Benutzer:BurningKestrel/Skispringen im Vereinigten Königreich

aus Wikipedia, der freien Enzyklopädie
Zur Navigation springen Zur Suche springen
Dieser Artikel (Skispringen im Vereinigten Königreich) ist im Entstehen begriffen und noch nicht Bestandteil der freien Enzyklopädie Wikipedia.
Wenn du dies liest:
  • Der Text kann teilweise in einer Fremdsprache verfasst, unvollständig sein oder noch ungeprüfte Aussagen enthalten.
  • Wenn du Fragen zum Thema hast, nimm am besten Kontakt mit dem Autor BurningKestrel auf.
Wenn du diesen Artikel überarbeitest:
  • Bitte denke daran, die Angaben im Artikel durch geeignete Quellen zu belegen und zu prüfen, ob er auch anderweitig den Richtlinien der Wikipedia entspricht (siehe Wikipedia:Artikel).
  • Nach erfolgter Übersetzung kannst du diese Vorlage entfernen und den Artikel in den Artikelnamensraum verschieben. Die entstehende Weiterleitung kannst du schnelllöschen lassen.
  • Importe inaktiver Accounts, die länger als drei Monate völlig unbearbeitet sind, werden gelöscht.
Vorlage:Importartikel/Wartung-2024-02

border|right|100px|Storbritannias flagg Britisk skihopping er stort sett bare kjent for Eddie Edwards, som ofte er blitt kalt «verdens dårligste skihopper». Landet har ingen permanente hoppbakker, men har likevel hatt flere skihoppere gjennom tidene.

Historie

[Bearbeiten | Quelltext bearbeiten]

Tidlig britisk skihistorie

[Bearbeiten | Quelltext bearbeiten]

Vorlage:Sitat Ski har antakelig vært brukt i Storbritannia i flere hundre år når det har vært snø om vinteren. På 1600-tallet skal det ha vært brukt ski i Devonshire i Sørvest-England, og midt på 1800-tallet var det vanlig å bruke ski i Yorkshire, Durham og Cumberland i Nord-England. Fra gammelt av var den norske uttalen av ordet ski, «shee», kjent i England.[1]

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet bidro britiske rikfolk, sammen med blant annet nordmenn, aktivt til å utbre skisport, inkludert skihopping, i Sveits og andre deler av Alpene. Den britiske idrettslederen Arnold Lunn arrangerte i 1911 det som regnes for det første utforrennet, Roberts of Kandahar, i Montana i Sveits.[2] Under det britiske skimesterskapet i 1922 innførte han de moderne reglene i slalåm, der rennene ble avgjort på tid, uten stilbedømming.[3]

De første skihopperne

[Bearbeiten | Quelltext bearbeiten]

Så tidlig som i 1896 skal den britiske skipioneren E.C. Richardson ha vært den første utlending som hoppet i Holmenkollbakken, dog utenfor konkurranse.[4] Vinteren 1901/02 var han og broren C.W. Richardson blant de første som begynte med skihopping i Davos i Sveits, og de var blant stifterne av Ski Club of Great Britain i 1903.[5] Skotten Alexander Keiller, nevø av kunstløperen og OL-deltakeren John Keiller Greig, satte britisk lengderekord med 30 meter i Bolgenschanze i Davos i 1914. Keiller stiftet blant annet British Ski Jumping Club og British Langlauf Club i 1926, var sekretær for Ski Club of Great Britain fra 1920 til 1927, og var medlem i IOC sammen med Arnold Lunn. Ski Club of Great Britain tildelte i årene 1909-1914 Challenge Cup til den brite som hadde prestert årets lengste skihopp. Det første britiske mesterskapet på ski, med skihopping og langrenn som disipliner, ble holdt i Gstaad i Sveits i 1911. E.C. Richardson vant hopprennet, som også hadde en kvinnelig deltaker. Miss Hockin sto på et hopp på 25 fot (7,6 meter).[6]

På 1930-tallet deltok tre britiske skihoppere i VM og OL. Colin Wyatt, Percy Legard og Guy Nixon deltok alle i VM i Oberhof i 1931. Av de 73 deltakerne i spesielt hopp ble Wyatt nummer 40, Legard 42 og Nixon 60 (med fall i sitt første hopp). I kombinert ble Nixon nummer 34 av de 47 som fullførte, mens Legard ble nummer 43. Percy Legard deltok også i VM i Sollefteå i 1934, der han ble nummer 65 av 71 deltakere i spesielt hopp.[7] I vinter-OL i Garmisch-Partenkirchen i 1936 deltok han i kombinert, og ble nest sist av de 46 deltakerne som fullførte konkurransen. Han deltok også i vinter-OL i St. Moritz i 1948, da i vinterfemkamp, som var oppvisningsgren. Legard var også aktiv innen sommeridrett, og deltok i moderne femkamp i OL i 1932 og 1936.[8]

Wyatt, Legard og Nixon var de første briter som hoppet over 50 meter på ski. Colin Wyatt satte britisk rekord med 57,5 meter i Olympiaschanze i St. Moritz i 1931, men rekorden ble slått to uker senere, da Guy Nixon hoppet 62 meter i Bolgenschanze i Davos.[9] Nixons rekord sto helt til Eddie Edwards begynte å hoppe på 1980-tallet.[10] I 1933 var Wyatt den første brite som deltok offisielt i Holmenkollen. Samme år vant han også de to første offisielle slalåmrennene som ble arrangert i Norge.[9]

Oppvisningshopping og første permanente hoppbakke

[Bearbeiten | Quelltext bearbeiten]

I 1939 ble det bygd en liten hoppbakke innendørs i Earls Court Exhibition Centre i London, der norske skihoppere gjorde oppvisningshopp på snø medtatt fra Norge. Harald Sandvik skal der ha gjort verdens lengste innendørs skihopp.[11] [[fil:Hampstead Heath ski jump closeup geograph-3046641-by-Ben-Brooksbank.jpg|thumb|Hoppbakken i Hampstead Heath, mars 1950.
Foto: Ben Brooksbank]] Flere oppvisningshopprenn ble arrangert i Storbritannia etter 2. verdenskrig. I samarbeid mellom Central Council of Physical Recreation, Ski Club of Great Britain og Norges Skiforbund ble det i 1950 bygd en hoppbakke med et 18 meter høyt tårn i parken Hampstead Heath i London, og 45 tonn snø og 25 hoppere kom fra Norge-t. 18 000 betalende tilskuere så rennet fredag 24. mars, og til sammen 52 000 betalende tilskuere så de to rennene dagen etter, men ifølge hopphistoriker Tim Ashburner kom minst like mange inn uten billett. Reidar Andersen hadde det lengste hoppet med 93 fot (28,3 meter). Arne Hoel vant London Challenge Cup, mens Oxford slo Cambridge i University Challenge Cup.[12][13]

Hopprennet i Hampstead Heath ble gjentatt i 1951, og i april det året arrangerte nordmennene også hopprenn i Braid Hills i Edinburgh. 60 tonn snø ble sendt i kasser til London og omtrent like mye til Edinburgh, men denne gangen skapte britiske tollmyndigheter problemer, da de krevde toll for snøen på 406 kroner pr. tonn. Problemene ble løst før snøen smeltet, og rennene kunne holdes. I London hoppet Arne Hoel lengst med 36 meter i øsende regnvær, foran et noe mindre publikum enn året før.[14]

Vinteren 1960 tok to norske studenter ved University of Manchester initiativet til å arrangere hopprenn, for å samle inn penger til flyktningesaken. I Reddish Vale ved Manchester ble det bygd et 12 meter høyt tilløp. Rennet 3. og 4. mars 1960 ble vunnet av Ove Johnsen, som også hadde det lengste hoppet med 106 fot (32,3 meter).[12]

I mai 1961, noen uker etter at Tottenham Hotspur hadde slått Leicester City i FA-cupfinalen, ble det bygd en 150 fot (45,7 meter) høy hoppbakke på den ene kortsiden av Wembley Stadium i London. 31. mai og 1. juni ble det arrangert hopprenn der med 40 deltakere fra ni land, deriblant Storbritannia. Veikko Kankkonen (Finland) vant hopprennet, mens Torgeir Brandtzæg (Norge) gjorde det lengste hoppet med 113 fot (34,5 meter).

Hoppbakken besto av et aluminiumsskjelett dekket med treplanker. Unnarennet og sletta (fotballbanen) ble dekket med høy, og isblokker fraktet fra Norge ble pulverisert til snø som underlag i unnarennet. I ovarennet ble det brukt et plastmateriale som underlag.[15]

Den første permanente hoppbakken i Storbritannia, med plastdekke, ble åpnet i Scarborough 12. oktober 1969. Den var konstruert av den utflyttede østerrikeren Gottfried Pollhammer, på oppdrag fra det britiske skiforbundet og et firma som leverte plastdekke til kunstige alipnanlegg. Pollhammer satte selv den første bakkerekorden på rundt 30 meter. Han mislyktes imidlertid med å etablere et skihoppmiljø, og hoppbakken var i bruk i bare noen få år.[16]

Eddie «the Eagle» Edwards

[Bearbeiten | Quelltext bearbeiten]

Etter mange år uten noen hoppaktivitet kom britisk skihopping på kartet igjen i siste halvdel av 1980-tallet. Eddie (egentlig Michael) Edwards fra Cheltenham var opprinnelig en lovende utforkjører, og var nær ved å kvalifisere seg til det britiske laget til OL i Sarajevo i 1984. Han flyttet til Lake Placid i USA, men etter at pengene tok slutt vinteren 1986, så han seg om etter noe annet å gjøre. Valget falt på skihopping.[17] Eddie, med tilnavnet «the Eagle» (Ørna), ble raskt en kultfigur og en av verdens mest kjente skihoppere. Han var nærsynt, med tykke briller og en ikke helt veltrent kropp, og ble klart sist i de fleste rennene han var med i. Edwards deltok i den tysk-østerrikske hoppuka i årene 1986-1989, VM i Oberstdorf i 1987 (kun normalbakken) og OL i Calgary i 1988, og landet høyt oppe på kulen i alle rennene.[18] Under OL i Calgary satte han likevel ny britisk rekord med 73,5 meter.[19] I 1987 og 1988 deltok han i verdenscuprennene i Holmenkollen, som den første brite siden Colin Wyatt på 1930-tallet.[20]

Eddie Edwards falt og skadet seg i Innsbruck i 1989. Han fortsatte som skihopper etter at skaden var leget, men fikk aldri sjansen igjen i viktige renn som verdenscup eller mesterskap. Som evig sistemann var han kontroversiell blant lederne i FIS, og de strammet inn reglene for å gjøre det vanskeligere å kvalifisere seg til VM og OL. Så sent som til OL i 1998 forsøkte han å kvalifisere seg, men lyktes ikke.[21]

Glynn Pedersen og James Lambert

[Bearbeiten | Quelltext bearbeiten]

Rundt 1990 var likevel ikke Eddie Edwards den eneste britiske skihopperen som konkurrerte internasjonalt. Både Alan Jones og James Lambert deltok i europacupen, og i 1992 vant Jones det første uoffisielle lavlandsmesterskapet i skihopping i Scheidegg i Tyskland, foran landsmannen Ben Freeth. I lavlandsmesterskapet 1993 i Meinerzhagen i Tyskland ble Lambert nummer 2 og Freeth 3. Under storbakke-NM i Holmenkollen i 1995 var Lambert, Freeth og Jones prøvehoppere.[22]

Storbritannia fikk en ny olympiadeltaker i skihopping i 2002. Glynn Pedersen, med skotsk mor og engelsk far, var født og oppvokst i Thunder Bay, og representerte Canada i VM i Ramsau i 1999. Fra 2001 representerte han Storbritannia, og satte alt høsten 2001 britisk rekord på plast med 85 meter i Berchtesgaden og 113,5 meter i Salt Lake City. Han deltok i Hoppuka 2001/02, men røk ut i kvalifiseringen til alle de fire rennene. Likevel greide han gjennom brukbare plasseringer i kontinentalcupen vinteren 2001/02 å kvalifisere seg til OL i Salt Lake City i 2002.[23] Under OL gikk han imidlertid ikke videre fra kvalifiseringsrennet i verken stor- eller normalbakken.[24]

I en alder av 45 år deltok James Lambert i VM i Oslo i 2011. Han skulle egentlig delta i spesielt hopp, men fikk kort tid før mesterskapet beskjed om at det britiske skiforbundet ikke hadde påmeldt ham likevel. I stedet deltok han i kombinert,[25] der han med et hopp på 57 meter ble klart sist i hopprennet i Midtstubakken.[26] Han ble tatt ut av langrennet på 10 kilometer da han ble tatt igjen med en runde (2,5 kilometer).[27] Lambert skulle også delta i det individuelle kombinertrennet i storbakken i Holmenkollen, men etter tre treningshopp på 58, 59,5 og 63 meter i K120-bakken ble han nektet å delta i selve rennet. Konkurransejuryen mente at det var for farlig å la ham hoppe.[28] James Lambert unngikk ikke å bli sammenlignet med Eddie Edwards, men var selv lite glad for den sammenligningen.[29] Lambert var i 2011 leder for International Masters Championships, foreningen som organiserer veteran-VM i skihopping og kombinert.

Hoppbakkeprosjekt i Wales

[Bearbeiten | Quelltext bearbeiten]

Midt på 2000-tallet fikk utbyggeren Nike Group tillatelse fra Wrexham kommunestyre til å bygge et permanent skihoppanlegg i Gresford ved Wrexham i Wales.[30] Planen gikk ut på å bygge tre plastbakker, der den største skulle være K60, samt en akebakke og skihytter. Ved fornyet byggesøknad i 2008 var størrelsen på den største hoppbakken økt til K65, slik at bakken kunne brukes som en fullverdig treningsbakke for hoppere med ambisjoner om å konkurrere i enda større bakker i utlandet. Dette ville medføre at hopptårnet fikk en høyde på 58,5 meter,[31] høyere enn opprinnelig planlagt og godkjent, og Wrexham kommunestyre og Wales' nasjonalforsamling krevde da at det skulle gjennomføres en miljøanalyse før den fornyede byggesøknaden kunne godkjennes. Avisen The Leader meldte i januar 2010 at planene var lagt på is.[32]

Kilder

[Bearbeiten | Quelltext bearbeiten]
  1. ↑ Jakob Vaage: Norske ski erobrer verden. Gyldendal, Oslo 1952 (s. 159-160, digitalisert av Nasjonalbiblioteket)
  2. ↑ E. John B. Allen: The culture and sport of skiing - From antiquity to World War II. University of Massachusetts Press, Amherst 2007. ISBN 978-1-55849-601-9 (s. 100)
  3. ↑ Elizabeth Hussey: The Man Who Changed the Face of Alpine Racing (i Skiing Heritage, desember 2005, s. 9, digitalisert av Google Books)
  4. ↑ The history of ski jumping (s. 36-37)
  5. ↑ The history of ski jumping (s. 38-39)
  6. ↑ The history of ski jumping (s. 56-58)
  7. ↑ Jens Jahn, Egon Theiner: Enzyklopädie des Skispringens. AGON Sportverlag, Kassel 2004. ISBN 3-89784-099-5 (flere sider)
  8. ↑ Sports Reference: Percy Legard Vorlage:Wayback (olympiaresultater, besøkt 3. november 2012)
  9. ↑ a b The history of ski jumping (s. 68-71)
  10. ↑ Skisprungschanzen-Archiv: The worst jumper of all times? (8. april 2006, besøkt 3. november 2012)
  11. ↑ Referenzfehler: Ungültiges <ref>-Tag; kein Text angegeben für Einzelnachweis mit dem Namen his89.
  12. ↑ a b The history of ski jumping (s. 89-91)
  13. ↑ BBC: 1950: Ski jumpers soar over Hampstead Heath (besøkt 3. november 2012)
  14. ↑ Karsten Alnæs: Jeg spenner mine ski – Historien om norsk skikultur. Aschehoug, Oslo 2007. ISBN 978-82-03-23457-6 (s. 124-125)
  15. ↑ The history of ski jumping (s. 8 og 90-91)
  16. ↑ The Scarborough News: 'If ski jump had taken off we wouldn't have had Eddie The Eagle' Vorlage:Wayback (24. september 2009, oppdatert 29. september 2009, besøkt 26. februar 2017)
  17. ↑ TSN: Calgary '88 icon Eddie the Eagle returns to carry torch Vorlage:Wayback (11. januar 2009, besøkt 3. november 2012)
  18. ↑ Eddie Edwards' resultater hos FIS Vorlage:Wayback (besøkt 3. november 2012)
  19. ↑ The Independent: Unsteady Eddie is a national treasure, not a national joke (6. desember 2009, besøkt 3. november 2012)
  20. ↑ The history of ski jumping (s. 93)
  21. ↑ The Guardian: Flying high (3. september 2007, besøkt 3. november 2012)
  22. ↑ The history of ski jumping (s. 93-95)
  23. ↑ The Guardian: In the shadow of the Eagle (12. januar 2002, besøkt 3. november 2012)
  24. ↑ Sports Reference: Glynn Pedersen Vorlage:Wayback (olympiaresultater, besøkt 3. november 2012)
  25. ↑ VG: Britisk hopper må satse på kombinert i VM (22. februar 2011, oppdatert 23. februar 2011, besøkt 3. november 2012)
  26. ↑ Resultatliste kombinert hopp individuelt, normalbakke, VM 2011
  27. ↑ VG: Sjekk VM-deltakerens dotabbe (1. mars 2011, besøkt 3. november 2012)
  28. ↑ VG: Kastet ut av VM fordi han er for dårlig (1. mars 2011, oppdatert 2. mars 2011, besøkt 3. november 2012)
  29. ↑ VG: Her er «Eddie the Eagle»s arvtaker (9. februar 2011, besøkt 3. november 2012)
  30. ↑ BBC: Eddie the Eagle backs ski plans (20. desember 2005, besøkt 3. november 2012)
  31. ↑ Environmental impact assessment K65 ski jump - Non technical summary
  32. ↑ The Leader: Plans for Wrexham to have UK's first ski jump centre fall through - POLL Vorlage:Wayback (25. januar 2010, besøkt 3. november 2012)

Andre eksterne lenker

[Bearbeiten | Quelltext bearbeiten]

Vorlage:Skihopping etter land Vorlage:Autoritetsdata

[[Kategori:Skihopping i Storbritannia| ]]

Abgerufen von „https://de.wikipedia.org/w/index.php?title=Benutzer:BurningKestrel/Skispringen_im_Vereinigten_Königreich&oldid=242168256“