Dunderland Iron Ore Company

Dunderland Iron Ore Company
Dunderland Iron Ore Company. Karl Marth (Dag Skogheims arkiv)
Bransje		Gruvedrift
Etablert		15. april 1902
Opphørt		1. januar 1947
Etterfølger(e)		Norsk Jernverk og Rana Gruber
Datterselskap		Standard Construction Corporation Limited (SCC)
Land		Storbritannia
Nettsted		bilder

Dunderland Iron Ore Company Limited, etablert i London den 15. april 1902, avviklet 1. januar 1947, var et engelsk gruveselskap. Det ble drevet i Mo i Rana for å utvinne det som var landets rikeste jernmalm-forekomster i Dunderlandsdalen. Etableringen ga stor tilflytning til området. Etter tre korte negative driftsperioder ble selskapet solgt til Norsk Jernverk i 1947 for 7.5 millioner kroner. Rana Gruber driver fortsatt gruvedriften i Dunderlandsdalen.

Forhistorie og anleggsarbeid

Bakgrunn

Få norske samfunn har gjennomgått så omfattende endringer på så kort tid som Mo og Nord-Rana.

Dette skrev historikeren Hilde Gunn Slottemo i 2007. Det som allerede var et industrisamfunn ble videreutviklet gjennom etableringen av Norsk jernverk i 1947. De mange arbeidsplassene demmet opp for en flyttestrøm fra Nord-Norge og Helgeland, deriblant til Orkanger – som var alternativet for det jernverket som Stortinget var enige om å bygge. Men jernverket var bare en fortsettelse av Dunderland Iron Ore Company (DIOC) som ble etablert i 1902.

At områdene rundt Rana hadde rikdommer i fjellene var kjent allerede på 1600-tallet. Det ble forsøkt på gruvedrift etter sølv på Bertelberget fra slutten av 1600-tallet og i Nasa sølvgruver fra 1635, og det ble også funnet rike forekomster av svovelkis, kobberkis, sinkblende, jernmalm og sølvholdig blyglans.

Svovelkis (pyritt) fra Peru.

Foto: Ivar Ledius (29. januar 2021)

Da predikanten Hans Nielsen Hauge (1771–1824) var på sin reise i Rana i 1803, øynet han store økonomiske muligheter:

I Nord-Ranen ble jeg også bekjendt med en jernmalmgrube og ikke langt derfra et beleiligt vannfall samt en betydelig skov på flere mils strekning. Her synes det meg med tiden være gjørligt at anlægge jernverk.

.

Bergrettighetene til forekomstene i Rana og Dunderland var i 1799 ervervet av Mostadmark Jernverk i Malvik. I sin andre driftsperiode, fra 1753 til 1818, trengte verket mer malm til masovnene sine. Jernmalm ble da hentet fra andre steder enn nærmiljøet omkring Mostadmark, deriblant Dunderlandsdalen. Rettighetene ble i 1873 utvidet til Ørtfjellet gjennom anvisninger fra Ole Tobias Olsen (1830–1924).

I 1860-årene innmutet Christian August Knudtzon (1827–1903) fra Trondhjem en større del av feltene i Dunderlandsdalen. Men han klarte ikke å skaffe kapital til utnyttelse av jernmalmen.

Den svenske konsulen Nils Persson (1836–1916)

Foto: Albin Hildebrand (1903)

Den svenske konsulen Nils Persson (1836–1916), som i 1887 grunnla Sulitjelma gruber, og den norske ingeniøren Alfred Hasselbom (f. 1846) fikk rundt 1899 rettighetene til å anlegge jernbane og industri ved Ranfjorden.

I slutten av 1899 solgte de rettighetene til The Edison Ore Milling Syndicate (EOMS) for 182 000 britiske pund. Dette selskapet ble grunnlagt 22. juni 1898 i London, og hadde patenterte teknikker for utvinning av jern både i USA og Canada.

EOMS videresolgte rettighetene til å benytte Edisons prosess til SCC (se nedenfor) for £ 705.000. SCC solgte så rettighetene til DIOC for £ 1.200.000. I tillegg betalte DIOC £800.000 til SCC for arbeid, maskiner og annet. Dette ble til sammen £ 2.000.000 som tilsvarte aksjekapitalen i DIOC.

I 1901 solgte Nils Persson Gullsmedvika og alle malmrettighetene i Mo herred og i Hemnes til EOMS.

Etter to år med forsøk i Newark i New Jersey ble Dunderland Iron Ore Company (DIOC) dannet i Fitzalan House i Arundel Street i London den 15. april 1902. Aksjekapitalen var 2 000 000 britiske pund. Målt i kapital var dette det største engelske selskapet for import av utenlandsk jernmalm.

Selskapet skulle drive gruvedrift i Dunderlandsdalen i Nord-Rana (som ble en selvstendig kommune i 1923) på Helgeland i Nordland fylke. Selskapet hadde sikret seg enerett i Sverige og Norge til Thomas Edisons patent for magnetisk separasjon av jernmalm.

Samtlige ni stiftere og direktører i DIOC var også aksjonærer i EOMS. Noen av dem var også aksjonærer i det nedenfor nevnte SCC. Alle eiendommer, rettigheter og lisenser ble overdratt fra EOMS til DIOC ved grunnleggelsen i 1902.

DIOC engasjerte entreprenørselskapet Standard Construction Corporation Limited (SCC) til å bygge ut anlegg som var nødvendige. Det satte i gang utbygging av kaianlegg i Gullsmedvika, jernbane (fordi malmen befant seg 24 km unna havet), og anlegg for jernmalmutvinning, anrikning og brikettering.

Kommunevåpenet til Rana. Det grønne symboliserer skogene. Det gule symboliseter kommunens rikdom på mineraler.

Foto: Bilde fra caplex.no (25. januar 2010)

Våren/sommeren 1906 startet den første driftsperioden. Den første leveransen av jernmalmbriketter gikk til England med S/S Itune. Den 25. juli 1908 var aksjekapitalen borte, og selskapet la ned driften i første omgang. Dette skyldtes i stor grad problemer med å utvinne hematitt og fosforholdig apatitt fra malmen. I tillegg var det store miljøproblemer knyttet til tørrseparering. På Storforshei stod støvføyken tett rundt anlegget.

I årene fra 1902 til 1908 skapte DIOC aktivitet og arbeidsplasser i Dunderlandsdalen. I oktober 1902 var 1800 personer i sving på anleggsarbeidet. Innbyggertallet i Mo herred var 4 369 i 1900. I byen Mo i Rana var det 665 innbyggere. I drift var antall ansatte i 1906 omtrent 900.

Utenlandske ingeniører og utenlandsk kapital engasjerte seg i et forholdsvis avsidesliggende norsk dalføre.

• 
  Kobberkis fra Cornwall i England
• 
  Sinkblende fra Creede, Mineral County, Colorado, USA.
• 
  Blyglans fra Peru
• 
  Apatitt fra Brasil

Mineralrikdommen i Dunderlandsdalen

Bergmesterens omtale

Bergmesteren i Nordland bruker ikke mange ordene om jernmalmrikdommen i Dunderlandsdalen. Bergmester A.S. Backhe (1882–1885) skrev i 1882 at:

alene ved Ranens (jernforekomster) har et svensk Bolag ladet udføre noget forberedende Arbeide (..) for at undersøge Kvaliteten af Jernmalmen paa Dypet. Dette Arbeide er ennu ikke afsluttet.

Dunderlandsdalen ved Nevernes.

Foto: Kolbkorr (24. juni 2022)

Senere fikk han konsul Persson fra Helsingborg, «malmkungen av Nord-Norge», til å fatte interesse for malmressursene.

I 1883 skrev bergmesteren i sin årsberetning at forekomsten ikke var drivbar innenfor en forsvarlig økonomisk ramme. Han tilføyer at:

skulle ikke den omstendighet at Sommorostros og de algierske jernforekomster etter beretningene snart være uttømte gi håp om en fremtid for våre bedre forekomster ?

I 1891 har malmfeltet blitt undersøkt av 37 mann i 491,3 dagsverk til en utgift av 1236,98 kroner. Anførselen viser til Alfred Hasselboms arbeide. J.E. Mortensen er bergmester frem til 1895, men nevner ikke malmfeltene.

Hasselboms beskrivelse

Hasselbom hevder at «(...) and there would be no exaggeration in saying that Dunderland is likely to become a second Bilbao». Bilbao i det nordlige Spania var på denne tiden Europas største eksportør av jernmalm.

Thomas Edison trodde at feltene i Dunderland kunne forsyne Storbritannia med malm i 100 år. Direktør Åkermann mente at selskapet kunne «holde det gaaende et, ja kanske to hundrede år», ifølge historikeren Hilde Gunn Slottemo.

Malmfeltene har en enorm utbredelse, og Hasselbom deler dem inn i seks områder:

• Vesteraalid: Består av fem malmsoner. Dette er den rikeste delen og ligger nært Ranelva og trasèen hvor jernbanen må ligge. Malmen kan brytes i dagbrudd uten tunneler.

• Bjørnhei: Én malmsone.

• Urtvand: Fire malmsoner, men malmen er fattigere enn i Vesteraalid.

• Lilleaasen: Fem parallelle malmsoner i enormt omfang. Malmkvaliteten er svært god.

• Strandjord: Fire malmsoner med både rik og fattig malm.

• Nord-Dunderland: Feltet inneholder fire malmsoner med samme kvalitet som i Vesteraalid.

Hematitt fra Michigan.

Foto: DanielCD~commonswiki (13. mars 2005)

Hasselbom fortalte at malmfeltenes horisont er 25 000 meter lang og 40 meter bred, og dekker en overflate på en million m². Dette gir 200 millioner m² malm, eller – med en massetetthet på 4.2 – 840 metriske tonn.

Testarbeidene viste at mer enn halvparten av forekomsten inneholder mer enn 55% jern. Bare en fjerdedel av malmen tilsvarer denne beskrivelsen, men dalen kan gi 200 millioner tonn av ypperste («superior») kvaliter.

Dunderlandsdalmalmen består av en blanding av hematitt (Fe₂O₃, også kalt jernglans), magnetitt (Fe₃O₄, også kalt magnetjernstein) og kvarts. Andre bergarter finnes i mindre mengder. Fosforprosenten overskrider ikke 0.15. Det lave fosforinnholdet gjør at malmen kan beskrives som Bessemermalm. Hematitten er lett reduserbar, og krever mindre brennstoff i ovnen enn vanlige magnetiske skandinaviske malmer. Jernprosenten varierer stort. Hasselbom benyttet standard svensk metode for å bestemme prosentvis innhold av råjern (pig iron), forsfor og svovel.

Karakteristiske deler av feltet er analysert av hr. Särnström som var professor i metallurgi ved Stockholms gruveskole. Malmsonene som ble antatt å ha mindre enn 50% jerninnhold, viste seg å bestå av enorme mengder av soner som inneholdt 55-60% jern. Og forholdet mellom hematitt og magnetitt er svært varierende.

	Vesteraalid	Vesteraalid	Vesteraalid	Bjørnhei	Bjørnhei	Nord-Dunderland
	Tunnel nr. 2	Grøft nr. 2	Grøft nr. 13	Tunnel nr. 4	Tunnel nr. 1	Tunnel
Hematitt	75,41	63,48	85,33	69,30	85,12	82,21
Magnetitt	3,21	16,60	2,52	6,42	2,96	5,07
P2O3	0,368	0,263	0,128	0,275	0,246	0,121
S	0,030	0,030	0,010	0,030	0,012	0,010
Jern	55,11	57,56	61,55	53,15	61,71	61,32
Fosfor	0,161	0,015	0,056	0,120	0,108	0,053

Hasselbom konkluderer med at det finnes store mengder (great abudance) med jernmalm som vil gi 55-70 % kvalitetsråjern (high class pig iron). Minst en fjerdedel av malmen vil gi mer enn 55% metallisk jern. «But even the ores of lower quality, which may not be worth while to ship to the United Kingdom or to the Continent, would prove to be very valuable, if we were decided upon to smelt them on the spot, using for fuel cokes, which would be carried to Mo [i Rana] at cheap rates, as return cargoes for the vessels carrying to Glasgow and to Middlesbrough the richer ores»

Magnetitt fra naturhistorisk musum i Geneve.

Foto: Tila Monto (16. august 2005)

Hasselbom gir deretter økonomiske overslag over utgiftene til et eventuelt jernverk, samt overslag over lønnsomhet.

Vogts analyse

I 1894 kom Johan Herman Lie Vogt (1858–1932) med en ny analyse av Dunderlandsdalens mineraler. Hans konklusjon var mer nøktern enn Hasselboms rapport tilsa. Vogt mente at en utnyttelse av malmen verken var bedriftsøkonomisk eller statsøkonomisk lønnsom.

Thomas Edison's prosess

Edison's prosess for behandling av jernmalm bestod av tre operasjoner:

• Å knuse råmalmen
• Å konsentrere jernmalmen ved hjelp av magneter
• Å lage briketter av konsentratet

Johan Herman Lie Vogt (1858–1932) mente i 1894 at malmutvinning i Dunderlandsdalen verken hadde bedriftsøkonomisk eller samfunnsmessig verdi.

Foto: Ukjent (1911)

I bruddet skulle store gravemaskiner (steam shovels) laste malmblokker opp i jernbanevogner. Vognene ble deretter dratt til knuseren. I anlegget til DIOC på Storforshei ble blokkene hentet ut fra dagbrudd i Ørtvatn og tippet i en 40 meter høy knuser. Knuseren ble drevet av et dampdrevet kraftverk. Knuseanlegget bestod av en serie ruller; de første og største med en diameter på åtte fot og en avstand på 18 tommer, de siste tett sammen for å male malmen til støv. Rullene roterte med en omdreiningshastighet på 5 000 fot i minuttet og skapte en voldsom kinetisk energi (bevegelsesenergi) som knuste 5-6 tonn store malmblokker til halvtommers småbiter i løpet av 7-8 sekunder. Når malmblokkene falt ned mellom rullene ble de knust av de voldsomme kreftene som rotasjonshastigheten forårsaket. Utnyttelsen av kinetisk energi gjorde at rullene ble drevet av bare 700 hestekrefter.

Malmen ble så fraktet på transportbånd til et tørkehus. Deretter fraktes tørket malm på bånd til lageret som inneholder tusenvis av tonn malm.

Denne teknikken kalles tørrseparering. Den skiller seg fra flotasjon, som senere ble en vanlig teknikk. Under flotasjon utsettes massene for gjentatte bølger av vann frem og tilbake. Storforshei opplevde store støvplager som følge av tørrseparering, og området ble kalt «støvets dal» på folkemunne.

Kvarts fra Brasil.

Foto: Didier Descouens (23. januar 2010)

Neste steg var at malmen gikk gjennom et nytt sett av ruller for å bli finknust. Den oppmalte malmen ble siktet. Den pulveriserte malmen ble fraktet til magnetseparatorerne, mens den grovere fikk en omgang til. Denne foredlingen skjedde i separasjonsverket.

Separasjonsprosessen bestod i å la den finknuste malmen falle i en tynn strøm foran et sett med magneter som dro til side den magnetiske delen av malmen, mens resten falt ned og ble fraktet bort til anrikning.

Edison's prosess løste problemet med at hematitt og magnetitt krever forskjellige metoder for å anrikes. En råmalm med lite jern og mye fosfor ble omdannet til et jernkonsentrat (slig) som er rikt på jern og uten fosfor.

Det finmalte konsentratet ble presset sammen til små blokker kalt briketter. Idéen bak Edison's prosess var minimalt med manuelt arbeid og maksimalt med mekanisk arbeid.

Anleggsarbeidet starter

«Work started. Cleering (sic), cutting logs for temporary docs, rafting timber from Tverraaen, grading big cuts. Nine horses, sixty men». Den 17. mai 1902 ble dette telegrammet sendt av Campell W. Adams fra Mo i Rana til Herschel Roberts i London. I uke 20 begynte SSC arbeidet i Rana, og industrieventyret var begynt.

SSC hadde ansatt Herschel Roberts som ansvarlig ingeniør for kaianlegget og jernbanebyggingen, og William Simkin hadde samme ansvaret for anlegget på Storforshei. DIOC hadde godkjent begge. Den 37 år gamle Roberts hadde vært i Rana i 1901 for å planlegge arbeidet. Han var amerikaner og hadde erfaring med jernbanebygging fra Dakotaterritoriet. Simpkin var også amerikaner og hadde vært ansatt hos Thomas Alva Edison ved hans forsøksanlegg i Stewartsville i New Jersey. Ingeniør C.W. Adams var venn av Roberts, og hadde samme erfaringsgrunnlag. Han ble Roberts' nestkommanderende i Rana. Roberts satt i London våren 1902 og arbeidet energisk for å få arbeidet igangsatt. Bedømt ut fra korrespondansen som han sendte fra sitt kontor, var han en handlingens mann.

I april sendte han ut over 500 sider med brev – forespørsler om anbud, vurderinger av innkomne anbud, tekniske vurderinger av materiell, forslag til endring på teknisk utstyr og godkjenning av leveranser.

Samtidig finner han tid til å brevveksle med Adams i Rana, og beklage at han ikke får gjort nok på grunn av alle møtene i DIOC og SSC. Kildematerialet tegner en person som er effektiv og energisk. Han ble senere respektert av arbeiderne, og kom i en kompetansestrid med DIOCs stedlige direktør.

Prosjektet bestod i å bygge en gruvejernbane fra jernleiene på østsiden av Urtvand til konsentreringsverket på Storforshei. Der skulle det føres opp malmsilo, grovknuseri, tørkehus, finknuseri, transportbelter, separasjonsverk, siktehus, konsentratsilo og tårn for dumping av avgang (ikke-jernholdig gråberg). Fra verket til fjorden (ca 24 km) skulle det bygges en standard jernbane på sørsiden av Ranelva (Dunderlandsbanen). I Gullsmedvika skulle det anlegges kai for lasting av alt produsert konsentrat, samt for lossing av alle forsyninger. Et briketteringsverk skulle anlegges nær skipningsstedet, knyttet til jernbane og kai.

Ved opprettelsen av Rana Gruber i 1960 ble det hevdet at SSC ble likvidert og at alle arkivene ble destruert, «som vanlig var», etter at anleggsarbeidene i Rana var avsluttet.

Gullsmedvika

Gullsmedvika ligger innerst (øst) i Ranfjorden. Fra 1961 til 1988 var det tilholdssted for Norsk Koksverk med eget havneanlegg for utskipning.

Gullsmedvik stasjon var en del av Dunderlandsbanen. Den var ikke beliggende i Gullsmedvika, men lå på Tverrånes sør for Ranelva og Selfors.

I Gullsmedvika fantes det i 1902 ennå ingen havneanlegg og utskipningskai. De første varekolliene ble fløtet inn på flo sjø, og Herschel Roberts var ivrig for at Campell W. Adams skulle få bygd et kaianlegg.

Han ser behovet for en foreløbig losseplass for tungt gods, og han ber Adams undersøke om Bosmo havn kan brukes.

Tysk Røde-kors fly i Finneidfjord i midten av mai 1940. Der huset står heter det Mellomvik, i bakgrunnen er Gullsmedvik der Norsk Koksverk kom i 1964. Huset ble satt opp av Dunderland Iron Ore Company.

Foto: Karl Marth/Otto Erlacher

Norsk-Belgisk Grubeselskap hadde utbygd havn i forbindelse med sin drift på Båsmoen, og dette var ganske rett over fjorden i forhold til Gullsmedvik. I desember 1902 var provisorisk kai klar for innlossing.

I anleggsperioden fra 1902 til 1905 ble det i Gullsmedvika oppført briketteringsverk med brikettlager, verksted, bolighus, lager og kontorbygning. Til strømforsyning ble det bygd en dampsentral med fem dampmaskiner som sammenlagt ytet 2125 hestekrefter. Tilkoblet en likestrømsgenerator kunne det produseres 1275 kW. På folkemunne ble smelteovnene for briketter kalt «helvedes stekovne».

Dessuten ble kaianlegget fullført med en eksportkai på 798 fot, beregnet for å kunne betjene to skip samtidig, og en importkai på 364 fot. Oppmudringen ble utført av Høyer, Ellefsen og Sørensen. Den resulterte i at skip på 23 fots dybde kunne betjene ved fjære sjø.

I 1903 åpnet DIOCs «lille sykehus» i Mellomvika med doktor Jens Christian Grüner (1870–1929).

Dunderlandsbanen

Utdypende artikler: Dunderlandsbanen og Gullsmedvik stasjon

Jernbanen var viktig for DIOC, og for en drift som sikret profitt. Standard Construction Corporation Limited (SSC) delte arbeidet opp i flere enheter, med ulike ingeniører.

I et brev til Campell Adams fra Herschel Roberts datert 26. april 1902 diskuteres «the matter of headquarters» og det oppgis både forslag til ansvarlige ingeniører og til lokalisering. I mai 1902 var det meningen å øke antallet ansatte til 2 000. De reelle tallene ble 700-800 i juni, ca 1 200 i juli og ca 1 500 i oktober. Postadressene for de åtte anleggsavsnittene var Selfors, Åenget, Jamtlia, Pluraneset, Storlien, Svartvasshei, Kvitenget og Storforshei.

Trasèen lå langs Ranelva, og bratte elvebredder gjorde arbeidet vanskelig. Jord- og fjellskjæringer måtte lages, og flere bruer bygges. Noen av bruene hadde store spenn:

• Tverrånes: En 74 meter lang stålbru med tre spenn.

• Steinbekken: En 50 meter lang trebru.

• Mjøldalbekken: En 30 meter lang trebru.

• Plura: En 65 meter lang stålbru med to spenn.

• Trolldalbekken: En 88 meter lang trebru med en høyde opptil 18 meter.

• Reinfossdalsbekken: En 98 meter lang trebru med en høyde på opptil 10 meter.

• Flobekken: En 33 meter lang trebru.

• Svartvassbekken: En 48 meter lang trebru med to spenn.

• Storforshei: En 208 meter lang stålbru med 10 spenn.

Trebruene ble bygd av amerikansk «pitch-pine» (furu), og tilstrekkelige dimensjoner fantes bare i USA og i Russland.

Selv om tempoet var høyt, og grunn og klima ga utfordringer, gikk arbeidet forholdsvis greit. Et mindre problem var snømengdene som kom hver vinter. Roberts korresponderte med teknisk kyndige i Sulitjelma Gruber og Ofotbanen om hvordan de løste snøproblemene. På Ofotbanen tok DIOC kontakt med oberstløytnant Ole Wilhelm Lund (1848–1915). Det som skapte større bryderi for fremdriften var skjæringen i Gullsmedvika.

Raset i Gullsmedvika

Gullsmedvikåsen stengte for den planlagte jernbanetrasèen mellom det blivende kaiområdet og Tverrånes. Åsen var for bratt til at det kunne legges jernbanespor over den, så en skjæring ble løsningen.

Gullsmedvika, Mjølan og Selfors sett fra Mofjellet.

Foto: Ole Tobias Olsen (1830-1924)

800 000 m³ med leire ble fjernet fra den 300 meter lange skjæringen før tog kunne passere. Adams og Roberts hadde ansvaret for planleggingen. Den erfaringen som de hadde fra prærien i Dakota og i Panamakanalen ga ikke de nødvendige kunnskaper for å arbeide med denne typen leire.

600 mann og to «steam showels» ble satt i arbeid. Sommeren 1902 ble alt gods transportert gjennom en liten skjæring på toppen av åsen. Godset ble halt opp fra Gullsmedvika og firet ned i Tverrånes. Fra starten i mai 1902 ble det arbeidet for fullt uten hensyn til ytre forhold – «day and night, during fair weather or foul, rain or shine». Gullsmedvikåsen bestod av fin grus og sand av ulike kategorier, silt og leire.

Ingeniørene var ikke vant til slik grunn, og skar skråningen ned med 1:1,5. Dette var utilstrekkelig. Høstregnet og de vanskelige grunnforholdene gjorde at leirmassene raste ut om kvelden 11. november 1902. Raset kom i skiftbytte mellom dag- og nattskift. Likevel omkom tre personer av raset, mens en døde av skadene. De fire personene var fra Vefsn, Alstahaug, Brønnøy og Velfjord.

Et telegram fra DIOCs hovedkontor i London til administrerende direktør i Mo i Rana, dr. Theodore Lehmann, viser en interessant side ved den interne kommunikasjonen i DIOC. Den 13. november kl 10:05 kommer følgende telegram: «Lehmann, Mo. Newspapers report landslide. Are any our men injured ? Dioreses [kodenavn på DIOCs Londonkontor].»

Londonkontoret må lese om raset i eget prosjekt i avisene – to dager etter at det inntraff. Lehmann måtte også få støtte i London for å hevde sin autoritet overfor Roberts.

Lehmann ble ikke lenge i stillingen. Ved årskiftet 1902/1903 gikk han av som administrerende direktør. Og han forlot Mo i Rana. Han besvarte telegrammet og ga en kortfattet rapport. Den 14. november kom et nytt telegram fra London: «Please convey to sufferers sympathy of chairman and directors. hope injured men doing well and receiving best attention. Dioreses.»

Dette var bare det første av flere ras i skjæringen. Først i mars 1904 kunne de første tog passere gjennom Gullsmedvikskjæringen, og i oktober 1904 ble det lagt permanente spor gjennom skjæringen som til slutt ble 300 meter lang og 30 meter dyp.

I et brev til Vulcan Iron Works Company i Toledo i Ohio fra 10. oktober 1904 beskriver C.W. Adams Gullsmedvikskjæringen slik: 1300 fot lang, 114 fot vertikal dyp, grunnen blåleire med årer av sand gjennom det hele. Leira ble fjernet delvis med trillebårer og handkraft, men for det meste med fire steam showels som var laget av Vulcan Iron Works Company; to på 80 tonn og to på 65 tonn. Det tok atten måneders drift for å bli ferdige. Problemet [begrensningen] var å få fram og tømme tippvogner for å få unna leira.

Knudtson publiserte en artikkel i Dunderlandsdølen den 13. november 1903 om raset. Den handler om rasfaren, sprekkdannelser og farer for utglidninger på nordsiden. Han skriver: «Arbeiderne på stedet hevder at hadde det hendt på en tid da arbeidslagene på ca 40-50 mann hadde vært samlet der inne, så skulle alle blitt begravet. Arbeiderne skoftet om natten på grunn av regnet.» Han sier at dette raset var 4 000 m³ og kritiserer skråningen for å være bratt – 1:1.5.

Professor Johan Herman Lie Vogt publiserte artikkelen Geologiske kunnskaper og Lerraset ved Guldsmedvik i Ranen i Teknisk Ugeblad den 11. mars 1910. På side 122 beskriver han skjæringen og kritiserer planleggingen:

«- en av de vanligste terrasser med sand øverst oppe og deretter mektig leir, i bunnen fast fjell i en høgde av en meter.

- de engelske ingeniører gikk ved skjæringen inn med urimelige steile sidekanter og front.

- analogi til leirras ved Røssåga litt nord for Korgen i Hemnes kommune tilsa leirras i Gullsmedvika.»

Vogt advarte de engelske ingeniørene i forkant, men ble ikke hørt.

Streikene i 1902 og 1903

Den første streiken i 1902

Anleggsarbeidet i Rana tok til våren 1902. Omtrent samtidig var arbeidet på Ofotbanen og jernbanestrekningen mellom Hell og Levanger ferdig. Det kom mange arbeidere fra disse anleggene til Rana. Andre kom fra Østlandet, og atter andre kom fra Sverige og Finland.

Mange var lokket av mulighetene for god betaling. Lønningsprotokollene for Bossmo Gruber viser at dagslønnen i 1901 varierer mellom 12 til 14 øre per time, eller mellom 1,20 og 1,40 kroner for en ti timers arbeidsdag. En annen kilde oppgir 20 øre per time, og at lønningene var omkring det samme som i forretningen L.A. Meyer. På Ofotbanen var fortjenesten mellom 3,50 og 5 kroner per dag på norsk side, og 7 kroner per dag på svensk side. Men da første lønningsdag kom 11. juni for arbeidere ved SSC, var tariffen kroner 2,50 for arbeid i jord og 3 kroner for arbeid i fjell.

Vilhelm Andreas Wexelsen (1849-1909) i Otto Blehrs første regjering

Foto: Oslo Museum (mellom 1890 og 1900)

Den 11. juni kom det til spontan arbeidsnedleggelse på anlegget. De streikende gikk inn til Mo i Rana der de møtte 400–500 menn som ikke hadde fått arbeid.

Streiken ble ledet av svensken Hj. Petterson. Han sendte følgende telegram til Det Norske Arbeiderparti:

Mo i Ranen, 12. juni 1902

Arbetare. Partistyrelsen Kristiania

Arbetare vid banbygnaden Dunderlandsdalen, Norge, anholder hermed om hjelp för at kunna fortsätte den påbørjade konflikten. Snar hjelp.

Hj. Petterson

adres.: Mo i Ranen

Norske myndigheter ble urolige og sendte bud på militær hjelp. Den 14. juni reiste en avdeling fra Trondhjem underoffiserskole nordover mot Mo i Rana. De var omlag 100 mann, deriblant 5 underoffiserer og 3 offiserer. De snudde i Sandnessjøen og fikk returordre. Streiken var slutt 16. juni.

Arbeiderne fikk gjennom sine krav om kroner 3,50 for arbeid i jord og 4 kroner for arbeid i fjell. Dessuten skulle det settes ut akkorder. Direktør Lehmann prøvde å splitte arbeiderne ved å hevde at det angivelig var 300 arbeidere oppe i Dunderlandsdalen som godtok de gamle arbeidsbetingelsene. Arbeidernes forhandlere ba myndighetene i Rana om penger til å reise, slik at de kunne ta arbeid andre steder. Samme ettermiddag fikk arbeiderne alle sine krav innfridd.

Wollert Konow (1845-1924) i Otto Blehrs første regjering

Foto: Oslo museum (1912)

Den 18. juni 1902 fikk Lehmann et brev fra sekretær Hall: «the best means of dealing with such a movement is to dismiss everybody establishing a scale of wages and on the basis of that scale reengage workmen and be careful in the selection ... He [Nils Persson] also think it would be well to do as he has done in Sulitjelma that is to apply to Fogden and Amtmannen to give to the foremen power to act as police as long as they are engaged by the Company, which arrangement at Sulitjelma has had exellent effect»

Mer misnøye

Neste konflikt kom sommeren 1903. SCC forlangte å trekke hver arbeidet 50 øre i brakkeleie uansett om de benyttet brakken eller ikke. De ble også trukket ytterligere 50 øre for lege. Det ble ikke bedre når SSC sløyfet brakkeleien, men økte avgiften for lege til 1 krone per måned. Arbeiderne henvendte seg til Roberts og ba om at avgiften til lege ble fjernet, og at lønningene skulle heves for de som arbeidet med skjæringen i Gullsmedvika. Anmodningene ble avvist.

Mo Arbeiderforening ble bedt om å ta seg av saken, og om å søke om hjelp fra Norsk Arbeidsmannforbund. Saken nevnes i møteprotokollen til Mo Arbeiderforening den 1. februar og den 3. mai 1903. Hovedstyret i Kristiania lovte ingen pengestøtte, men anbefalte at arbeiderne innledet forhandlinger med SSC.

Georg Stang (1858-1907) i Otto Blehrs første regjering

Foto: Oslo museum (mellom 1899 og 1930)

Den 8. april 1903 hadde konsul Nils Persson skrevet brev til DIOCs London-kontor og gitt råd om håndteringen av forholdene i Rana (vedlagt brev fra kaptein Pollen til Åkermann). Han hadde også tatt opp problemene med regjeringsmedlemmene Vilhelm Andreas Wexelsen, Wollert Konow og Georg Stang i Otto Blehrs første regjering. Konow hadde gitt uttrykk for at Sulitjelma var et mønster av et gruvesamfunn. Derfor ville regjeringen støtte DIOCs ønsker om utvidet makt og privilegier med hensyn til land, vannfall, skog, politibeskyttelse og lignende. «And not permitting undesirabels to settle in the neighbourhood of the Company's field of operation, as otherwise all the swindlers in the world, vendors of intoxicants, cardshapers and other loose people will settle there, corrupting the workmen, and pocket their money, producing discontent, difficulties and strikes and demoralising the greater part of the workmen as it was at [ malmberget i] Gellivara [i Norrbottens län ], and which has been at that place such a misfortune». Persson skriver også at Konow hadde gått med på å gi DIOC politimyndighet og at mennesker som DIOC vurderer som uromomenter blant sine arbeidere skal utvises (exclude). Persson betraktet altså de streikende på linje med løsgjengere, landstrykere og fant; slike personer ble kriminalisert i Løsgjengerloven av 1. august 1907.

Flertallet av arbeiderne var ikke organiserte, og det ble sendt rundt en liste blant de uorganiserte for å få til en masseadresse til Roberts, hvor det ble krevet høyere lønn. I et brev av 13. juni 1903 ble det krevd 5 øre pr time, fordi det var dyrt å leve i Rana. «Næsten alt her er ca 35% dyrere end andre steder i landet», het det. Brevet ble overlevert av Redvald Knudtson (1870–1956). Han var stifter og redaktør av Dunderlandsdølen og formann i Mo Arbeiderorganisasjon. Denne organisasjonen var en sammenslutning av Bossmo arbeidsmandsforening, Mo arbeiderforening, Plura arbeiderforening og foreningen «Nordlyset». Tonen i brevet er dempet; Roberts forsikres om at arbeiderne ikke ønsker streik, men forhandlinger. Det kom intet svar på brevet.

Søndag 21. juni 1903 samlet mellom 200 og 300 arbeidere seg i Gullsmedvikåsen for massemøte. Nesten alle arbeidet i skjæringen. Møtedirigenten Haakon Olsen og redaktør Knudtson advarte mot aksjoner på dette tidspunkt. Konjunkturene var dårlige, det var lite arbeid å få og det ville være lett for selskapet å få arbeidere utenfor Rana. En av arbeiderne var Johan Rindal. Han var født i Rindal i Søndre Trondhjems amt i 1876. Som ung reiste han på anlegg og arbeidet ved Bergensbanen, Dunderlandsanlegget, Folldal Gruver, Sulitjelma gruber og Sandnessjøen. Han var formann i Mo arbeiderforening annet halvår 1903 og første halvår 1905. Rindal hevdet at det var enhver arbeiders plikt å prøve å forbedre sine kår, og han fikk støtte av arbeideren Gomo som mente at de ikke kunne få verre forhold. Ved avstemningen fikk Rindal og Gomo tilslutning, og det ble valgt en komitè på åtte mann som skulle forhandle. Knudtson og Haakon Olsen ba til slutt arbeiderne om å forhandle fornuftig og unngå alkohol.

Den andre streiken i 1903

Revelelva ved Tverrånes i Rana.

Foto: Magne Aga (25. september 2006)

Den 24. juni 1903 klokken 12 stanset maskinene i Gullsmedvika. Streiken var et faktum. Norsk Telegrambyrå meldte følgende: «Mo i Ranen 24de: Arbeidet i Dunderlandsdalen er idag nedlagt af alle arbeidere. Mandag kom ca 100 mand paa kontoret for at faa forskud, men dette blev dem næktet. De henvendte sig da til fogden om hjælp, men han kunne intet gjøre for dem. Et telegram med anmodning om raad sendes til amtmannen. Alt er roligt. Kompaniet truer med at stanse hele arbeidet en tid og afskedige hele arbeidsstyrken».

Samme dag sender DIOCs sekretær kaptein Pollen et telegram til den nye administrerende direktør Åkermann. Londonkontoret hadde ingen opplysninger fra før som indikerte streik. Han ønsker å bli informert, og forlanger at London-kontoret blir fullt informert om alle forhold som angår arbeiderne. Neste dag bekrefter Pollen telegrafisk å ha mottatt to kodede telegrammer om streiken, og instruerer Åkermann at ingen konsesjoner skal bli gitt arbeiderne uten at DIOC godkjenner det.

Streiken fikk ikke den oppslutning som komitèen forventet 21. juni. I Gullsmedvika stanset arbeidet, men opp gjennom Dunderlandsdalen var de fleste i full virksomhet. Komitéen innkalte til et nytt massemøte 25. juni. Spørsmålet var om streiken skulle fortsette eller ikke. A. O. Wibe, som selskapet hadde sparket, var mot den første streiken. Han mente den hadde et for løst grunnlag.

Det hele endte med et enstemmig vedtak om å fortsette streiken. De streikende marsjerte i tog langs jernbanelinjen. Arbeidertoget på ca 150 mann gikk fra Mo via Gullsmedvika til Tverrånes og oppover dalen. Over Tverråga / Revelelva ble brua sperret av et jernbanetog. Ingeniør O'Brein ville vise selskapets vilje til å stå i mot de streikende. Disse gikk en omvei og fortsatte langs jernbanesporet. På Skonseng møtte selskapets menn arbeiderne. Direktør Åkermann, Roberts, et par ingeniører, fogden og politibetjent Holte hadde kjørt langs veien og over elva til Skonseng. Ifølge Dunderlandsdølens øyenvitne av 27. juni 1903, møttes partene i en grusskjæring nedenfor brakkebyen. Fogden fremla påstand om at streikekomitéen fulgte en ulovlig fremgangsmåte. Rindal svarte med at man bor i et fritt land, og kan bevege seg fritt når man ikke har gjort noe galt. Fogden og Holte vurderte å arrestere Rindal, men lot han gå midlertidig. De samlet seg i møte bak brakkene, der Annæus Mykleland ga veiledning om hvordan de skulle fortsette. Toget fortsatte oppover dalen, og antallet deltagere hadde steget til rundt 350.

Dunderlandsanlegget i 1936. Prospektkort.

Foto: Anders Beer Wilse (1936)

Ingeniør Unger dro oppover dalen foran de streikende og fikk arbeidere vekk fra linjen. I løpet av natten hadde streiketoget vært på Storforshei, og kom på dagtid ned til de ikke-streikende. Arbeidsformann Giftstad spurte sine folk om de ville arbeide eller streike. De ville arbeide. Ingeniør Kristie ville vite om det fantes noen komitè. Deretter grep Kristie ordet: «Hvilken vil I gå? Tilbage eller frem efter behov? Værsaagod !» De streikende ville fram og ingeniørene og arbeidsformennene ordnet de arbeidsvillige slik at streiketoget måtte passere gjennom flokken som stod med overhøyde og så ned på toget. Eriksen, formann i Plura arbeiderforening og arbeidsformann for et arbeidslag, tok ordet og sa at han betvilte at de streikende visste hva de gjorde.

London hadde mottatt et kodet telegram fra direktør Åkermann hvor han opplyser om at militæret ville ankomme 26. juni for å beskytte de arbeidsvillige. Åkermann forventet at arbeidet skulle bli gjenopptatt mot slutten av måneden. Åkermann hadde lyktes med å få stedets øverste politimyndighet, fogd Ole Nilsen Ulshagen (f. 1855), på sin side. Han var den eneste fogden i Nordre Helgeland fogderi som var bosatt i Mo i Rana. Han ankom Mo i Rana i 1902 og satt til fogdembedet ble avviklet i 1910. Hvis det kom til uroligheter og voldshandlinger, ville det fra engelsk side bli tatt diplomatiske skritt. Samme måned hadde fiskere i Mehamn laget opptøyer, og militæret kom inn. Amtmann Rasmus Theisen kom til Mo i Rana, for å følge begivenhetene på nært hold. Dersom det var fogd Ulshagen som sendte telegrammet til Theisen og ba om råd, kan reisen ha vært en reaksjon på telegrammet.

Militæret ankommer og streiken opphører

Fredag kl 21 ankom skipet D/S Edison med et rekruttkompani fra Ranen bataljon til Rana. Det gikk i land i Gullsmedvika, ble ledet av kaptein Falsen og hadde blitt avbrutt under sin øvelse i Mosjøen. Kompaniet marsjerte etterpå til Mo i Rana og slo leir ved Mo kirke.

Dagen etter, lørdag 27. juni 1903, var Mo i Rana delvis besatt av militæret. Gullsmedvikskjæringen og jernbanekontoret (Gullsmedvik stasjon) ble bevoktet av militære styrker, og det ble innført streng kontroll med hvem som fikk passere. Arbeidere fikk adgang, mens de som bare ville se og journalister som ville rapportere ble vist vekk. Det var ikke mange som arbeidet i skjæringen – åtte arbeidere med en timelønn på 70 øre.

Et massemøte som var planlagt 27. juni ble avlyst; det var for få som møtte opp. Samme lørdag ble det slått opp følgende plakat:

Bekendtgjørelse

Det bekjentgjøres herved at enhver arbeider som ikke møder frem til vanlig tid paa arbeidspladsen mandag morgen, er derigjennen afskediget og vil derefter ikke mere faa beskjæftigelse ved vort Anlegg.

Det samme gælder ogsaa de som skal gaa på arbeide søndag aften.

Mo, den 27de juni 1903.

Standard Construction Corporation, Limited

H. Roberts

Natt til søndag ble hele streikekomitèen, med unntak av et medlem, arresterte. Likevel ble det avholdt et nytt arbeidermøte på Selfors. Myklevand ble valgt til møteleder for de om lag 200 fremmøtte. Bare en minoritet av disse hadde arbeidet i Dunderlandsdalen.

Myklevand holdt en tale der han sammenlignet fogdens metoder med den russiske tsarens undertrykkelse av arbeidere. Han gjentok kravet om lønnsforhøyelse og slutt på trekket for lege og brakke. Det ble valgt en ny komitè på åtte mann. Etter møtet kom den fengslede streikekomitė for å slutte seg til.

I Gullsmedvika var det stille, og få var i arbeid. Dunderlandsdølen skriver 4. juli 1903: «Kl 10 fløitede maskinene i Guldsmedvik, og nogle faa arbeidsvillige begyndte saa smaat at krabbe ned i dybet af skjæringen, og efter en stunds forløb tog ca 20 mand – af de omtr. 550, som før har været beskjæftiget der – fat igjen på kjæmpearbeidet. Synderlig fort gik det ikke.».

Mandag 29. juni var preget av venting og lite skjedde. Militæret benyttet 63 mann til å beskytte de 20 som jobbet i skjæringen. Tirsdag 30. juni dro åttemannskomitèen opp i dalen for å lodde stemningen. Den fikk solidarisk støtte, men onsdag var arbeidet i full gang igjen. Selskapet forlangte overfor Amtmannen at militæret skulle bli til 5. juli. Et telegram til «Nauma» datert Mo i Rana 3. juli, kommenterer situasjonen: «Arbeidsstansing endt. Militæret tilstede fremdeles. Beskytter antagelig Meyers vinhandel».

Den 30. juni mottar Åkermann telegram fra Pollen i London. Londonkontoret var ikke klar over at lønnstrekken omfattet både medisin og brakkeleie. De trodde trekken bare gjaldt medisin. Åkermann ble pålagt å rapportere om forholdene i Rana flere ganger daglig.

Den 1. juli telegraferer Pollen at Londonkontoret er fornøyd med at streiken er over, og at ingen lønnskonsesjoner ble gitt til arbeiderne. Samtidig inneholder telegrammet en mulig konsesjon til de streikende:

«Board authorises you to arrange the question stoppage for doctors and barracks.»

Samtidig understreker London at det ikke må vises noen svakhet overfor arbeiderne, men at de heller ikke må føle seg urettferdig behandlet.

Den 3. juli telegraferer Åkermann til London og får svar samme dag. DIOCs styre analyserer streiken og konkluderer med at mye av årsaken til konflikten er at arbeiderne ikke skjønner daglønnsystemet. En ordning med et akkordsystem hvor kontraktørene får en klart beskrevet oppgave, ble senere innført av Roberts. De store konfliktene ble unngått i resten av anleggstiden.

Hvordan kunne de streikende tape så totalt, for deretter å få gjennomslag for sine krav to uker etterpå ? Det var flere grunner til dette. De utenlandske ingeniørene kunne ikke språket, og de kjente ikke til klima og grunnforhold. Tekniske mangler førte til langsom fremdrift. Til tross for dette ble arbeidstempoet jaget opp av ingeniører som bare stod og ropte hurry up!. Videre var det ikke faste arbeidsforhold. Det var ingen fast lønn, ingen fast ansettelse eller oppsigelse. Lønnstrekken for lege og brakker kom på toppen av det hele. Den 13. juli foreslo i alle fall Åkermann at brakketrekken skal bort.

Anlegget på Storsforshei

På Storforshei hadde ingeniør William Simpkin ansvaret for utbyggingen. Han hadde arbeidet for Thomas Alva Edison ved forsøksanlegget i New Jersey og var spesielt utpekt til oppgaven. SSC inngikk kontrakt med entreprenørselskapet Milliken Brodthers of No. 11 Broadway i New York City for store deler av arbeidet på Storforshei.

Den 3. februar 1903 påtar Milliken Brodthers seg å oppføre 12 komplette bygninger, transportbånd m.m. til en sum av £ 54 350. Komplette bygninger omfatter stål og galvanisert rustfritt jern til armering, vinduer, dører m.m. Milliken Brodthers hadde en tidsfrist på 12 måneder for å fullføre arbeidet. Hvis arbeidet overskred den tiden, forpliktet selskapet seg til dagbøter på 1/20 % av kontraktsummen for hver dags forsinkelse. Det var tatt forbehold om streik, naturkatastrofer og forsinkelser forårsaket av myndighetene. I kontrakten heter det:

.... Any delay caused by any common carrier on land or water, or by any Contractor employed by the Owner, upon the work, or by any damage which may happen by fire, lightning, earhquake, cyclon, riot, insurrection or war, or by the abandment of the work of the workmen engaged thereon through no default of the Contractor ....

Materiellet skulle, ifølge kontrakten, fraktes fra Hull i England og derifra til Norge av SSC. I en tilleggskontrakt datert 15. oktober 1903 påtar Milliken seg å utføre frakten helt til Mo i Rana til en tilleggssum på £ 5 250.

SSC skulle selv klargjøre alle tomter og bygge alle fundamenter til bygningene og transportbåndene. I kontrakten med Milliken ble dette datofestet 15. juni 1903. SSC skulle også stå for gruvejernbanen som måtte bygges fra dagbruddet til bearbeidingsområdet.

Anlegget på Storforshei var omfattende og komplisert:

• Storknuseren (Rock crusher)

Her endte jernbanesporet fra malmleiene, og malmen ble tømt over på transportbånd som fraktet den 592 fot og løftet den 102 fot over kjellergulvet.

Produksjon

Teknikken evnet ikke de påtenkte utvinnings-andeler, så etter drift 1906-1908 (nær 90 000 tonn briketter) ble aktiviteten innstilt.

Teknologien til Edison var en total fiasko. DIOC hadde som mål å produsere 1,5 mill tonn malm pr år. I perioden 1904 - 08 ble det produsert 536.000 tonn, under 10 % av ambisjonene. I 1908 lå produksjonsprisen på kr 25,43 pr tonn mot en salgspris på 13,45. 25. juli 1908 stanset DIOC driften.

Ny kapital fra tyske Alfred Krupp i 1913 innledet andre periode med Claude Bannatyne som direktør (1913–1946) og nytt navn, New Dunderland Iron Ore Company, Ltd.. Initielt skulle dr. Ulrichs metode for våtseparering tas i bruk, men en svensk metode ble foretrukket og oppbygd i det nye foredlingsverket i Gullsmedvika. Grunnet krig og usikker leveranse av kull, ble driften aldri startet.

Da driften kom i gang igjen i 1928, var oppredningen basert på våtseparering med Ulrich-separatoren utviklet av Krupp. (En forløper for dagens flotasjonsteknikk). Anlegget ble bygd i Vika. I 1939 var produksjonsprisen pr tonn malm på kr 13,99 mot en salgspris på 17,33. Driften gikk likevel med underskudd.

To driftsperioder i mellomkrigstida (1937-39) ga 500 000 utvinnede tonn (67 % gehalt), men negative resultater; man så etableringen av Rana Gruber i 1937, og at britiske interesser overtok eierskapet i 1938. Aktiviteten ble avbrutt av andre verdenskrig og tysk administrasjon. Firmaet ble derpå kjøpt av staten for 7.5 millioner kroner, gjennom Norsk Jernverk i 1947, og gjennom Rana Gruber er det fremdeles drift.

De tyske okkupasjonsmyndighetene under krigen beslagla jernbanestrekningen og gjorde den til en del av Nordlandsbanen. Vassdragsvesenet overtok kraftstasjonen i Gullsmedvika.

Noter

Type nummerering

Kilder

• Berg, Alf Egil (Desember 1995). Dunderland Iron Ore Company, limited, i Rana: forspillet og første driftsperiode. Dragvoll: Historisk institutt, Universitetet i Trondheim, Rapport nr 12. Mo i Rana prosjektet. Drøm, stål og virkelighet. Mo i Rana 1946–1990. 
• Bergmesteren (1883). Bergmesterberetningen for Nordlands Amt 1883. 
• Bergmesteren (1896). Bergmesterberetningen for Nordlands Amt 1896. 
• Berre, Lorents (1903). Streiken ved Dunderlandsanlegget. Mo i Rana: Dunderlandsdølens Forlag. 
• Bossmo Gruber. Bossmo Grubers arkiv ved Rana museum. Mappe 18 a-e. Lønninger 1897-1901. 
• DIOC. DIOCs «norske» arkiv ved Rana Museum. Kopibøkene på mer enn 6000 sider viser korrespondanse mellom Rana og England; de dekker perioden frem til 25. juli 1908. English Office Letters viser korrespondanse fra England til Rana; de består av 7 bøker på 500-600 sider, samt 5 fulle arkivbokser. Tre telegrambøker viser telegrammer fra London til Rana. 
• Flinn, Michael (1954). Scandinavian Iron Ore Mining and the British Steel Industry 1870–1914. Routledge, London: Scandinavian Economic History Review, volum II, no. Issue 1, 1954. ISSN 1750-2837. 
• Hasselbom, Alfred (1894). The Iron Ore Deposits of DUNDERLAND (Norway). Uppsala: Almqvist & Wiksells Boktrykkeri-Aktiebolag. 
• Jernverksarkivet (1958). Notat til direktør Larssen Rana Gruber fra overrettsakfører Gullowsen 15. mars 1958. Mo i Rana. 
• Karstensen, Per; Øverlie, Hans Andreas (September 1952). Mo Arbeiderforening gjennom 50 år 1902–1952. Mo i Rana: Rana boktrykkeri. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Lokalhistorie wiki (4. mars 2024). Annæus Myklevand. 
• Mo Industripark. Industrihistorie i Rana. Mo i Rana. 
• Nordland Fylkesleksikon. 1900-tallet i Rana. 
• Rana Blad, Kenneth J. Gabrielsen (8. juli 2021). 130 års moderne industrihistorie fortsetter med et nytt eventyr. Mo i Rana. 
• Skipshistorie.net (5. mars 2014). 1891 DS EDISON (BRG540189101). 
• Skogheim, Dag (1978). Klassekamp under nordlysflammer. Nordnorske arbeidere i kamp 1889 - 1918. Oslo: PAX forlag. 
• Slottemo, Hilde Gunn (1. oktober 2007). Malm, makt og mennesker, Ranas historie 1890–2005. Mo i Rana: Rana historielag. ISBN 978-82-92433-06-5. 
• Vogt, Johan Hermann Lie (1894). Dunderlandsdalens jernmalmleier. Norges geografiske undersøkelse nr 15. 
• Yngvek / Petrologi. Hematitt – Dunderlandsdalen.