Orientbrakksvale

Orientbrakksvale
	Nomenklatur
	Glareola maldivarum; Forster, 1795
	Populærnavn
	orientbrakksvale
	Klassifikasjon
Rike	Dyreriket
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Fugler
Orden	Vade-, måse- og alkefugler
Familie	Brakksvalefamilien
Slekt	Glareola
	Økologi
Habitat:	stepper, åpent grassland og tørre elvesletter
Utbredelse:	Asia og Oseania

Orientbrakksvale (Glareola maldivarum) er en monotypisk art i brakksvalefamilien (Glareolidae) og tilhører slekten Glareola, som i alt teller sju arter. Brakksvalefamilien tilhører gruppen måkefugler (Lari) og inngår som sådan i vade-, måse- og alkefugler (Charadriiformes). Arten hører naturlig hjemme i Asia, men den har blitt observert i Norge og i andre deler av Europa.

Taksonomi

Orientbrakksvala er nært beslektet med både brakksvale (G. pratincola), som den tidligere ble regnet som en underart av, og steppebrakksvale (G. nordmanni).^[3]

Inndeling

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Maclean & Bonan (2018).^[4] Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017)^[1]^[2]

Treliste

Charadriiformes, vade-, måse- og alkefugler
- Lari, måkefugler.
  - Glareolidae, brakksvalefamilien, 5 slekter, 17 arter
    - Smutsornis (monotypisk)
    - Rhinoptilus
    - Cursorius
    - Stiltia (monotypisk)
    - Glareola
      - G. pratincola, brakksvale
      - G. maldivarum, orientbrakksvale
      - G. nordmanni, steppebrakksvale
      - G. ocularis, madagaskarbrakksvale
      - G. nuchalis, steinbrakksvale
      - G. cinerea, gråbrakksvale
      - G. lactea, melkebrakksvale

Beskrivelse

Orientbrakksvala måler typisk 23–25 cm og veier omkring 59–95 g.^[3] Arten har et vingespenn på cirka 58–64 cm.^[3]

Utbredelse

Arten er utbredt fra det ekstremt sørlige Sibir, det østre Mongolia og nordøstre Kina (Heilongjiang) og sørover til det nordlige India, på Sri Lanka, i Sørøst-Asia og på Taiwan; lokalt også i Vest-Japan og på Ryukyuøyene. I tillegg avles arten i det sørlige Pakistan, samt på Filippinene og Borneo. Arten er dessuten observert flere steder i Europa, blant annet i Norge. Orientbrakksvala overvintrer i sør, ned mot Ny-Guinea og det nordlige Australia.^[3]

Atferd

Arten habiterer på stepper, åpne gressletter, tørre elvesletter, tidevannsmudderbanker og jordbruksland, som regel nær vann. I Australia også i mudret våtmarksområde. På Ny-Guinea er arten observert i høyder opp mot 1 700 moh.^[3]

Orientbrakksvala eter mest insekter og andre mindre leddyr, spesielt gresshopper, sirisser og biller. Utenfor hekketiden eter en også bevingede termitter, som gjerne svermer før regn. Byttet fanges for det meste i flukt, men av og til også på bakken.^[3]

Arten hekker i april–juni. Redene bygges i små fordypninger direkte på bakken i åpent sletteland, ofte like etter nylige gressbranner, i løst sammensatte kolonier. Hunnen legger 2–3 egg, men lite er kjent om inkubasjonstiden og ungestellet.^[3]

De nordøstre populasjonene er langdistansetrekkere som trekker sørover til Sørøst-Asia, Indonesia og Australia i perioden oktober–april. De returnerer til hekkeområdene i mai.^[3]

Referanser

^ ^a ^b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
^ ^a ^b Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Maclean, G.L. & Kirwan, G.M. (2019). Oriental Pratincole (Glareola maldivarum). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53786 on 1 July 2019).
^ Maclean, G.L. & Bonan, A. (2018). Coursers, Pratincoles (Glareolidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52242 on 20 February 2018).

Eksterne lenker

(en) Orientbrakksvale – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Orientbrakksvale i Global Biodiversity Information Facility
(no) Orientbrakksvale hos Artsdatabanken
(sv) Orientbrakksvale hos Dyntaxa
(en) Orientbrakksvale hos Fauna Europaea
(en) Orientbrakksvale hos ITIS
(en) Orientbrakksvale hos NCBI
(en) Kategori:Glareola maldivarum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Glareola maldivarum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Glareola maldivarum – detaljert informasjon på Wikispecies

[Syvertsen_''et_al.''_(2008)-1] Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10

[Syvertsen_''et_al.''_(2017)-2] Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

[Maclean_&_Kirwan_(2019)-3] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Maclean, G.L. & Kirwan, G.M. (2019). Oriental Pratincole (Glareola maldivarum). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53786 on 1 July 2019).

[Maclean_&_Bonan_(2018)-4] Maclean, G.L. & Bonan, A. (2018). Coursers, Pratincoles (Glareolidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52242 on 20 February 2018).

[1]

[2]

[3]

[4]