Bruker:Cocu/Store/Arkiv
Discovery-ekspedisjonen (engelsk: British National Antarctic Expedition, 1901–04, allment kjent som Discovery Expedition) var den første offisielle britiske utforsking av Antarktis siden James Clark Ross' reise seksti år tidligere. Den omfattende ekspedisjonen ble organisert i fellesskap av Royal Society og Royal Geographical Society (RGS), og tok sikte på å gjennomføre vitenskapelige og geografiske undersøkelser i det som hovedsakelig var et uberørt kontinent. Ekspedisjonen var også starten på den antarktiske karrieren for mange som senere skulle bli fremtredende personer i «den heroiske tidsalder for antarktiske utforskninger», blant andre Robert Falcon Scott, som ledet ekspedisjonen, Ernest Shackleton, Edward Wilson, Frank Wild, Tom Crean og William Lashly.
De vitenskapelige resultatene dekket omfattende områder innen biologi, zoologi, geologi, meteorologi og magnetisme. Det ble gjort viktige geologiske og zoologiske funn, som oppdagelsene av de snøfrie McMurdo Dry Valleys og koloniene av keiserpingviner ved Cape Crozier. Den geografiske utforskningen ledet blant annet til oppdagelsen av King Edward VII Land og polarplatået via fjellruten i vest. Ekspedisjonen gjorde ingen seriøse forsøk på å nå Sørpolen, men presterte å sette en ny sørlig rekord da en gruppe på tre mann nådde 82°17' sørlig bredde.
Som inspirasjon for senere reiser var Discovery-ekspedisjonen en milepæl i britenes utforsking av Antarktis. Etter at den kom hjem ble den feiret som en suksess, til tross for at det hadde vært nødvendig med en kostbar hjelpeaksjon for å få «Discovery» og mannskapet løs fra isen, og senere tvister om kvaliteten på noen av de vitenskapelige resultatene. Det har blitt hevdet at ekspedisjonens største feil var dens manglende evne til å mestre teknikken for effektive polarferder med ski og hunder – en arv som fulgte de britiske antarktisekspedisjonene gjennom den heroiske tidsalderen. Les mer…
Nimrod-ekspedisjonen (engelsk: The British Antarctic Expedition 1907–09, generelt kjent som Nimrod Expedition) var den første av tre ekspedisjoner Ernest Shackleton ledet til Antarktis. Hovedmålet var å bli først til å nå Sydpolen, i tillegg hadde ekspedisjonen en rekke geografiske og andre vitenskapelige formål. Ekspedisjonen nådde 88° 23' sørlig bredde, til da det sørligste punkt nådd av mennesker og kun 97 nautiske mil (180 km) fra Sydpolen. Ekspedisjonen var den første til å bestige Mount Erebus, den nest høyeste vulkanen i Antarktis, og en separat gruppe ledet av den walisisk-australske geologen og professoren Edgeworth David nådde den beregnede posisjonen for den magnetiske Sydpolen.
Nimrod-ekspedisjonen fikk verken statlig eller institusjonell støtte, og ble avhenging av private lån og bidrag fra enkeltpersoner. Den ble derfor hemmet av finansielle problemer, og forberedelsene ble forsert. Ekspedisjonens skip, «Nimrod», var under halve størrelsen av «Discovery» som Robert Falcon Scott hadde brukt på Discovery-ekspedisjonen 1901–04, og Shackletons mannskap manglet relevant erfaring. Det oppstod en uoverensstemmelse med Scott på grunn av Shackletons beslutning om å legge basen for ekspedisjonen nær Scotts gamle hovedkvarter ved McMurdo-sundet, i strid med et løfte til Scott om ikke å gjøre det. Selv om ekspedisjonen i utgangspunktet holdt en mye lavere profil enn Scotts ekspedisjon seks år tidligere, tiltrakk resultatene seg landsomfattende interesse og gjorde Shackleton til en nasjonalhelt. Den vitenskapelige gruppen utførte omfattende geologiske, zoologiske og meteorologiske undersøkelser. Shackletons transportmidler, bestående av mandsjuriske ponnier, et motorkjøretøy og hundesleder, var nyvinninger som til tross for begrenset suksess ble kopiert av Scott under hans skjebnesvangre Terra Nova-ekspedisjon tre år senere.
Da ekspedisjonen vendte hjem, overvant Shackleton den tidligere skepsisen fra Royal Geographical Society og mottok mange offentlige æresbevisninger, inkludert ridderskap fra Kong Edward VII. Han oppnådde liten økonomisk gevinst fra denne ekspedisjonen, og var til slutt avhengig av et offentlig tilskudd for å kunne dekke sine forpliktelser.
Det gikk ikke mer enn tre år før hans sørlige rekord ble slått, da Roald Amundsen den 14. desember 1911 nådde Sydpolen. I sine memoarer skrev Amundsen likevel: «Sir Ernest Shackletons navn vil for alltid stå risset i den antarktiske forsknings historie med flammende bokstaver». Les mer…
Solsystemet består av Solen og de himmellegemer som den binder til seg gjennom sin gravitasjon. Solsystemet har sin opprinnelse i gravitasjonskollaps av en gigantisk gass- og støvsky for 4,6 milliarder år siden.
Rundt Solen kretser en rekke elementer i en nærmest flat skive i ekliptikken. Med unntak av Solen finner man det meste av solsystemets masse i de åtte planetene, som har tilnærmet sirkulære omløpsbaner. De fire indre planetene er Merkur, Venus, jorden og Mars, som i stor grad består av stein og metall og kalles steinplanetene. De fire ytre planetene er Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun, som i stor grad består av hydrogen og helium. Disse blir ofte referert til som gasskjempene og de er mye tyngre og større enn steinplanetene.
Det finnes to områder med mindre legemer. Asteroidebeltet, som ligger mellom Mars og Jupiter, består av mindre legemer som har visse likheter med steinplanetene da de hovedsakelig består av stein og metall. Kuiperbeltet som ligger bortenfor Neptuns omløpsbane består hovedsakelig av frossent vann, ammoniakk og metan. Innenfor disse beltene finnes det fem spesielle objekter; Ceres, Pluto, Haumea, Makemake og Eris som betegnes som dvergplaneter da de er ansett for å være store nok til å ha blitt runde som en følge av sin egen gravitasjon. I en avstand av 0,8–1,6 lysår fra Solen antar man at det finnes det man kaller Oorts sky som antas å være opprinnelsen til de langperiodiske kometene.
I solsystemet finnes det grupper av mindre legemer som kometer, Kentaurer, damokloider og interplanetarisk støv som ferdes mellom disse områdene mens solvinden, en strøm av plasma fra Solen, skaper en boble i det interplanetariske materiet som også kalles heliosfæren. Dette strekker seg ut til midten av det området som kalles den spredde skiva, et område i tilknytting til Kuiper-beltet.
Seks av planetene og tre av dvergplanetene har naturlige satellitter eller måner i omløpsbane rundt seg. Hver og en av de fire ytre planetene har en ring av støv og andre partikler rundt seg. Les mer…
Nansens Fram-ekspedisjon i 1893–96 var et forsøk iverksatt av den norske forskeren og oppdageren Fridtjof Nansen på å nå den geografiske Nordpolen ved å utnytte de naturlige øst-vest-strømmene i Nordishavet. Til tross for stor skepsis hos andre polfarere, førte Nansen «Fram» til Nysibirøyene øst i Nordishavet, frøs henne inn i pakkisen, og ventet på at strømmene skulle frakte henne mot Nordpolen. Fremdriften i isen var lav og strømmene var uberegnelige. Etter 18 måneder ble Nansen utålmodig og forlot skipet med et hundespann. Med seg hadde han en utvalgt kompanjong, Hjalmar Johansen, og sammen satte de kursen mot Nordpolen. De nådde aldri frem til polpunktet, men de oppnådde rekord med en nordlig bredde på 86°13.6'N før de vendte om og tok til på den lange tilbakereisen over is og vann for å komme i sikkerhet på Frans Josefs land. I mellomtiden fortsatte «Fram» å drive vestover og nådde til slutt Atlanterhavet.
Idéen til ekspedisjonen oppstod etter at vrakrester fra det amerikanske fartøyet «Jeannette» som hadde sunket utenfor nordkysten av Sibir i 1881 ble funnet utenfor sørvest-kysten av Grønland tre år senere. Vrakrestene hadde åpenbart blitt fraktet over Nordishavet, og kanskje også over selve polpunktet. Basert på dette og andre rester som ble samlet opp langs kysten av Grønland, utviklet meteorologen Henrik Mohn en teori om en transpolar strøm. Dette fikk Nansen til å tro at et spesialbygd skip kunne bli frosset fast i pakkisen og følge de samme strømmene som vrakrestene etter «Jeanette», og dermed komme nærmere Nordpolen.
Nansen styrte konstruksjonen av fartøyet som hadde avrundet skrog og andre funksjoner utviklet for å tåle lengre tids trykk fra is. Skipet var sjelden i fare i løpet av perioden i isen og kom uskadd ut etter tre år. De vitenskapelige observasjonene som ble utført under denne perioden bidro betydelig til den nye disiplinen oseanografi, som i ettertid ble det viktigste fokuset i Nansens vitenskapelige arbeid. «Frams» drift og Nansens reiser med slede beviste definitivt at det ikke fantes noen vesentlig landmasse mellom de Eurasiatiske kontinentene og Nordpolen, og bekreftet den generelle karakteren av de nordpolare regionene som en dyp, islagt sjø. Selv om Nansen trakk seg tilbake fra oppdagelsesreiser etter denne ekspedisjonen, påvirket de metodene han sammen med Johansen hadde utviket for fremdrift og overlevelse alle de polare ekspedisjonene som fulgte de neste tretti år, både i nord og i sør. Les mer…
En stjerne er et veldig stort og selvlysende himmellegeme av plasma. Den nærmeste stjernen sett fra jorden er Solen, som er kilden til de største andelene av energien på jorden. Andre stjerner er synlige på nattehimmelen når de ikke forstyrres av Solen, eller andre lyssterke objekter på jorden, såkalt lysforurensning. En stjerne lyser på grunn av at fusjonen av atomkjerner i dens indre frigjør enorme mengder energi, som etterhvert ferdes gjennom stjernen og stråles ut i rommet. Nesten alle grunnstoff tyngre enn hydrogen og helium er skapt i stjernens sentrum.
Ved å observere stjernenes spektrum, luminositet og bevegelser gjennom rommet, kan man avgjøre stjernenes masse, alder, kjemiske sammensetning og mange andre egenskaper. Den totale massen er avgjørende for hvordan stjernen kommer til å utvikles og dens endelige sjebne. En graf over temperaturen oppstilt mot luminositeten, kjent som et Hertzsprung-Russell-diagram, gjør det mulig å bestemme stjernenes alder og utviklingsstadie.
En stjerne begynner som en kollapsende sky av materie som består av hydrogen, helium og små mengder av tyngre stoff. Når kjernen er tilstrekkelig tett, begynner hydrogenet å fusjoneres til helium. Den gjenstående delen av stjernens indre fører boort energien fra kjernen gjennom en kombinasjon av strålings- og konvektive prosesser. dette hindrer stjernen i å kollapse på seg selv på grun av den omfattende gravitasjonen og produserer en stjernevind, som sammen med stråling sendes ut fra overflaten.
Dobbeltstjerner og multistellare stjernesystem består av to eller flere stjerner som er gravitasjonellt bundet til hverandre. Om avstanden mellom disse er relativt kort, kan de gravitasjonelle kreftene få en betydelig påvirkning på deres utvikling. Les mer…
Merkur er den innerste og minste planeten i solsystemet og har en omløpstid rundt solen på 87,969 dager. Merkurs bane har den høyeste eksentrisiteten av alle planetene i solsystemet, og den har den minste aksehelningen. Den fullfører tre rotasjoner rundt egen akse for hvert andre omløp rundt solen. Perihelpunktet av Merkurs bane preseserer med overskytende 43 buesekunder per århundre, et fenomen som ble forklart på 1900-tallet av Albert Einsteins generelle relativitetsteori.
Den tilsynelatende størrelsesklassen går fra -2,3 til 5,7, og sett fra jorden er Merkur en lys planet. På grunn av nærheten til solen (største vinkelavstand er 28,3°) er den imidlertid vanskelig å observere fra jorden. Med mindre der er en solformørkelse kan den bare ses i tussmørket ved daggry eller om kvelden fra den nordlige halvkulen, mens dens ekstreme elongasjon forekommer i deklinasjoner sør for himmelekvator slik at den kan sees fra gunstige steder ved moderate breddegrader ved en helt mørk himmel på den sydlige halvkule.
Man vet forholdsvis lite om Merkur; bakkebaserte teleskop viser kun en opplyst halvmåne med begrensede detaljer. Mye av informasjonen om planeten ble samlet av Mariner 10 (1974–76) som var den første sonden sendt for å utforske planeten. Den kartla rundt 45 % av overflaten. 14. januar 2008 passerte imidlertid den mye mer avanserte sonden MESSENGER planeten. Senere ble det gjennomført ytterligere to passeringer og 17. mars 2011 gikk sonden inn i bane rundt Merkur for å kartlegge den resterende overflaten.
Utseendemessig er Merkur forholdsvis lik månen; den er kraterbelagt med regioner med jevne sletter, har ingen naturlige satellitter og ingen nevneverdig atmosfære. Den har imidlertid, i motsetning til månen, en stor kjerne av jern som genererer et magnetfelt med styrke på rundt 1,1 % av jordens. Planeten er usedvanlig kompakt på grunn av den relative størrelsen på kjernen. Overflatetemperaturen varierer fra -173 °C på bunnen av kratrene ved polene til 427 °C på de varmeste stedene i solsiden.
Registrerte observasjoner av Merkur daterer seg minst tilbake til det første årtusenet f.Kr. Før det 4. århundre f.Kr., trodde greske astronomer at planeten var to separate objekter; det ene bare synlig ved soloppgang, som de kalte Apollon, og den andre bare synlig ved solnedgang, som de kalte Hermes. Dagens navn på planeten kommer fra romerne, som kalte den opp etter den guden Merkur, som de likestilte med den greske Hermes (Ἑρμῆς). Det astronomiske symbolet for Merkur er ☿, en stilisert versjon av Hermes' merkurstav. Les mer…
Liste over nobelprisvinnere er en liste over samtlige vinnere av Nobelprisen i de seks ulike feltene siden første tildeling i 1901. Nobelprisen blir årlig tildelt av Kungliga Vetenskapsakademien, Svenska Akademien, Karolinska Institutet og Den Norske Nobelkomite til personer og organisasjoner som utfører fremragende bidrag innenfor feltene kjemi, fysikk, litteratur, fred og medisin. Prisene ble etablert i 1895 av Alfred Nobels testamente, som sa at prisen skulle administreres av Nobelstiftelsen. En annen pris, Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel, ble etablert i 1968 av Sveriges Riksbank og Sveriges sentralbank for bidrag innen feltet økonomi.
Hver pris blir tildelt av en egen komite; Kungliga Vetenskapsakademien tildeler prisen i fysikk, kjemi og økonomi, Karolinska Institutet tildeler prisen i medisin, og Den Norske Nobelkomite tildeler fredsprisen. Hver prisvinner mottar en medalje, et diplom og en pengesum som har variert opp gjennom årene. I 1901 mottok vinnerene av de første Nobelprisene 150 782 svenske kroner, som tilsvarer rundt 7 731 004 svenske kroner i desember 2007. I 2008 mottok prisvinnerne 10 millioner svenske kroner. Prisene for kjemi, fysikk, litteratur, økonomi og medisin blir tildelt under en årlig seremoni den 10. desember i Stockholm, mens fredsprisen blir tildelt i Oslo samme dag.
Per 2010 har 813 personer og 20 organisasjoner mottatt en Nobelpris, inkludert 65 vinnere av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel. Fire nobelprisvinnere ble nektet å motta prisen av sine regjeringer. Adolf Hitler forbød tre tyskere, Richard Kuhn (kjemi, 1938), Adolf Butenandt (kjemi, 1939), og Gerhard Domagk (medisin, 1939), fra å akseptere sine Nobelpriser, mens den sovjetiske regjeringen presset Boris Pasternak (litteratur, 1958) til å takke nei til prisen.
To nobelprisvinnere, Jean-Paul Sartre (litteratur, 1964) og Lê Ðức Thọ (fred, 1973) takket nei til sine priser; Sartre takket nei til prisen som han takket nei til alle offisielle æresbevisninger, og Le takket til prisen på grunn av den situasjonen Vietnam var i på den tiden. Seks prisvinnere har mottatt mer enn én pris; en av de seks, Den internasjonale Røde Kors-komiteen, har mottatt Nobels fredspris tre ganger, flere enn noen annen.
Av de 813 nobelprisvinnerne er det 35 kvinner: den første kvinnen til å vinne Nobelprisen var Marie Curie, som vant Nobelprisen i fysikk i 1903. I de årene hvor Nobelprisen ikke har blitt tildelt på grunn av eksterne hendelser eller mangel på nominasjoner, har pengene blitt tilbakeført til fondet som delegert til den relevante prisen. Nobelprisen ble ikke tildelt mellom 1940 og 1942 på grunn av utbruddet av andre verdenskrig. Les mer…
Liste over nobelprisvinnere i fysikk er en liste over alle personer som har mottatt prisen siden den første tildelingen i 1901. Nobelprisen i fysikk tildeles årlig av Kungliga Vetenskapsakademien til forskere i de ulike feltene i fysikk. Prisen er én av fem Nobelpriser etablert av Alfred Nobels testament fra 1895, og tildeles for fremragende bidrag innen fysikk, kjemi, litteratur, fred og medisin. Som oppgitt i Nobels testamente, blir prisen administrert av Nobelstiftelsen og tildelt av en komite som består av fem medlemmer valgt av Kungliga Vetenskapsakademien.
Den første Nobelprisen i fysikk ble tildelt Wilhelm Conrad Röntgen fra Tyskland i 1901. Hver mottaker mottar en medalje, en diplom og en pengesum som har variert gjennom årene. I 1901 mottok Röntgen 150 782 svenske kroner, som tilsvarer ca. 7 730 000 svenske kroner i desember 2007. I 2008 ble prisen tildelt Makoto Kobayashi, Toshihide Maskawa og Yoichiro Nambu, som delte prispengene på 10 000 000 svenske kroner. Prisen blir tildelt i Stockholm under en årlig seremoni den 10. desember, årsdagen for Nobels død i 1896.
John Bardeen er den eneste mottakeren som har blitt tildelt prisen to ganger – i 1956 og 1972 – mens Marie Curie var den første som ble tildelt prisen i to fag – fysikk i 1903 og kjemi i 1911. William Lawrence Bragg ble den yngste nobelprisvinneren gjennom tidene da han ble tildelt prisen i 1915, i en alder av 25. To kvinner har mottatt prisen – Marie Curie og Maria Goeppert-Mayer (1963) – noe som er færrest blant de opprinnelige fem Nobelprisene. Per 2010 har prisen blitt tildelt 188 personer, og der har vært seks år hvor Nobelprisen i fysikk ikke har blitt tildelt (1916, 1931, 1934, og 1940–42). Les mer…
Liste over nobelprisvinnere i kjemi er en liste over alle personer som har mottatt prisen siden den første tildelingen i 1901. Nobelprisen i kjemi tildeles årlig av Kungliga Vetenskapsakademien til forskere i de ulike feltene i kjemi. Prisen er én av fem Nobelpriser etablert av Alfred Nobels testament fra 1895, og tildeles for fremragende bidrag innen kjemi, fysikk, litteratur,fred og medisin. Som oppgitt i Nobels testamente, blir prisen administrert av Nobelstiftelsen og tildelt av en komite som består av fem medlemmer valgt av Kungliga Vetenskapsakademien.
Den første Nobelprisen i kjemi ble tildelt Jacobus Henricus van 't Hoff fra Nederland i 1901. Hver mottaker mottar en medalje, en diplom og en pengesum som har variert gjennom årene. Hver mottaker mottar en medalje, en diplom og en pengesum som har variert gjennom årene. I 1901 mottok Röntgen 150 782 svenske kroner, som tilsvarer ca. 7 730 000 svenske kroner i desember 2007. I 2008 ble prisen tildelt Osamu Shimomura, Martin Chalfie og Roger Y. Tsien, som delte prispengene på 10 000 000 svenske kroner. Prisen blir tildelt i Stockholm under en årlig seremoni den 10. desember, årsdagen for Nobels død i 1896.
Minst 25 mottakere har mottatt Nobelprisen for bidrag innen feltet organisk kjemi, mer enn noe annet felt innen kjemi. To vinnere av Nobelprisen i kjemi, tyskerne Richard Kuhn (1938) og Adolf Butenandt (1939), ble nektet av den tyske regjeringen å motta prisen. De mottok senere Nobelprisdiplomet og medaljen, men ikke prispengene. Frederick Sanger er den eneste mottakeren som har vunnet prisen to ganger, i 1958 og 1980. To andre har også vunnet Nobelprisen i andre felt; Marie Curie (fysikk i 1903 og kjemi i 1911) og Linus Carl Pauling (kjemi i 1954 og fred i 1962). Per 2010 har prisen blitt tildelt 159 personer. Der har vært åtte år hvor Nobelprisen i kjemi ikke har blitt tildelt. Les mer…
Venus er den andre planeten fra solen og den tredje minste i vårt solsystem. Planeten er oppkalt etter Venus, den romerske gudinnen for kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet. Den italienske fysikeren Galileo Galilei observerte planeten tidlig på 1600-tallet, og oppdaget at den hadde faser som månen. Dette var blant de første observasjonene som klart motsa Ptolemaios' geosentriske modell som plasserte jorden som midtpunkt i universet, og lot solen og de andre planetene rotere rundt jorden.
Etter månen er Venus det mest lyssterke naturlige objektet på nattehimmelen og den er lys nok til å kaste skygger. Siden Venus er en innenforliggende planet i forhold til jorden, synes den aldri å være langt unna solen. Dette medfører at det ikke er mulig å se Venus når jorden skygger helt for solen – dvs. midt på natten – og den kalles derfor «aftenstjerne» og «morgenstjerne».
Venus klassifiseres som en terrestrisk planet og blir noen ganger kalt jordens «søsterplanet» på grunn av den relativt like størrelsen, gravitasjonen og sammensetningen. Planeten er dekket av et ugjennomsiktig lag med svært reflektive skyer av svovelsyre som hindrer at overflaten kan sees i synlig lys fra verdensrommet. Venus har den tetteste atmosfæren av alle de terrestriske planetene i solsystemet og består hovedsakelig av karbondioksid. Venus har ikke noe karbonkretsløp som holder karbon igjen i steiner og andre overflatestrukturer, og det ser heller ikke ut til at der er noe organisk liv som kan absorbere karbonet i biomasse. Overflaten på Venus er et støvete, tørt ørkenlandskap med mange platelignende steiner som periodisk blir fornyet av vulkanisme.
Tidligere ble det spekulert mye rundt Venus' overflate, men på 1900-tallet avdekket planetologien noen av hemmelighetene, og i 1990–1991 kartla Magellan-prosjektet overflaten i detalj. Grunnen viser tegn til omfattende vulkanisme og svovelen i atmosfæren kan indikere at der har vært relativt nylige utbrudd. Mangelen på bevis for lavastrømmer i forbindelse med de synlige kalderaene er imidlertid fortsatt en gåte. Planeten har få nedslagskratre, noe som viser at overflaten er relativ ung – ca. 300–600 millioner år gammel. Det finnes ingen tegn til platetektonikk. Dette kan skyldes sterke forkastninger og at mantelen har høy viskositet. Denne forskjellen mellom jorden og Venus kan forklares med fraværet av vann. Radioaktivitet skaper mer varme i Venus' indre enn den som slippes ut på overflaten. Denne varmen frigjøres kanskje i perioder hvor overflaten gjennomgår massiv omdannelse. Les mer…
Solsystemets opprinnelse og utvikling er estimert til å ha begynt for 4,568 milliarder år siden med gravitasjonskollapsen av en liten del av en stor molekylsky.
Det meste av massen i senter av kollapsen dannet solen, mens resten flatet ut til en protoplanetarisk skive som planetene, måner, asteroider og andre smålegemer i solsystemet ble dannet utfra.
Den allment aksepterte modellen, kjent som nebularhypotesen, ble først utviklet på 1700-tallet av Emanuel Swedenborg, Immanuel Kant og Pierre-Simon Laplace. Den etterfølgende utviklingen har knyttet til seg en rekke vitenskapelige disipliner, deriblant astronomi, fysikk, geologi og planetologi. Siden begynnelsen av romalderen på 1950-tallet og oppdagelsen av ekstrasolare planeter, har modellen både vært utfordret og raffinert for å ta hensyn til nye observasjoner.
Solsystemet har utviklet seg betydelig siden den formasjonen. Mange måner har har blitt dannet fra sirklende skiver av gass og støv rundt deres tilhørende planeter, mens andre måner er antatt å ha blitt dannet uavhengig og senere blitt fanget av gravitasjonen fra sine tilhørende planeter. Andre, som for eksempel månen, kan være et resultat av gigantiske kollisjoner. Kollisjoner mellom legemer har skjedd kontinuerlig frem til i dag og har vært sentralt i utviklingen av solsystemet. Planetenes posisjoner har ofte endret seg, og planeter har også skiftet plass. Denne planetariske vandringene er nå antatt å ha vært ansvarlig for store deler av solsystemets tidlige utvikling.
Om drøye fem milliarder år vil solen avkjøles og ekspandere utover til mange ganger sin nåværende diameter (bli en rød kjempe), før de ytre lagene blir sprengt ut som en planetarisk tåke og etterlater seg et hvit dverg. I fjern fremtid vil tyngdekraften fra passerende objekter gradvis skave av solens følge av planeter. Noen planeter vil bli ødelagt, andre vil bli ført ut i det interstellare rom. Til syvende og sist, i løpet av billioner av år, er det sannsynlig at solen vil ha mistet alle de opprinnelige legemene i bane rundt den. Les mer…
Astronomi (fra de greske ordene astron (ἄστρον), «stjerne», og nomos (νόμος), «lov») er den vitenskapelige studien av himmellegemer (som stjerner, planeter, kometer og galakser) og fenomener utenfor jordens atmosfære (slik som kosmisk bakgrunnsstråling). Den befatter seg med himmellegemers utvikling, fysikk, kjemi, meteorologi og bevegelser, så vel som universets utforming og utvikling.
Astronomi er en av de eldste vitenskaper. Tidlige sivilisasjoners astronomer utførte metodiske observasjoner av nattehimmelen, og kulturgjenstander tilknyttet astronomi fra enda tidligere tider er funnet. Det var imidlertid med oppfinnelsen av teleskopet på begynnelsen av 1600-tallet at faget utviklet seg til en moderne vitenskap. Historisk sett har astronomi innbefattet disipliner så forskjellige som astrometri, stjernenavigasjon, observasjonell astronomi, utvikling av kalendre, og også astrologi, men profesjonell astronomi betraktes ofte nå for tiden å være omtrent synonymt med astrofysikk.
Siden det 20. århundre har faget astronomi blitt splittet til observasjonelle og teoretiske grener. Observasjonell astronomi fokuserer på innhenting og analysering av data, hovedsakelig ved hjelp av elementære fysiske prinsipper, mens teoretisk astronomi forsøker å kaste lys over astronomiske objekter og fenomener ved hjelp av datamodeller og analytiske modeller. De to retningene kompletterer hverandre, da teoretisk astronomi forsøker å forklare observasjonelle resultater, observasjonell astronomi blir brukt for å bekrefte teoretiske resultater.
Amatørastronomer har bidratt med mange viktige astronomiske oppdagelser, og astronomi er en av de få vitenskapene hvor amatører fortsatt spiller en viktig rolle, spesielt når det kommer til oppdagelser og observasjoner av midlertidige fenomener.
Den gamle astronomien må ikke forveksles med astrologi, som er en tro om at menneskelige forhold er korrelert med posisjoner av himmellegemer. Selv om de to feltene deler en felles opprinnelse og en del av metodene (bruk av efemeridene), er de forskjellige. Les mer…