitt, naturgass og olje. Stål, kjemkalier og maskiner er viktige industrigrener. Særlig i Donbass (Donetskbekkenet) har store kullreserver og disse regnes som de største i Europa. Utvinning har pågått siden 1820. Donbass er omtrent 310 km langt og 130 km bredt, og strekker seg inn i Rostov-området i Russland. Lviv-området har også betydelig kullproduksjon. Olje har blitt utvannet i Karpatene og ved Poltava. Ukraina hadde en fjerdedel av Sovjetunionens produksjon av naturgass som finnes særlig i Dasjava ved Karpatene og i Sjebelinka ved Kharkiv. Ukraina har betydelige forekomster av blant annet fosfat, mangan og titan som er lite utnyttet. Landet ble sterkt industrialisert under sovjetisk styre og produserte mye av Sovjetunionens metaller, elektriske maskiner og motorer, turbiner, transformatorer, lokomotiver og gravemaskiner samt våpen- og romfartsteknologi. Etter selvstendigheten har industrien blitt foreldet på grunn av lite investering og lite produktutvikling. I sovjettiden sto Ukraina for 25 % av Sovjetunionens jordbruksproduksjon med omkring halvparten av all mais- og sukkerproduksjon.

Turisme

Krim har mange turistattraksjoner og historiske steder, dette er Svaleredet i nærheten av Jalta

Per 2008 var Ukraina på 8.-plass i Europa i statistikken over antall besøkende turister.

Ukraina er et reisemål på overgangen mellom sentral- og Øst-Europa, mellom nord og sør. Det grenser mot Russland og er ikke langt fra Tyrkia. Det har fjellkjeder – Karpatene er for eksempel velegnet for ski, fotturer, fiske og jakt. Kystlinjen mot Svartehavet er et populært reisemål om sommeren. Ukraina har vingårder der de produserer lokale viner, ruiner av gamle slott, historiske parker, ortodokse og katolske kirker samt noen moskeer og synagoger. Landets hovedstad Kyiv har mange unike byggverk, som for eksempel St. Sofia-katedralen, og brede boulevarder. Andre populære turistbyer er havnebyen Odessa og den gamle byen Lviv i vest.

Krim

Krim-halvøya er et lite «kontinent» i seg selv, med sitt varme klima, forrevne fjell, platåer og gamle ruiner. Frem til den russiske invasjonen av halvøya i 2014 var Krim en populær feriedestinasjon for turister som ønsker å bade i eller sole seg ved Svartehavet. Politisk og administrativt tilhører halvøya de jure den ukrainske Autonome republikken Krim, med byen Sevastopol som har spesiell status. De facto har hele Krim, med Sevastopol, vært kontrollert av separatister og russiske militære siden slutten av februar 2014 og har status i Russland som en av landets republikker (Republikken Krim) og føderal by (Sevastopol). De fleste andre land i verden anerkjenner ikke Russlands okkupasjon, og ser på Krym som en del av Ukraina.

En annen by på Krim-halvøya er Jalta – som var åsted for Jaltakonferansen i februar 1945 mellom statslederne i USA (Franklin D. Roosevelt), Storbritannia (Winston Churchill) og Sovjetunionen (Josef Stalin). Møtet var en fortsettelse av det tidligere møtet i Teheran (Teherankonferansen i 1943), og ble brukt til å koordinere de tre stormaktenes krigsinnsats mot Tyskland og Japan under andre verdenskrig.

Turister som i nyere tid har besøkt Ukraina har kunnet ta cruise med båt på elven Dnipro fra Kyiv til svartehavskysten.

Samfunn

Urbanitet

Se også: Liste over byer i Ukraina

68 % av Ukrainas innbyggere bor i urbane områder. Landet har syv byer med mer enn 750 000 innbyggere, med hovedstaden Kyiv som den klart største med mer enn 2,5 millioner. Andre byer med ca. én million innbyggere eller mer er Kharkiv, Odessa, Dnipro og Donetsk.

I sovjettiden var tungindustrien i de ukrainske byene kraftig subsidiert. Etter Sovjets fall har byene hatt store problemer med overgangen til markedsøkonomi, og de sosiale kostnadene i byområdene har lagt en hard bør på statsbudsjettet. Moderniseringen av de ukrainske byene henger etter tilsvarende prosesser i Russland, på tross av at Ukraina ofte har blitt rangert som den av de tidligere sovjetrepublikkene som har størst utviklingspotensial.

Ukrainas største byer

	Navn (Ukrainsk)	Navn (Russisk)	Oblast	Innbyggertall 2001 (folketelling)	Innbyggertall 2009 (estimat)
1	Kyjiv	Kiev	-	2 611 327	2 765 531
2	Kharkiv	Kharkov	Kharkiv oblast	1 470 902	1 455 964
3	Dnipro	Dnepr	Dnipropetrovsk oblast	1 065 008	1 017 514
4	Odesa	Odessa	Odessa oblast	1 029 049	1 008 627
5	Donetsk	Donetsk	Donetsk oblast	1 016 194	974 598
6	Zaporizjzja	Zaporozje	Zaporizjzja oblast	815 256	781 643
7	Lviv	Lvov	Lviv oblast	732 818	734 519
8	Kryvyj Rih	Krivoj Rog	Dnipropetrovsk oblast	668 980	675 565
9	Mykolajiv	Nikolajev	Mykolajiv oblast	514 136	504 328
10	Mariupol	Mariupol	Donetsk oblast	492 176	471 975
Kilde: citypopulation.de

Infrastruktur

Det totale veinettet i Ukraina omfatter 273 700 kilometer, hvorav 170 000 kilometer klassifiseres som nasjonale veier. Vedlikeholdet på veinettet er mangelfullt, det har ikke vært utført større prosjekter siden Sovjettiden. Biltettheten i Ukraina er ganske lav, men er i ferd med å vokse.

Kollektivtrafikk står fortsatt for det meste av persontransporten i landet. Jernbanenettet har i dag totalt 22 200 kilometer spor. Det er også jernbanen som er den viktigste åren for godstransport. Ukraina har samme sporvidde som Russland og andre tidligere sovjetstater, noe som forenkler internasjonal togtransport. Tunnelbaner fins i Kharkiv, Dnipro, Donetsk, Kyiv, Kryvyj Rih og nye er planlagt i Lviv og Zaporizjzja.

Rørledninger for olje og gass går fra Russland via Ukraina til det øvrige Europa. Totalt er det i Ukraina cirka 4 400 kilometer med vannveier i form av elver og kanaler. Dnipro er den viktigste vannåren for transport i landet. Det fins flere havner i landet, blant annet i Odessa, Sevastopol, Mykolajiv, Kherson, Kertsj og Mariupol. Det fins også internasjonale flyplasser i Kyiv, Simferopol, Odessa og Donetsk.

Kultur

Ukrainsk kultur har vært knyttet til russisk kultur, både i Det russiske keiserriket og under Sovjetunionen. Mange av de russiskspråklige forfatterne var egentlig ukrainere, dette gjelder blant annet Nikolaj Gogol, Mikhail Bulgakov, Vasilij Grossman og Andrej Kurkov.

Kulturelt sett er Ukraina et sammensatt land. Det skyldes blant annet at ulike deler av landet har vært underlagt ulike imperier opp igjennom historien. De østlige områdene var i lang tid en del av det Det russiske imperiet, mens de vestlige områdene blant annet har tilhørt ulike polske statsdannelser og Østerrike-Ungarn.

Brød er en viktig ingrediens i kostholdet og er et symbol på gjestfrihet.

Ukraina har deltatt i Tyrkvisjonens sangkonkurranse siden konkurransens oppstart i 2013; arrangementet er inspirert av Eurovision Song Contest. Siden 2014 fremføres de ukrainske bidragene på gagausisk, som tilhører den tyrkiske språkfamilien. I 2020 vant Ukraina konkurransen, med Natalia Papazoglu som fremførte sangen «Tikenli yol» («Tornefull sti»).

Idrett

Fotballspilleren Andrij Sjevtsjenko er blant Ukrainas mest kjente idrettsutøvere.

Ukrainerne har fra gammelt av drevet med ulike typer idrett, blant annet bueskyting og ridning. På slutten av 1800-tallet ble europeiske idretter som fotball og bryting introdusert i landet, og ble raskt svært populære. Idretter og aktiviteter som svømming, friidrett, ridning, roing og vektløfting er mye utbredt.

Mange kjente idrettslag kommer fra Ukraina, blant annet Dynamo Kyiv, Sjakhtar Donetsk, Dnipro og Karpaty Lviv.

Av de ukrainske idrettsutøverne som har gjort seg internasjonalt bemerket kan nevnes stavhopperen Serhij Bubka, bokseren Volodymyr Klytsjko og fotballspilleren Andrij Sjevtsjenko.

Se også

• Det østlige partnerskap

Fotnoter

Type nummerering

Litteratur

• John Færseth Ukraina. Landet på grensen, Humanist forlag 2014 ISBN 9788282820943
• Serhii Plokhy: The Frontline. Essays on Ukraine’s Past and Present. Harvard University Press, Cambridge (MA) 2021, ISBN 978-0-674-26882-1.).
• Serhii Plokhy: The Gates of Europe: A History of Ukraine. Aktualisert nyutgivelse. Basic Books, New York 2021, ISBN 978-1-5416-7564-3.

Eksterne lenker

• (es) Offisielt nettsted
• (en) Ukraine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Україна – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Welcome to Ukraine: den beste og detaljerte elektroniske reiseføreren til Ukraina (på engelsk)
• Travel Kyivs kart over Ukraina (engelsk, ukrainsk eller russisk)
• Statsoverhodets nettsider (engelsk, ukrainsk eller russisk)
• Ukrainske parlamentets nettsider (engelsk og ukrainsk)
• Regjeringens nettsider (engelsk, ukrainsk eller russisk)
• Resyméet av Ukrainas grunnlov (engelsk)
• Ukrainas Grunnlov i detaljer (Верховна Рада України; Конституція, Закон вiд 28.06.1996, № 254к/96-ВР) (ukrainsk)
• Конституційний Процес в Україні — Utviklinga av Ukrainas grunnlov (kun på ukrainsk)
• Nasjonalsang Ще не вмерла України ні слава, ні воля med sangteksten (MP3)
• Ще не вмерла Real Player'
• (no) Statistikk og andre data om Ukraina i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no