Det progressive parti (1912)
| Det progressive parti | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | USA | ||
| Leder(e) | Theodore Roosevelt | ||
| Grunnlagt | 1912 | ||
| Nedlagt | 1916 | ||
| Etterfølger | Det progressive parti | ||
| Hovedkvarter | Washington D.C. | ||
| Ideologi | Progressivisme, nynasjonalisme, venstrepopulisme | ||
| Politisk posisjon | Sentrum–venstre | ||
Det progressive parti (engelsk: Progressive Party) var et politisk parti i USA. Det ble stiftet i 1912 av tidligere president Theodore Roosevelt, som hadde tapt Det republikanske partis presidentnominasjon til sittende president William Howard Taft. På folkemunne ble det nye partiet også kalt Bull Moose Party, «Elgoksepartiet», fordi Roosevelt uttalte at han følte seg «sterk som en elgokse» etter nederlaget mot Taft.[1]
Roosevelt stilte som de progressives presidentkandidat ved presidentvalget samme år. Splittelsen av Det republikanske parti førte til at Roosevelt og Taft kjempet om mange av de samme velgerne, noe som la veien åpen for den progressive demokraten Woodrow Wilson som ny president. Men Roosevelt er den eneste tredjepartikandidaten som har fått nest flest stemmer i et amerikansk presidentvalg.
Partiprogrammet bygget på Roosevelts reformprosjekt som president, og det hadde som uttalt mål å begrense storkapitalens innflytelse i politikken. Partiet ville begrense valgkampbidrag og korridorpolitikk, redusere tollen på importvarer, etablere sosialforsikringsordninger, innføre minstelønn og 8-timers normalarbeidsdag og gjennomføre stemmerett for kvinner. En del av partiet gikk også inn for en tøffere antitrustlovgivning. Partiet spriket i utenriks- og sikkerhetspolitikken, men programfestet en opprustning av den amerikanske flåten.[2]
De progressive hadde forhåpninger om Roosevelt som samlingskandidat for republikanere og progressive ved presidentvalget i 1916, men Roosevelt anbefalte heller sine støttespillere å samle seg bak den moderate reformatoren Charles Evans Hughes. Det progressive parti gikk så i oppløsning. Den «progressive» reformperioden i USA gikk nå mot slutten.
Presidentvalget i 1912
[rediger | rediger kilde]
Det progressive partiet hadde sitt første landsmøte i Chicago i 1912, og nominerte Theodore Roosevelt og Hiram Johnson til henholdsvis president- og visepresidentkandidat.
Mange skandinavisk-amerikanere sluttet opp om den progressive bevegelsen. Partiets krav om stemmerett for kvinner hadde god klangbunn hos skandinavene, som hadde gjennomført lignende reformer i sine hjemland. Et skandinavisk massemøte i New York med talere og korpsmusikk samlet 2 000 mennesker, av dem påfallende mange kvinner. Mange skal også ha møtt frem ikledt bunad. «Det ble av mange talere betonet at ætlingene av de gamle vikingene alltid hadde gått i spissen for progressiv politikk», skrev Nordisk Tidende.[3]
Splittelsen mellom Det progressive parti og Det republikanske parti førte naturlig nok til at den populære demokraten Woodrow Wilson fikk et forsprang. Roosevelts budskap forankret i progressive verdier gikk rett hjem til republikanske velgere som var misfornøyde med president Tafts mer konservative linje. Wilson vant til slutt med 40 av de daværende 48 delstatene, Roosevelt vant seks, mens Taft bare vant Utah og Vermont. Roosevelts seier i California skilte seg med kun 200 stemmer fra Wilson, og han vant ellers Washington, Sør-Dakota, Minnesota, Michigan og Pennsylvania.
Senere valg og oppløsning
[rediger | rediger kilde]De fleste av de progressive kandidatene stilte til valg i New York, Ohio, Indiana, Illinois og Massachusetts, og bare noen få i Sørstatene. I 1914 stilte 138 progressive, noen av dem kvinner, som kandidater til Representantenes hus. Fem av dem ble valgt, mot ni i 1912, mens halvparten av kandidatene fikk mindre enn 10 % av stemmene. Hiram Johnson tapte den republikanske nominasjonen som guvernør i California, men stilte til valg for Det progressive parti og ble gjenvalgt.
I 1916 hadde partiet et nytt landsmøte, som nominerte Roosevelt til presidentkandidat. Roosevelt avslo imidlertid nominasjonen, og støttet i stedet kandidaturet til den republikanske høyesterettsdommeren Charles Evans Hughes.
I 1916 ble fem progressive valgt til Representantenes hus. Samtlige hadde støtte fra Det republikanske parti i sin valgkrets, bortsett fra Whitmell Martin fra Louisiana.[4] Den eneste progressive guvernørkandidaten i 1916 var John M. Parker, som fikk 37 % av stemmene i Louisiana, der Det republikanske parti stod meget svakt. I delstaten Washington vant de progressive en tredjedel av mandatene i den lovgivende forsamlingen. Whitmell Martin gikk til Det demokratiske parti i 1918, da resten av de progressive i Representantenes hus gikk tilbake til Det republikanske parti. Ingen stilte til valg som progressive på delstatsnivå dette året. Med dette var Det progressive parti opphørt å eksistere.
Krefter fra Det progressive parti fra 1912 fant sammen igjen foran presidentvalget i 1924, og nominerte Robert M. La Follette sr. til sin kandidat. Republikanernes motvilje til å nominere et tidligere prominent medlem av Det progressive partiet, varte helt til at Frank Knox ble nominert til visepresidentkandidat foran presidentvalget i 1936. Partiet fikk også en avlegger i fraksjonen til Henry A. Wallace med samme navn i 1948.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Morris, Edmund (2010). Colonel Roosevelt (på engelsk). New York: Random House. s. 215. ISBN 978-0-375-75707-5.
- ^ «Progressive Party Platform of 1912» (på engelsk). The American Presidency Project. Besøkt 6. desember 2021.
- ^ «For Roosevelt: Folkemødet i Association Hall Tirsdag samlet 2000 Skandinaver …». Nordisk Tidende: 1. 31. oktober 1912.
- ^ Congressional Quarterly's Guide to U. S. elections. Washington, D.C.: Congressional Quarterly Inc. 1985. s. 886–891. ISBN 0-87187-339-7.