Hopp til innhold

Haiking

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En haiker som venter på skyss
Haiking i New Zealand, 2006

Haiking,[1] på svensk kalt liftning, på dansk heter en haiker en blaffer (= vifte med tommelen), på engelsk kalt hitchhiking eller hitching, er en form for transport ved å skaffe seg gratis bilskyss ved å stoppe biler langs veien.[1] Tidligere ble det gjort av folk med dårlig råd, men ble senere omfavnet av ungdommen og kan være en noe uforutsigbar og litt mer tidkrevende reisemåte enn kollektivtransport. For haikeren er dette noe av sjarmen – å møte mennesker og å reise billig. Haikere er å se overalt, gjerne langs veikanten med tommelen i været, på bensinstasjoner eller andre steder der det er mye biltrafikk.

Bilister kan stoppe og ta med haikeren som passasjer og det forventes normalt ikke å ta betalt for å la haikere sitte på. Dette varierer imidlertid fra land til land. Ofte er haikeren også utstyrt med et skilt i hånden med reisemålet påskrevet.

Haiking er ikke like utbredt over hele verden. Enkelte steder er begrepet helt ukjent, og andre steder er det vanlig å kreve betalt for skyssen. Tegnet man bruker for å haike varierer også. I Norge, som i Storbritannia og USA, er tegnet tommelen opp, mens i Afghanistan betyr dette tegnet omtrent det samme som langefingeren opp gjør i vesten. Andre steder benytter haikeren isteden pekefinger og peker mot veien.

Reisende og vagabonder, som har gjort reising til en levevei eller livsstil, har benyttet haiking som fremste transportmiddel for det meste av 1900-tallet og gjør det fortsatt.[2][3] Den franske forfatteren og reisende André Brugiroux haiket rundt i verden, hvert eneste land og område, i 18 år, fra 1955 og fram til 1973, og tilbakela løselig beregnet rundt 400 000 km.[4]

Metode for signal

[rediger | rediger kilde]
Claudette Colbert skaffer seg selv og Clark Gable haik i 1934
Et typisk signal om haiking.

Haikerens metoder for å signalisere til sjåførene er forskjellig rundt om i verden. Mange haikere benytter ulike signaler. I Norge som i USA og Storbritannia benyttes tommel pekende oppover og pekende med kjøreretningen. I en del afrikanske land er hånden holdt stille med håndflaten vendt oppover. I Israel er signalet å holde knyttneven ut og med pekefingeren rettet mot vegen. Det er også vanlig å holde ut en plakat med navn på et sted man ønsker reise til, eksempelvis Nordkapp hvis man forsøker skaffe seg haik oppover norskekysten. En nyere metode er å avtale reise via ulike sosiale nettsteder på Internett.

Ytterligere metoder enn håndsignaler er å tiltrekke seg sjåførens oppmerksomhet på ulikt vis, eksempelvis viste Claudette Colbert en sensuell metode i filmen Det hendte en natt (1934) hvor hun løftet opp skjørtet og strakte ut en lang fot. Begrensningen er at den som haiker ikke signaliserer mulige løfter som haikeren ikke er villig til å møtekomme. En parodi på Colberts metode ble gjort av Helan og Halvan i komedien Way Out West (1937) hvor Stan Laurel greide å stoppe en diligense (hestetrukket vogn) ved samme metode, overraskende nok.[5]

Lovmessig status

[rediger | rediger kilde]
Haiker i Luxembourg, 1977.
Også funksjonshemmede kan haike, her på vei fra Moskva til Kirov, 2006.
Haiking utenfor Vicksburg i USA, 1936

Haiking er historisk sett en vanlig og ordinær praksis verden over ved sedvane og av den grunn er det meget få steder i verden hvor det eksisterer lover som regulerer eller forbyr haiking. Imidlertid er det et lite antall land som faktisk har begrenset haiking ved bestemte steder.[6] Eksempelvis er det en del lokale myndigheter som har forbudt haiking på det formelle grunnlaget at det er for å trygge sjåførens og haikerens sikkerhet. I 1946 arresterte og fengslet delstaten New Jersey en haiker, noe som førte til at borgerrettsorganisasjonen American Civil Liberties Union måtte ta affære.[7] I Canada er det flere motorveier som begrenset haiking, særlig i Britisk Columbia og på 400-motorveiene i Ontario. I alle land i Europa er det lovlig å haike, og en del steder er det også oppmuntret. Imidlertid er det i land hvor haiking er lovlig, er det lover som forbyr haiking i praksis ettersom fotgjengere ikke har lov til å oppholde seg på bestemte steder, eksempelvis på motorveier (autobahn i Tyskland; motorway i Storbritannia; og highway i USA), men haikere skaffer seg ofte skyss på bensinstasjoner, rastesteder og lignende.[8][9]

Sikkerhet

[rediger | rediger kilde]
Selvlysende klær som tåler dårlig vær og reise sammen med andre øker sikkerheten for haikere.

I en sosiologisk undersøkelse, en av de få akademiske diskusjonene om haiking, undersøkte Graeme Chesters og David Smith i «The Neglected Art of Hitch-hiking: Risk, Trust and Sustainability» mulige metoder for å trygge haiking og se på mer organiserte former haiking kan fungere innenfor.[10]

I senere år har haikere begynt å se anstrengelser i å styrke deres gruppe, og et eksempel er en årlig samling, Hitchgathering, noe som organiseres av haikere for haikere. Svært lite data finnes om sikkerheten for haikere.[11] Innsamling og sammenstilling av data for god sikkerhet krever statistisk telling av haikere, telle kjøreturer, og telle problemer, noe som er en vanskelig oppgave.[12]

To undersøkelser på dette emnet omfatter en forskning fra 1974 om utrykningspolitiet langs Californias motorveier.[11] California-undersøkelsen fant ut at haikere var ikke mer utsatt for kriminelle handlinger enn andre.[13] Det finnes også en tysk undersøkelse, sitert av en senere forskningsrapport på engelsk [14] diskuterer en del av de tyske funnene, som inkluderer at trafikkulykker er den ledende årsaken for dødsfall blant haikere.[14]

Anbefalte praksis for økt sikkerhet og trygghet var:[15]

  • Om mulig, ikke haik alene.
  • Be om å få sitte på ved bensinstasjoner framfor å signalisere langs vegen.
  • Stole på ens egne instinkter.
  • Nekte å bli med sjåfører som er eller synes å være påvirket.
  • Haik når det er lyst ute, ikke når det er blitt mørkt.

Haiking verden over (utvalg)

[rediger | rediger kilde]
Ortodokse jøder haiker i Jerusalem
Haiking, kalt for liften, er lovlig i Nederland. Dette skiltet indikerer et bra sted å få skyss.
Haiker i USA med sin hund som forsøker å få lift til Boulder i 1972.

Cuba

[rediger | rediger kilde]

På Cuba er det påbudt å plukke opp haikere i myndighetenes kjøretøyer, så lenge det er passasjerplass er tilgjengelig. Haiking blir oppmuntret ettersom det er få biler i landet, og særskilte haikesteder er benyttet. Ventende haikere blir plukket opp etter systemet at den første ved stedet får først haik.[16]

Nepal

[rediger | rediger kilde]

I Nepal er haiking svært vanlig i rurale områder ute på landet. Mange eier ikke egen bil, og haiking er derfor vanlig praksis, særlig i og rundt landsbyer.

Israel

[rediger | rediger kilde]

I Israel er haiking vanlig på særskilte steder kalt trempiyadas (hebraisk: טרמפיאדה, avledet fra tyske trampen). Reisende som tilskynder slike reiser kalles trempister, venter på trempiyadas, ofte knutepunkt på motorveiene eller veikryss på vei ut av en by.

Nederland

[rediger | rediger kilde]

I Nederland er haiking lovlig og der er offisielle skilt hvor man kan vente for å få skyss. Disse utpekte haikestedene er kalt for liftershalte eller liftplaats på nederlandsk, og de er særskilt vanlig i universitetsbyer.[17][18]

Russland

[rediger | rediger kilde]

Russland er det største landet på Jorden, og haiking er akseptabelt, men selv om det er vanlig er det også områder hvor folk fortsatt overrasket over haikere. Til tross for landets størrelse er det relativt få veier. Å benytte et skilt er derfor unødvendig. Haiking kalles Автостоп (avtostop), bokstavelig «bilstopping». Haiking er nokså trygt, også for politiet, unntatt ved grensene. Grunnet de lange distansene blir man ofte godt kjent med sjåføren, og når det blir vennlig nok kan det bli problematisk hvis det tilbys alkohol. Godt med klær, særlig i vintermånedene, er meget viktig.[19]

Polen

[rediger | rediger kilde]

Haiking ble legalisert og formalisert i Polen i 1957. Haikere kunne kjøpe hefter med kuponger fra reisebyråer.[20] Disse kupongene ble gitt til sjåføren som plukket opp haikere. Ved slutten av enhver sesong kunne de sjåfører som hadde plukket opp flest haikere utveksle kupongene i priser og andre deltok i et lotteri. Dette såkalte systemet med Akcja Autostop var populært fram til slutten av 1970-tallet, men salget av heftene med kuponger opphørte første i 1995.[21]

Storbritannia

[rediger | rediger kilde]

Bortsett fra generell haiking som ikke er ulikt andre land, er det et eget fenomen i Storbritannia, hvor hundrevis av studenter hvert år deltar i sponset haiketur til Marokko eller Praha som bistand for Link Community Development, en ikke-statlig organisasjon som driver humanitære aksjoner og arbeider på gressrotnivå. I 2007 var det 782 mennesker som haiket 2 600 km til Marokko, og samlet inn bortimot 340 000 pund som gikk til bedring av utdannelse i Afrika.[trenger referanse]

Andre britiske studenter deltar i konkurransen «Jailbreak» («fengselsrømming»),[22] som vanligvis skjer i sommermånedene. Hensikten er å konkurrere i hvem som greier å komme lengst fra sitt universitet uten å benytte penger på selve reisen (om penger kan bli brukt på mat eller ly er opp til deltagerne). Universitetet i Warwick organiserer de største Jailbreak-opptrinnene i Storbritannia, i 2010 deltok det 336 studenter.[23] I 2010 reiste universitetets vinnerlag helt til Bangkok på kun 36 timer.[24] Cambridge RAG, en munter studentorganisasjon ved University of Cambridge,[25] som ofte driver veldedighet ved å gjennomføre både seriøse som tullete aksjoner, har også fått ærefulle vinnere; i 2010 greide et par å komme seg til Washington, D.C. i USA på under 39 timer ved korttriks, trylling og ved å løse enhver Rubiks kube på under 40 sekunder.[26] Den lengste strekningen noen har klart å haike er, per 2011, til Buenos Aires.[27]

USA

[rediger | rediger kilde]

I USA ble haiking en vanlig metode for reisende under den store depresjonen på 1930-tallet.

Det kom også motreaksjoner mot haiking og fattigfolk, og advarsler mot de mulig farene mot å ta med haikere ble utgitt og rettet mot sjåfører. De ble advart at noen haikere ville plyndre de som plukket dem opp. I noen tilfeller også begå drap. Andre advarsler ble utgitt og rettet mot haikerne, advarte dem mot de samme former for kriminalitet utført av sjåfører. Likevel ble haiking en del av den amerikanske psyke og mange fortsatte å benytte tommelen, selv i delstater hvor haiking var forbudt med lov.[28]

På 1960-tallet fikk haiking ny renessanse blant unge mennesker, og mange filmer og populærmusikk omtalte fenomenet på en uanstrengt og ordinær måte som viser at haiking var akseptert.

Ressurser på nett

[rediger | rediger kilde]

Haikere har allerede tatt i bruk ny teknologi for haikeformidling. Det finnes noen nettsteder i Norge som formidler haiking for enkeltturer og faste turer for pendlere. For haik i Europa og resten av verden finnes det en del store haikesentraler.

Haiking i kunst og kultur

[rediger | rediger kilde]

Film

[rediger | rediger kilde]
Det hendte en natt (1934) forsøker Clark Gable å vise haikingens signaler.
I Detour (1945) er det haikeren Tom Neal selv som roter seg inn i et nett av farlige løgner.

En rekke filmer har hatt haiking som undertema eller som en del av handlingen. De kommer enten som muntre filmer hvor haiking og bilreiser er en større eller mindre del av handlingen, slik som i britiske Mr. Beans ferie (2007) med Rowan Atkinson, og Two for the Road (1967), en britisk drama-komedie med Albert Finney og Audrey Hepburn, er en primært roadmovie med innslag av haiking. Den romantiske komedien The Sure Thing (1985), med John Cusack og Daphne Zuniga, forteller om en haikereise på tvers over USA, er således også en roadmovie og om haiking. Den nevnte filmen Det hendte en natt (1934) forsøker Clark Gable å vise sosietetskvinnen Claudette Colbert at kun den rette teknikken med å svinge tommelen vil gi haik, men straks hun viser kvinnelig ynde ved å trekke opp skjørtet får de skyss.

Haikerens guide til galaksen (2005), en britisk science fiction-komedie basert på en bok av Douglas Adams, forlater verden slik vi kjenner etter at Jorden er blitt utryddet, ved å haike med et passerende romskip, men som romanen slår fast, tittelen henspiller også på en hendig rettledningsbok for haikere, kun med ubegrensete reisemål for de reiselystne, nemlig hele galaksen. En annen film utenom det ordinære er Even Cowgirls Get the Blues (1994) med Uma Thurman som framstiller en ung kvinne som har defekt, en enorm tommelfinger, upraktisk generelt og lite attraktivt for en ung kvinne (eller mann), men særdeles praktisk hvis man vil haike, hvilket hun gjør. Filmen dekker således en mengde tilsvarende underlige hendelser. Tilsvarende vri på de fleste sjangre er Paul (2011) hvor tittelfiguren er en alien (med stemmen til Seth Rogen) som haiker med to science-fiction-nerder, spilt av Simon Pegg og Nick Frost.

Det andre teamet er langt mørkere. I filmen Detour (1945), hvor tittelen betyr omvei, må Tom Neal ta tommelen fatt for å gjenfinne sin venninne, får haik og mens de kjører inn i storm, dør sjåføren ved et ulykkestilfelle, og i redsel for at politiet ikke vil tro på sannheten, beslutter han å gjemme liket og overtar sjåførens penger, bil og identitet. The Hitch-Hiker (1953) har også et tilsvarende mørkt tema hvor to venner plukker opp en mystisk haiker som viser seg å være en psykopatisk morder. Det viste seg å være en handlingsgang som kunne gjentas i utallige filmer: Den italienske filmen Autostop rosso sangue (1977), engelske titler Hitch-Hike og Death Drive, henspiller også på haikeren som en livsfarlig trussel. Den australske Roadgames (1981) hadde Stacy Keach som lastebilsjåfør og Jamie Lee Curtis som haiker. En massemorder er løs og Keach mistenker en annen lastebil som senere plukker opp Lee Curtis. Som dystert tema er det få filmer som topper Haikeren (1986) med Rutger Hauer som en særdeles skummel psykopatisk haiker. Den fikk likevel en dårligere oppfølger i The Hitcher II: I've Been Waiting (2003). Likevel kom The Hitcher (2007) som en direkte nyinnspilling av den førstnevnte filmen fra 1986, men helt uten de tilsvarende uhyggelige kvaliteter. I den beryktede Motorsagmassakren (1974) åpner filmen med at noen venner som plukker opp en haiker som kun ble kalt for «the Hitchhiker» i krediteringen, men hans virkelige navn, Drayton Sawyer, ble avslørt i en oppfølger til filmen. Haiking er dog et innledende bimotiv, de virkelig vanskelighetene begynner senere i filmen.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Douglas Adams ga haiking et intergalaktisk perspektiv.
Jamie Maslin reiste til Irak, et land utilgjengelig for de fleste. her ved fjellet Bromo i Indonesia, 2011.

Mange forfattere har skrevet mer eller mindre om haiking. Eksempelvis

  • 1939 - Vredens druer, av John Steinbeck, som åpner med en haiketur.
  • 1957 - Jack Kerouac udødeliggjorde haiking i sin bok, On the Road, eller på På kjøret i Olav Angells norske utgivelse fra 2004.
  • 1971 - Ken Welshs guidebok om haiking rundt i Europa, kalt Hitch-hiker's Guide to Europe, ryktes å ha inspirert Douglas Adams' nå klassiske bok fra 1978.
  • 1973 - Kurt Vonneguts evigvarende litterære figur, Kilgore Trout, haiket seg halvveis gjennom i Breakfast of Champions.
  • 1976 - Sissy Hankshaw, hovedfiguren i romanen Even Cowgirls Get the Blues, nevnt som film over, av Tom Robbins, ble legendarisk som haiker på grunn av hennes uvanlige store tommel.
  • 1977 - Roald Dahl skrev en novelle under tittelen The Hitch-Hiker.
  • 1978 - I Douglas Adams' kultroman Haikerens guide til galaksen (først som britisk radioteater) postulerte forfatteren interstellar haiking.
  • 1984 - Science-fiction forfatteren Robert A. Heinlein beskrev interdimensjonal haiking i sin bok Job: A Comedy of Justice.
  • 1996 - Into the Wild av Jon Krakauer er en utvidelse av en lang artikkel om Christopher McCandless kalt «Death of an Innocent» fra 1993. Etter eksamen Chris McCandless sluttet han å kommunisere med familien, ga bort pengene og reiste rundt i Amerika som haiker og endte opp i ødemarka i Alaska, hvor han til sist døde.
  • 2001 - Round Ireland with a Fridge av den britiske komikeren Tony Hawks forteller om hans opplevelser hvor han forsøker å haike rundt Irland sammen med et kjøleskap som et resultat av et veddemål inngått etter litt for mye alkohol på en pub.
  • 2005 - No Such Thing As A Free Ride? er en omfattende antologi av forteller og synspunkter fra haikere som først ble publisert i The Times. Den er redigert av Tom Sykes og Simon Sykes, og har bidrag fra Mike Leigh, Alan Parker, Max Hastings, Tony Hawks og Eric Burdon, og andre. I 2008 ble den utgitt i USA med også amerikanske bidrag, blant annet Margaret Avison, Doug Stanhope, Will Durst, og andre.
  • 2006 - Riding With Strangers: A Hitchhiker's Journey av Elijah Wald
  • 2007 - The Hitcher av Chris Coekin er en fotobok, delvis skjønnlitterære betraktning basert på forfatterens opplevelser ved å haike rundt i Storbritannia med et kamera.
  • 2009 - Iranian Rappers & Persian Porn: A Hitchhiker's Adventures in the New Iran er den britiske forfatterens Jamie Maslins opplevelser som haiker i muslimske Irak. Boken forteller om aspekter ved landet som de iranske myndigheter misliker eksisterer i landet (som alkohol, porno og kvinner uten hijab), og forfatteren er av den grunn bannlyst fra landet.[29]
  • 2009 - Le Monde en stop av Ludovic Hubler

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Bokmålsordbok: «Haik»
  2. ^ «Hitch The World ...indefinite vagabond travel»
  3. ^ Velabas - «Travel Narrative and Drawings from Hitchhiking Around the World»
  4. ^ «Interview with André Brugiroux», The Longest Way Home
  5. ^ «Way Out West (1937)» Filmsite Review.
  6. ^ Nwanna, Gladson I. (2004): Americans Traveling Abroad, s. 573
  7. ^ «So You Won't Talk, Huh?» Arkivert 19. juli 2009 hos Wayback Machine. Time. 18. november 1946. «In her cell, Susan learned that it also (technically) forbids hitchhiking, and demands (by a law passed in 1799) that strangers be able to give a good account of themselves.... Attorney James A. Major of the American Civil Liberties Union demanded that she be given a new trial.»
  8. ^ «Hitchhiking Basics»
  9. ^ ««Hitchhiking»». Arkivert fra originalen 7. desember 2012. Besøkt 3. juli 2013. 
  10. ^ Chesters, Graeme & Smith, David (2001): «The Neglected Art of Hitch-hiking: Risk, Trust and Sustainability» i: Sociological Research Online 6 (3).
  11. ^ a b Wechner, Bernd (1. mars 2002): «A dearth of research: Does anyone really know anything about hitch-hiking?». Arkivert fra den 3. desember 2008
  12. ^ Wechner, Bernd (1. november 1996): «The Pros and Cons of Hitch-Hiking» Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine. Sitat: «There are no statistics on hitch-hiking, at least none that are meaningful and reliable. Compiling useful statistics would require counting hitchers, the amount of rides they receive, and comparing them to the problems reported. Not an easy task.»
  13. ^ McLeod, Jamie (10. januar 2007): «The 'better' Better Way». The Eyeopener. Sitat: «The most recent hard evidence I could find about hitchhiking danger was a 1974 study conducted by the California Highway Patrol examining crimes committed by and on hitchhikers. It found that in 71.7 per cent of hitchhiker related crimes the hitchhiker was the victim. It also found that only 0.63 per cent of the crimes reported during the period of the study were hitchhiker-related, and that hitchhikers were not disproportionately victims of crime.» Siterer: Arkivert 16. oktober 2016 hos Wayback Machine.. California Highway Patrol, Operational Analysis Section. Februar 1974. Arkivert fra originalen den 17. juni 2012. Sitat: «No independent information exists about hitchhikers who are not involved in crimes. Without such information, it is not possible to conclude whether or not hitchhikers are exposed to high danger. However, the results of this study do not show that hitchhikers are over-represented in crimes or accidents beyond their numbers.»
  14. ^ a b Kühne, Veit (2002): «Golden Hitchhiking Rules». s.v. «Isn't it too dangerous?» Arkivert 17. september 2013 hos Wayback Machine.. Siterer: Fiedler, Joachim et al (1989): Anhalterwesen und Anhaltergefahren: unter besonderer Berücksichtigung des «Kurztrampens». Wiesbaden, Germany: Bundeskriminalamt Wiesbaden. OCLC 21676123. Se også: Wechner, Bernd (Februar 1998): «Hitch-hiking: A Course in Personal Development?» Arkivert 27. september 2013 hos Wayback Machine.
  15. ^ «Hitchhiker's safety». Hitchwiki
  16. ^ Cuba Hitchhiking Guide Arkivert 27. november 2012 hos Wayback Machine.
  17. ^ Verhart, Frank: Lifts (ad-hoc carpooling) in Netherlands. 2007.
  18. ^ «The Liftershalte: Hitchhiking in the Netherlands». Arkivert fra originalen 6. juli 2014. Besøkt 8. juli 2013. 
  19. ^ Russia, Hitchwiki
  20. ^ «Książeczki autostopu '78 - '81». Arkivert fra originalen 10. juli 2010. Besøkt 8. juli 2013. 
  21. ^ Czupryński, Jakub (red.) (2005): Autostop polski. PRL i współczesność, Korporacja Ha!art, Kraków. ISBN 83-89911-18-3
  22. ^ Betegnelsen «Jailbreak» kommer fra at den som rømmer fra et fengsel må klare seg uten penger og samtidig komme seg så langt vekk fra fengselet som mulig.
  23. ^ «Warwick Jailbreak 2010 Participants» Arkivert 7. april 2012 hos Wayback Machine.
  24. ^ «Warwick Jailbreak 2010» Arkivert 10. juni 2010 hos Wayback Machine.
  25. ^ Cambridge RAG
  26. ^ Fahy, Anna: «Jailbreak winners get to Washington D.C. for free», Varsity, 2. februar 2010
  27. ^ ««Jailbreak 1011 Map»». Arkivert fra originalen 30. mai 2013. Besøkt 8. juli 2013. 
  28. ^ Dooling, Michael C. (2010): Clueless in New England: The Unsolved Disappearances of Paula Welden, Connie Smith and Katherine Hull. The Carrollton Press.
  29. ^ Jamie Maslins forfatterbiografi på Google Books

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Haiking&oldid=23967712»
pFad - Phonifier reborn

Pfad - The Proxy pFad of © 2024 Garber Painting. All rights reserved.

Note: This service is not intended for secure transactions such as banking, social media, email, or purchasing. Use at your own risk. We assume no liability whatsoever for broken pages.


Alternative Proxies:

Alternative Proxy

pFad Proxy

pFad v3 Proxy

pFad v4 Proxy