Jordbrukets historie

Rismarker

Den tradisjonelle måten å pløye, en tysk bonde pløyer åkrene med hest.

Moderne, mekanisk pløying ved å vende jorda over i Sør-Afrika.

Jordbruk (dyrking og husdyrhold) oppsto 10 000 år f.Kr, og har gått gjennom en betydelig utvikling siden de første sivilisasjoner. Arkeologiske spor tyder på at et område i Midtøsten, den såkalte fruktbare halvmåne, var det stedet for de første planting av frø og høsting av planter som tidligere ble samlet i villmarken. Jordbruket oppsto deretter på flere uavhengige steder i verden: nordlige og sørlige Kina, Sahel-beltet i Afrika, Ny-Guinea, flere steder i Amerika som sørlige Mexico og Peru.

Jordbruk innebar etter hvert både vanning (irrigasjon), vekselbruk, gjødningsmidler, og pesticider (gift for å kontrollere skadelige vekster og insekter) som ble utviklet for lenge siden, men har først gjort store framskritt i de siste århundrene. Ulike vekster ble utnyttet på respektive sted, hvilket medførte at de handelsnettverk som senere oppsto kunne spre utviklede vekster til nye markeder. I Midtøsten og Europa ble hvete den viktigste veksten, i Asia ble det dyrket ris og hirse og i Amerika mais, kassava, bønner og potet. Jordbruket ga et overskudd som både økte folkemengden og ga opphav til de første bystatene.

Den kjemiske Haber-Bosch-prosessen for å syntesere ammoniumnitrat representerte et betydelig gjennombrudd og tillot avlinger å overkomme tidligere begrensninger. I det siste århundret har jordbruket blitt karakterisert av forbedret produktivitet, utskifting av manuell arbeidskraft til fordel for syntetisk gjødsling og pesticider, selektiv avl, mekanisering, vannforurensning og landbruksstøtte. I de aller siste årene har det derimot vært en tilbakegang med ytre miljøeffekter av konvensjonelt jordbruk, noe som har ført til en organisk bevegelse som økologisk og biodynamisk jordbruk.

Jordbrukets begynnelse

Sumerisk sigd i brent leire fra omkring 3000 f.Kr.

For en detaljert oversikt over det første jordbruket i Midtøsten, se: Fruktbare halvmåne.

Det er problematisk å identifisere jordbrukets nøyaktige opprinnelse da overgangen fra jeger- og samlersamfunn begynte tusener av år før oppfinnelsen av skriftspråket. Arkeobotanikere og paleotenobotanikere har likevel sporet karakteristikker for utvelgelsen og kultiveringen av bestemte matplanter, som hadde lengre akser og større frø, til tiden før yngre dryas (omtrent 10 000-9 000 f.Kr.) i den tidlige holocen (den sjuende og yngste tidsepoken i tertiærperioden) i Levanten og i området som kalles for den fruktbare halvmåne. Her finnes de tidligste bevis for bruk av ville matplanter: antropologiske og arkeologiske bevis fra funnsteder fra sørvestlige Asia og nordlige Afrika indikerer bruk av ville kornsorter (fra tiden rundt 20 000 f.Kr. på det arkeologiske stedet Ohalo II i dagens Israel, mange natufiske steder i Levanten og fra steder langs Nilen i 10. årtusen f.Kr.).

Det er funnet bevis på plantet kultivering og utvelgelse ved egenskap: korn fra rug med domestiserte trekk har blitt avdekket fra epipaleolitisk tid (epoken fra før neolittisk tid, 10 000+ f.Kr.) ved Abu Hureyra i dagens Syria, men dette synes å ha vært lokale fenomen som resulterte fra kultivering av villrug heller enn et endelig skritt mot domestisering. Det var ikke før omkring 10 000 f.Kr. at de åtte såkalte pioneeravlingene fra jordbruket oppstår: første emmerhvete og enkornshvete, deretter grynbygg, erter, linsevikke, kikerter, linser og lin. Disse første åtte avlingene oppsto mer eller mindre samtidig i den neolittiske tiden (førkeramiske neolittisk B) som er avdekket på funnsteder i Levanten, men det er overensstemmelse om at det først og fremst var hvete, bygg og kikerter som først ble dyrket som nytteplanter og sådd og høstet i omfattende skala.

Mehrgarh, som er et av de mest betydningsfulle neolittiske (7 000 f.Kr. til 3 200 f.Kr.) funnsteder i arkeologien, ligger på Kachi-sletten i Balutsjistan, Pakistan, og er et av de tidligste steder med bevis for jordbruk (hvete og bygg) og flokkdyr (krøtter, sauer og geiter) i Sør-Asia.

Terrasseanlegg i Peru.

Ved 7 000 f.Kr. hadde såing og høsting nådd Mesopotamia og der, i den meget fruktbare jorden nord for Persiabukten, systematiserte sumeriske kløkt jorden og skalerte den opp. Ved 6 000 f.Kr. var jordbruk kommet til breddene av Nilen. På omtrent denne tiden ble jordbruket også utviklet, helt uavhengig, i Det fjerne østen, sannsynligvis i Kina, men da med ris framfor hvete. Mais ble først domestisert, sannsynligvis fra teosint (en gresslekt som tilhører maisen) i Amerika en gang rundt 3 000-2 700 f.Kr., skjønt det er en del arkeologiske spor som tolkes som en tidligere utvikling. Poteten, tomaten, pepper, gresskar, flere varianter av bønner, og et antall andre planter ble også utviklet i Den nye verden. Ned langs de bratte fjellsidene bygde befolkningen terrasser som man kunne drive jordbruk på og vann ble ført fra elver i irrigasjonskanaler, og dagens jordbrukere i Andesfjellene benytter fortsatt de samme teknikkene. Jordbruk ble også utviklet uavhengig på øya Ny-Guinea i Stillehavet.

I Europa er det bevis for emmerhvete, enkornshvete, bygg, sauer, geiter og griser som antyder en matproduksjon i Hellas og rundt Egeerhavet en gang rundt 7 000 f.Kr. Arkeologiske bevis fra ulike steder på Den iberiske halvøy antyder domestisering av planter og dyr en gang mellom 6 000 og 4 500 f.Kr. Céide Fields på Irland består av en omfattende trakter av land lukket inn av steinmurer, og er datert til rundt 5 500 f.Kr. og er det eldste kjente åkersystem i verden. Ved 5 000 f.Kr. ble hester domestisert i Ukraina og ved 4 000 f.Kr. hadde jordbruket nådd nordlige Europa.

I Kina ble ris og hirse domestisert ved 8 000 f.Kr., fulgt av mungbønner, soyabønner, og azukibønner. I Sahelbeltet i Afrika ble lokal ris og durra domestisert ved 5 000 f.Kr. Lokal jordbruk ble utviklet uavhengig i vestlige Afrika og Etiopia. Bevis på tilstedeværelsen av hvete og en del belgfrukter ved det 6. årtusen er blitt funnet i Indusdalen. Appelsiner ble kultivert på noenlunde samme tid. Rundt 4 000 f.Kr. ble det dyrket hvete, bønner, sesamfrø, bygg, dadler og mango. Ved 3 500 f.Kr. ble bomull dyrket og bomullsklær produsert i Indus. Ved 3 000 f.Kr. hadde dyrkingen av ris begynt. Andre monsunavlinger av betydning var sukkerrør. Ved 2 500 f.Kr. var ris en viktig komponent i dietten i Mohenjo-Daro ved Arabiahavet. Ved denne tiden hadde inderne store bysamfunn med omfattende kornmagasiner. Tre regioner i Amerika hadde uavhengig utviklet domestisering av korn, gresskar, poteter og solsikke.

Teorier om jordbrukets opprinnelse

Utdypende artikkel: Den neolittiske revolusjonen

Jordbruk i Egypt.

Den omlegning av menneskers liv som jordbruket ledet til, fikk revolusjonerende følger, og betegnes som den neolittiske revolusjonen, selve prosessen i seg selv var evolusjonær og tok flere tusen år. Jordbruket innebar en økt tilgang på føde, hvilket i sin tur innebar rask økning av folkemengden og større permanente bosetninger. Disse bosetninger utvikledes til de første bystatene.

Gjennom at jordbruket ga et overskudd, kunne man bytte dette overskudd mot andre varer. Denne byttehandelen innebar at noen mennesker kunne forsørge seg på annet vis enn at selv være jordbrukere, for eksempel gjennom handverk. Overskuddet ble anvendt også for å bekoste felles nyttigheter: forsvarsanlegg, tempel og vanningsanlegg.

Grunnene for utviklingen av jordbruk kan ha vært grunnet klimaendringer, men muligens var det også sosiale grunner, eksempelvis akkumulasjon matoverskudd for konkurrerende gavebytte som i potlatchkulturen på nordvestkysten av Nord-Amerika mot Stillehavet. Mest sannsynlig var det en gradvis overgang fra jegere og samlere til en jordbruksøkonomi etter en lengre periode hvor en del vekster ble bevisst plantet og andre spiselige vekster ble samlet inn i villmarken. Selv lokale klimaendringer er den favoriserte forklaringen for jordbrukets opprinnelse i Levanten er det et faktum at jordbruket ble oppdaget minst tre ganger andre steder, og muligens flere ganger, antyder at også sosiale grunner kan ha bidratt.

Da betydelige klimaendringer skjedde etter den siste istiden rundt 11 000 f.Kr. ble store deler av kloden utsatt for lange tørkeperioder. Disse forholdene ga fordeler til årlige planter som dør av i de lange tørkeperiodene, men etterlater seg slumrende frø eller rotknoll. Disse plantene tenderte til å benytte mer energi til å produsere frø enn til trevekst. En rikelighet av lett tilgang på ville spiselige vekster gjorde det mulig for noen jeger- og samlerkulturen å bosette seg i noen områder for å danne de første bosetninger og landsbyer.

Det er flere til dels konkurrerende teorier på hva som drev befolkningen til å begynne med jordbruk. Disse teoriene kan samles i følgende:

• Oaseteorien ble opprinnelig foreslått av Raphael Pumpelly i 1908, men den ble gjort kjent av Vere Gordon Childe i 1928 og oppsummert i Childes bok Man Makes Himself. Denne teorien hevder at klimaet ble tørrere, samfunn eller befolkninger skrumpet inn mot oaser hvor de ble tvunget til å leve i tett tilknytning til ulike dyr som da ble temmet samtidig som man begynte å så frø og høste avling. Det er dog liten oppslutning og tiltro til denne teorien i dag da klimadata for denne tidsepoken ikke støtter teorien.
• Fjellsideteorien, som ble fremmet av Robert Braidwood i 1948, foreslo at jordbruk begynte på åslendte flanker i Taurus- og Zagrosfjellene, og at jordbruket utviklet seg fra intensivt samling av ville kornvekster i området.
• Gildeteorien til Brian Hayden foreslår at jordbruk ble drevet av skrytende framvisning av makt, slik som å holde gilder og fester for å utøve dominans. Det innebærer å samle sammen store kvanta av mat, noe som fremmet en jordbruksteknologi.
• Befolkningsteorier foreslått av Carl Sauer og tilpasset av Lewis Binford og Kent Flannery. Dette ledet fra en økende fastboende befolkning som ekspanderer i mengde til at det å legges press på kapasiteten i det lokale miljøet og det kreves mer mat enn hva som kan samles. Ulike sosiale og økonomiske faktorer bidro til fremme behovet for matproduksjon.
• Avlingforsvarsteorien ble fremmet av forskere som Frederik Zeuner og David Rindos at jordbruk var en evolusjonær tilpasning av planter og mennesker. Domestiseringen begynte med at befolkningen beskyttet bestemte ville planter, noe som førte til spesialisering av sted og deretter temming og domestisering.

Fra hagejordbruk til hydraulistiske samfunn

I løpet av bronsealderen var spiselige vekster fra villmarken fortsatt en betydelig næringstillegg til den vanlige dietten. Om definisjonen for jordbruk omfatter omfattende kultivering av landområder i stor målestokk, organisert irrigasjon (vanning) og bruk av en spesialisert arbeidsstyrke går tittelen som «oppfinnere av jordbruket» til Sumer, som begynte en gang rundt 5 500 f.Kr. Sumer var et oldtidsrike i Mesopotamia, og lå strategisk mellom de store elvene Tigris og Eufrat, midt i den såkalte «sivilisasjonens vugge», og elvene var forutsetningen for den eldste kulturen vi kjenner.

I Sumer, som i andre oldtidsriker, tillot intensiv jordbruk en langt større befolkningstetthet enn det som jeger- og samlersamfunnene kunne makte å fø på, og tillot ansamling av overskuddproduketer som ble benyttet utenfor sesongen, eller til å selge og kjøpe. At bønder gjorde det mulig å fø på mange mennesker som utelukkende arbeidet med alt annet enn jordbruk var en kritisk faktor til opprinnelsen av stående hærer. Sumerisk jordbruk gjorde det mulig for betydelig utvidelse av landområder som sammen med gjensidige konflikter mellom byer førte til en utvikling av stormaktsvelde eller imperier. Ikke lenge etter økte den egyptiske befolkningen i stort antall, muliggjort av den fruktbare Nildalen, og kunne opprettholde en hær av profesjonelle krigere som kunne øke riket til det var mer en tre ganger så stort som det sumeriske riket.

Jordbrukets første stadier var i praksis små hagebruk, sentralisert rundt en familie eller klan. Etterhvert vokste befolkningen og førte til stadig større åkeranlegg som trengte kunstig vanning. Alle de gamle oldtidsrikene lå ved store elver som dro nytte av å kanalisere vannet til åkrene. Det synes som om herskernes makt vokste fram i tilknytningen av kanalsystemenes administrative krav. Overgangen fra enkle hagebruk til de store sentraliserte oldtidssamfunnene var så pass omfattende at historikeren Karl Wittfogel kaller dette for «det hydraulistiske samfunnet». Som Marvin Harris har beskrevet dem: «De oppsto alle i tørre eller halvtørre daler og på sletter som fikk sitt vann fra store elver. Ved hjelp av demninger, kanaler, sluseanlegg og dreneringsprosjekter ledet myndighetene vann fra disse elvene til jordbrukenes marker. Vann var den viktigste produksjonsfaktoren. Når man brukte den regelmessig og rikelig, fikk man høy avkastning pr. mål og pr. arbeidskalori».

Vann fra Nilen førte til et samfunn som var stabilt og kunne påta seg store byggverker som de veldige pyramidene.

Alle de gamle oldtidsrikene – gamle Kina, India, Mesopotamia og Egypt – skapte egne, helhetlige mønster for samfunnsliv, fra matlaging til kunststiler, og de var alle bemerkelsesverdige motstandsdyktige mot grunnleggende endringer. Kongehus, dynastier og byråkratier kunne rase sammen, men samfunnsstrukturen holdt seg bortimot uforanderlig i tusener av år. Til tross for ytre ulikheter hadde de gamle oldtidsrikene grunnleggende likt politisk-økonomiske samfunnssystem. Øverst i samfunnet satt en klasse av arvelige, despotiske herskere som ble dyrket som guder og en sentralisert klasse av byråkrater.

Samfunnet sørget for organiseringen. Ordrene gikk ovenfra og nedover og av undersåttene ble det forlangt total underkastelse. Til gjengjeld var samfunnet i stand til å ta på seg store samfunnsoppgaver som i utgangspunktet gikk ut på å sikre hydraulistiske prosjekter som å regulere vannstanden og drenere store områder som i Nildalen. Såvel i Kina som i Sumer eller Egypt kunne vanningsjordbruket blomstre når overrislingen og flomreguleringen fungerte, og når de store dammene og diktene ble truet av oversvømmelser ved kriser og jordskjelv var det sentralregjeringen som organiserte store ressurser og arbeidskraft til gjenoppbyggingen. I fredelige tider kunne de samme ressursene og arbeidskreftene ble satt til andre oppgaver som å reise de mektige pyramidene i Egypt eller den store muren i nordlige Kina.

Oldtidens jordbruk

Jordbruk i Sumer

Druer.

I Sumer var bygg hovedavlingen, men også hvete, lin, dadler, plommer, og druer. Mesopotamia var velsignet med oversvømmelser fra elvene Tigris og Eufrat, men flomtiden var sent på våren eller tidlig på sommeren fra snøen som smeltet i fjellene i dagens Tyrkia. Saltforekomstene i jorda gjorde derimot Mesopotamia vanskelig å dyrke.

De tidligste kjente sauer og geiter ble domestisert og i langt større mengde enn kyr. Sauer ble hovedsakelig holdt for kjøtt og melk, fra geiter fikk man smør og ost. Den største byen var Ur og dekket 20 hektar. På dette området ble 10 000 dyr holdt i sauekver og stallbygninger, og rundt 3 000 ble slaktet hvert år. Byens befolkning besto av rundt 6 000 mennesker og av disse var arbeidsstyrken bestående av 2 500 som kultiverte rundt 12 km² med jord. Arbeidsstyrken besto av blant annet de som administrerte lagerbygninger, arbeidsformenn, og ledere av høstingen. Jordbruksprodukter ble gitt til presteskapet i templene og andre betydningsfulle personer.

Landet ble pløyd med okser som trakk en lett plog uten hjul og avlingen ble høstet med sigder om våren. Vogner hadde solide hjul dekket av hjulring av lær som ble festet med koppernagler og ble trukket av okser og syriske villesler (nå utdødd). Dyr ble temmet ved seletøy som halsbånd, lenker og hodelag, kontrollert av tømmer og en ring gjennom nesen og en reim under kjeven. Så mange som fire dyr kunne trekke en vogn på en gang. Selv om det er en hypotese at hesten ble domestisert i Ukraina så tidlig som 4 000 f.Kr. var hesten definitivt i bruk i Sumer rundt 2 000 f.Kr.

Jordbruk i Kina

Den unike tradisjonen for kinesisk jordbruk har blitt sporet tilbake til forhistoriske overlevninger i Xianrendong- og Diaotonghuan-grottene i nordlige Jiangxi (ca. 12 000 f.Kr. – 7 500 f.Kr.). Kinesiske historiske opptegnelser fra områdene til De stridende staters tid (481 f.Kr. – 221 f.Kr.), Qin-dynastiet (221 f.Kr. – 207 f.Kr.), og Han-dynastiet (202 f.Kr. – 220 e.Kr.) hentyder bruk av komplekse jordbrukssystemer som landsdekkende kornmagasiner og omfattende bruk av silkeavl. Den eldste bevarte kinesiske bok om jordbruk er Chimin Yaoshu fra 535 e.Kr., skrevet av Jia Sixia. Selv om mye av litteraturen fra denne tiden var utpenslet, blomstrende og allusorisk er Jia Sixias stil meget rett fram og overskuelig, en litterær tilnærming til jordbruk som senere kinesiske agronomer kom til etterligne, som Wang Zhen og dennes betydningsfulle bok Nong Shu fra 1313 e.Kr. Jia Sixias bok var også særdeles lang med over et hundre tusen håndskrevne kinesiske tegn og siterte 160 andre kinesiske bøker som var skrevet tidligere (og nå ikke lenger bevart). Innholdet dekket klargjøring av land, såing og kultivering, frukthagebehandling, skogbruk og dyrehold. Boken tok også opp avlingens videre ferd til handel og kokekunst.

Kineserne oppfant en hydraulisk eller vanndrevet svanshammer det første hundretallet f.Kr. som ble benyttet til å avbarke og knuse korn som ellers måtte ha blitt gjort manuelt. Kineserne oppfant også en kjedepumpe på samme tid, også vanndrevet eller ved kraft fra okser ved et system av mekaniske hjul. Den ble hovedsakelig benyttet for å løfte og frakt vann til vannkanaler for å vanne åkrene.

Jordbruk i Ny-Guinea

Oldtidens beboere av Ny-Guinea er antatt å ha begynt jordbruk en gang rundt 7 000 f.Kr. De begynte å domestisere sukkerrør og rotfrukter. Griser kan også ha blitt domestisert på omtrent samme tid. Ved 3 000 kan jordbruket bli karakterisert som hydraulistiske eller vanndrevet jordbruk.

Jordbruk i India

Lokasjonen til Harrappa, Indusdalen og omfanget av sivilisasjonen i Indusdalen (grønn).

Det er bevis for tilstedeværelse av hvete og en del belgplanter i Indusdalen fra på 6. årtusen f.Kr. Appelsiner ble kultivert i samme tidsepoke. Den avling som ble fremmet i dalen rundt år 4 000 f.Kr. var typisk hvete, erter, sesamfrø, bygg, dadler og mango. Ved 3 500 f.Kr. ble bomullsplanten kultivert og bomullsindustrien var ganske avansert. Ved 3 000 f.Kr. var risdyrking begynt, og dessuten sukkerrør. Ved 2 500 f.Kr. var ris en viktig komponent i dietten i Mohenjo-Daro ved Arabiahavet.

Indusdalen hadde en rik avleiring som kom med elven i årlige oversvømmelser. Dette bidro til å opprettholde jordbruk som dannet grunnlaget for sivilisasjonen ved byen Harappa. Befolkningen bygget dammer og dreneringssystemer for åkrene.

Ved 2 000 f.Kr. ble te, bananer og epler kultivert i India. Det var etablert en handel med kokosnøtter med Øst-Afrika i 200 f.Kr.. Ved 500 e.Kr. ble auberginer kultivert og som ble eksportert til Europa på 700-tallet.

Jordbruk i Mesoamerika

Maissorter fra Mesoamerika

I Mesoamerika var aztekere de mest nyskapende jordbrukerne i den antikke verden og jordbruket dannet helle grunnlaget for deres økonomi. Landområdet rundt Texcocosjøen var fruktbart, men ikke stort nok til å produsere nok mat til å fø på befolkningen i deres ekspanderende rike. Aztekere utviklet vanningssystemer, bygde ut terrasser langs fjellsiden, og gjødslet jorda. Deres mest oppfinnsomme jordbruksteknikk var dog chinampa eller kunstige øyer, også kjent som «flytende hager». De ble benyttet for å gjøre myrområdene rundt innsjøen høvelig for jordbruk. For å konstruere chinampaer ble det gravd kanaler gjennom myrlendt øyer og vannbredden, deretter ble mudderet brettet ut på matter konstruert av vevde halmstrå. Mattene ble festet til land og lagt flytende i innsjøen med trær i hjørnene som vedvarende sikret de kunstige øyene. Aztekere dyrket mais, gresskar, grønnsaker og blomster på disse.

Jordbruk i Andes

Sivilisasjonen i Andresfjellene var hovedsakelig jordbrukssamfunn. Inkaene tok fordeler av grunnen, overkom tøffe utfordringer som fjellene og det barske klimaet. Tilpassingen til jordbruksteknologi hadde allerede vært i bruk før inkasivilisasjonen, noe som tillot at inkaene kunne organisere produksjonen av et mangfold av produkter fra kysten, fjellene og jungelen og deretter distribuere varene videre til de områder som ikke hadde tilgang på den andre regionen. De tekniske bedriftene for å oppnå et jordbrukssamfunn hadde ikke vært mulig uten den arbeidskraften som var tilgjengelig for herskerdynastiet, Sapa Inka («den eneste Inka»), foruten et vegsystem som tillot å lagre ressursene og deretter å fordele disse videre.

Jordbrukets spredning til Europa

Teorier om opprinnelsen

«Slåttån», detalj fra Hunterian Psalter, Glasgow University Library, ca. 1170.

Fra den fruktbare halvmåne og øvrige Midtøsten spredte jordbruket seg vestover og inn i Europa en gang for rundt 7 000 år siden. Historisk og arkeologisk forskning har det siste århundret gitt en god, om enn ikke perfekt, oversikt over kronologien som viser at jordbruket spredte seg nordvestover gjennom Europa med en fart på omtrent en kilometer i året. Detaljene om etableringen av de første jordbrukssamfunnene i Europa er fortsatt et emne for debatt. Det åpne spørsmålet er om dagens europeere nedstammer fra

• Jordbrukere som jaktet på nytt land innvandret fra Midtøsten via Anatolia (Tyrkia) og fortrengte det lokale jegerfolket
• Jegerfolket fra eldre steinalder ble værende, men lærte seg jordbruk

Vi vet at jordbruket som oppsto i den fruktbare halvmåne en gang for rundt 9 000 år siden, spredte seg nordover til Anatolia, derfra inn i Europa til samfunnene rundt Egeerhavet og Hellas rundt 8 500 til 8 000 år siden. Jordbruket gikk videre oppover Balkan og Donau til den nådde Italia for rundt 7 800 år siden og fant sin veg til Frankrike og Spania rundt 7 400 år siden. Den båndkeramiske kulturen (stridsøkskulturen) nord for Alpene hadde en form for jordbruk rundt 5 000 år f.Kr. og jordbruket kom til vestkysten av Europa, De britiske øyer og nordlige Europa, også den sørlige delen av Norden, rundt 1 000 år senere.

En argumentasjon for innvandrende bønder er følgende:

• De viktigste domestiserte planter og de to viktigste tamdyrene (sauer og geiter) har ingen ville paralleller i Europa, og ble således introdusert fra Midtøsten.
• Hustypene og bosetningsmønstrene til de første bøndene synes helt forskjellig fra de lokale jegere og samlere.
• En del av steinredskapene til de første bøndene synes også være markant forskjellige fra tidligere former.
• Det er ingen beviselig utvikling av den første keramikken, men synes å opptre ferdig utviklet.

Jordbruksinnvandring kan også spores i utbredelsen av de europeiske språkene. Jordbrukere med et opprinnelig indoeuropeisk språk kom fra Anatolia og spredde seg utover i Europa, og endret både leveviset og språket. Likheter og forskjeller i ord og lyder viser hvordan utbredelsen skjedde.

Nye genetiske analyser som studerte 22 genetiske markører på Y-kromosomet til over 1 000 menn kan tyde på, selv om disse ikke er entydige, at bønder i store mengder emigrerte fra Midtøsten til Europa for 10 000 år siden, og blandet seg med jegere- og samlerkulturene som allerede var i Europa. Den første konklusjonen var at mindre en fjerdedel av de moderne europeiske genene kom fra Midtøsten, men en annen statistisk metode for å se på det samme materialet trakk slutningen at mer enn halvparten av genene kom fra Midtøsten. I Hellas sto de for mellom 85 og 100 prosent av det genetiske materialet og i Frankrike for mellom 15 og 30 prosent.

Utvalgene i DNA-prøver er dog for begrenset for å trekke entydige konklusjoner, og det er forskjell på å følge mannlige og kvinnelig DNA. Det synes som de første bøndene i Sentral-Europa hadde liten suksess i å etterlate et genetisk spor i den kvinnelige arverekken, men denne forskningen er ikke avsluttet.

Satellittbilde av Bosporos-stredet.

En relativ ny studie, publisert i tidsskriftet Quaternary Science Reviews, hevder at klimakrise ved en voldsom havstigning for om lag 8 500 år siden førte til at jordbruket ble innført i Europa.

Perioden faller sammen med smeltingen av den siste delen av en iskalott som en gang dekket dagens Nord-Amerika. Den siste smeltingen av isen skjedde for om lag 8 800 år siden, og i løpet av rundt 600 år var den borte. Smeltevannet havnet delvis i det som i dag utgjør de store innsjøene nord i USA, men mye havnet også ut i havet, og førte til den største tilførselen av ferskvann i Atlanterhavet på 100 000 år. Resultatet førte til at havnivået steg 1,4 meter. Nedsmeltingen av isen i Amerika fikk katastrofale følger for menneskene som levde ved breddene av Svartehavet som da var en innsjø med ferskvann, og vannspeilet lå omtrent 125 meter under datidens havnivå. Svartehavet var kun beskyttet mot havet av en lav landbarriere, der Bosporosstredet er i dag, og den ytterligere stigningen av havnivået førte til at havet brøt gjennom landbarrieren, og fylte Svartehavet. Det som en gang var en innsjø ble en del av havsystemet. Prosessen tok ikke mer enn 34 år, noe forskerne har funnet ut ved karbondatering og å datere saltvanns- og ferskvannsmuslinger funnet i Svartehavet fra denne perioden.

Da Svartehavet ble fylt med havvann steg vannstanden steg med 125 meter og samtidig forsvant store landarealer. Forskningstudiens hypotese er at de tidlige jordbrukssamfunnene som levde ved Svartehavet på den tiden mistet livsgrunnlaget, og de vandret vestover inn i Europa. Etter katastrofen traff Svartehavet er det avdekket arkeologiske spor for en plutselig oppblomstring av jordbrukssamfunn, blant annet i dagens Hellas og i landområdene videre vestover. Generasjonen som opplevde oversvømmelsen må ha opplevd det som en svært dramatisk hendelse, og den kan være forklaringen eller opphavet til den bibelske myten om syndfloden og Noas ark.

Jordbruket i antikkens Hellas

Det antikke Hellas’ viktigste avlinger var hvete og korn, man pløyde med arder og dyrking av vindruer og kultivering av vin var viktige. Selv om kjøttproduksjonen spilte en begrenset rolle under antikken var buskap en viktig næring i noen regioner og mange stormenn hadde buskap og jorder som understreket deres status. I løpet av 400-tallet f.Kr. var hoveddelen av Athens borgere jordeiere, men gårdene var små og det var vanlig med to til tre hektar, noe som neppe var nok for å forsørge en familie. De rike hadde mer, men vanligvis ikke mer enn 30 til 40 hektar. Den avskogingen som skjedde i antikkens Hellas førte til en omfattende erosjon, noe som vanskeliggjorde økning av produksjonen av korn, men førte igjen til at produksjonen av oliven og vin økte. Mange bystater ble avhengig av å importere korn.

Hellenismens sentralstyrte monarkier førte til en opprustning av jordbruket og den vitenskapelige interessen for jordbruket økte tilsvarende. Man eksperimenterte med nye plantevekster og begynte å mekanisere jordbruket. Nye metoder for å løfte vann (jfr. Arkimedes' skrue) bidro til økt effektivitet.

Jordbruk i Romerriket

Romerne var dyktige konstruktører, og bygget solide akvedukter som er en kunstig kanal konstruert for å føre vann fra et sted til et annet. Ordet kommer fra de latinske ordene aqua «vann», og ducere «å føre».

Romerrikets jordbruk var en fortsettelse av den hellenistiske og bygget videre på de teknikker som Sumer hadde frambrakt med spesiell trykk på kultivering av avling for handel og eksport. Romerne la grunnlaget for middelalderens økonomiske system føydalismen som blant annet involverte livegenskap. Under senrepublikken begynte man å benytte større enheter langt mer omfattende og ved begynnelsen av keisertiden kom en økt mekanisering hvor vannmølle, harv, hjulplog og ulike innhøstingsmaskiner.

Størrelsene på gårdene i det romerske riket kan bli delt i tre kategorier: små bestående av 18-88 iugera (entall jugerum er en målenhet for areal hvor 1 jugerum er cirka halv tønne land, og 500 jugera er således omtrent 125 hektar). Mellomstor gård besto av 80-500 iugera, og store gårdsdrifter kunne være på over 500 iugera. Kuer ga melk, okser og muldyr gjorde tungarbeidet, og sauer og geiter ga ost, men huden var høyere priset. Hester var ikke viktig for jordbruket, men ble alet opp av de rike for krig eller hesteveddeløp. Sukkerproduksjon var sentrert rundt biavl, og en del romere kultiverte snegler som et luksusprodukt.

Jordbruket i Romersk Britannia

Romerne savnet svart oliven i England, men innførte en rekke andre planter og frukter.

For boboerne av Britannia var jordbruket en hovedsyssel, men det endret seg ved den romerske okkupasjonen av De britiske øyer fra 44 til 410 e.Kr. Beboerne praktiserte blandet jordbruk med matvekster og husdyrhold. Det var ingen byer i romersk forstand og arkeologien har avdekket få importerte varer. Klimaet gjorde lagring av matvarer vanskelig og handelen var svært lokal.

Romerne var tvunget til justere seg til britisk klima og kunne ikke dyrke oliven som var vesentlig i dietten for menneskene rundt Middelhavet, men det er spor etter vingårder og derfor vindruer i noen få områder i sørlige England.

Huskatten kom med romerne

Grunnet befolkningsøkningen og stående hæravdelinger måtte matproduksjonen økes betydelig. Romerne ryddet skoger for å gjøre nye landområder egnet for jordbruk og innførte en skatt, annona militari, som ble betalt av en prosentandel av bondens produksjon. Romerne forbedret jordbruksredskapene ved å innføre redskaper kledd i jern, innførte velteplog, og ljå med to håndtak og nye typer sigder og river. De innførte også ventilerte kornmagasin som erstatning for lagringsgroper som var utsatt for råte.

Romerne introduserte en ny type hvete kalt spelt som trivdes i britisk klima og som kunne bli sådd to ganger om året, noe som doblet produktiviteten. De innførte nye matvekster som kål, erter, selleri, løk, pastinakk, purre, agurk, reddik, gulrot og asparges foruten frukt som plomme, pære, druer, epler og kirsebær, og nøtter som valnøtt. De innførte dyr som påfugl, perlehøne, og fasan. Huskatten kom også med romerne.

Jordbruk i Norden og Norge

Utdypende artikkel: Steinalderen i Norge

Steindysse nær Vinstrup i Danmark

En gang rundt 4 000 f.Kr. kom jordbruket til Norden sørfra, før til Danmark og Sverige enn til Norge. I Sverige synes prosessen å ha skjedd raskt da den knapt er målbar med karbondatering. Det første jordbruket var svibruk (se nedenfor) i små rydninger i skogen og belastningen på ressursene var små. Det første jordbruket erstattet på ingen måte jeger- og samlersamfunnene. Den nordiske traktbegerkulturen var lik i hele Norden fra Danmark og opp til Trøndelag. Den marker seg ved funn av spesielle økser av stein og flint. Pollenanalyser viser at land har blitt ryddet og korn sådd, først ved kysten og helst sør, spesielt på Jæren. Beinrester vitner om husdyrhold av sau, geit og kyr.

Traktbeger funnet i Blekinge

Jordbruket ekspanderte først noe senere, rundt 2 800 f.Kr. med stridsøkskulturen som finnes over det meste av Norge opp til Trøndelag. Det er uklart om det var innvandrende jordbruksfolk som innførte denne levemåten, eller om det var de innfødte jegere og samlere som tok til seg tanker utenfra. Sannsynligvis var det en kombinasjon.

De ryddet og brente skog, dyrket planter og holdt husdyr, og lagret mat i karakteristiske kar av brent steingods (keramikk). Kornet ble skåret med sigder av stein, og gravestokker med skaftehulløkser ble brukt til å bearbeide jorda. Kornet ble malt på skubbekverner hvor to steiner som beveges mot hverandre slik at det som ligger mellom males opp til stadig finere pulver. Helleristninger avbilder arder og okser som trekkdyr. Ved siden av jordbruket fortsatte jegere og samlere, og mange jordbruksamfunn drev jakt ved siden av, og langs kysten avslører avfallsdyngene kombinasjonen av jakt (særlig fiske) og jordbruk. Det ble dyrket lin og hamp til klær og tauverk, samt bygg, havre og en primitiv hvetesort. Rug ble først dyrket fra og med jernalderen.

I jernalderen ble arden skodd med jernbeslag, noe som effektiviserte bearbeidelsen av jorda, og i yngre jernalder ble plogen introdusert, og deretter plog med veltefjøl. Det er funnet sigd, ljå og lauvkniver. I løpet av jernalderen var jordbruket godt etablert og drevet langt til fjells, seterbruk, og på Vestlandet helt til 1 100-1 200 meters høyde, noe som er unikt i Norden. Først rundt årene 536 e.Kr. er det en markant nedgang i jordbruksaktivitet da Norge gikk inn i en kjølig periode, «årene uten sommer», noe som vises i sedimentene ved pollenanalyser.

Svibruk

I tropene var det første jordbruket antagelig hagebruk. Skogen ble ryddet, men mange trær ble stående igjen mellom de dyrkede rotfruktene og som ikke krevde gjødsling og beskyttet jorda mot utvasking. I det skogrike Europa, spesielt i den nordlige delen, men også i nordlige Amerika, var svibruk (svirydningsbruk eller svedjebruk) en enkel metode for å rydde jorda for skog ved å tenne på en kontrollert skogbrann. Bøndene sådde hvete i den næringsrike asken som således fungerte som gjødsel. De ga god avling de første året, men jorda var sjelden fruktbar mer enn et par år og utbyttet sank etter noen få sesonger. Da jorda ikke lenger ga forventet avkastning brente bonden av en ny skog og skaffet seg ny mark. Den tidligere marka ble liggende brakk eller benyttet som beitemark for husdyrene inntil ny skog har vokst opp og denne igjen kunne gi næring ved brenning.

Med større befolkning ble behovet for større avling til stede, og det kunne kun skje ved å gå over til faste åkrer. Svibruket ble derfor hensiktsmessig hvor befolkningen var begrenset og hvor det var nok skog og jord.

Været var av stor betydning. Regn betydde vekst og fruktbarhet, og tørke kunne bety hungersnød. Religionene gjenspeilte avhengigheten til guder som kunne trygge stabiliteten. Spesielt på de steder hvor god høst ikke var gitt på forhånd synes de viktig for menneskene å holde seg inne med de guder som styrte fruktbarheten ved å gi store offer, til og med menneskeofringer.

Jordbruket i middelalderen

Utdypende artikkel: Høymiddelalderen

Jordbruket i middelalderens Europa

En tegning fra 1410-tallet viser en fransk bonde som har spent to okser framfor en hjulplog.

I løpet av middelalderen kom en befolkningsvekst i Europa som hadde sin bakgrunn i en klimatisk varmeperiode mellom 900-tallet og 1300-tallet før den endte i en liten istid. Den varme perioden bidro til et mer effektivt jordbruk som igjen ga grunnlag for en befolkningsvekst. Store landområder som hittil hadde vært skog eller villmark ble ryddet og det totale utbyttet av jordbruket steg.

Fra og med 500-tallet kom en rekke teknologiske nyvinninger, spesielt innenfor jordbruket. En gang før 900-tallet kom hjulplogen i bruk som erstatning for arden. Et treåkersystem erstattet det gamle toåkersystemet, noe som gjorde det mulig med dyrking av en mer mangfoldig avling, spesielt belgfrukten. Med hjulplogen kunne man kultivere tidligere uutnyttet jord, spesielt leirjorden i sørlige England, nordlige Frankrike og nordlige Italia. En annen nyvinningen var å benytte hester som trekkdyr framfor okser. Hestene var raskere, og det ble brukt et nyutviklet seletøy som utnyttet hestenes trekkraft bedre. Varmetiden gjorde det mulig for bøndene å høste hvete i Norden og vindruer i England. Overskuddet i matproduksjonen førte til en velstandsutvikling og en oppblomstring av varehandelen over lange distanser, noe som igjen førte til senter for handel og bydannelser. Samtidig var produksjonen basert på et føydalt styre som gikk i oppløsning i Vest-Europa ved slutten av middelalderen, men ble opprettholdt i langt mer despotiske system basert på livegenskap i Øst-Europa. Oppdagelsen av Den nye verden fra begynnelsen av 1400-tallet påvirket også økonomien i vest, se Oppdagelsestiden.

Den muslimske jordbruksrevolusjonen

Utdypende artikkel: Den muslimske jordbruksrevolusjonen

Høsting.

Fra 700-tallet e.Kr. gikk den islamske verden gjennom en fundamental forvandling kjent som «den muslimske jordbruksrevolusjonen». Grunnet den globale økonomien etablert av muslimske handelsmenn over den gamle verden i løpet av «den afrikansk-asiatiske oppdagelsestiden» eller «Pax Islamica» som muliggjorde en kunnskapsutbredelse av mange ulike typer avlinger, planter og jordbruksteknikker i de forskjellige delene av den islamske verden. Disse teknikkene innebar vekselbruk, irrigasjon og kontroll av skadedyr og sykdommer. Sammen med en økende mekanisering av jordbruket førte det til betydelige endringer i økonomien, produksjonsøkning, vekst i befolkningen, urban vekst og spredning av arbeidsstyrken, matkunst og ernæring, og en rekke andre aspekter.

Mens Europa i begynnelsen av middelalderen hadde en periode av sosial og økonomisk stagnasjon blomstret den islamske verden kulturelt og økonomisk. På 800-tallet var moderne jordbrukssystemer blitt sentralt i det økonomiske livet og organiseringen av de arabiske kalifater og hadde hovedsakelig erstattet den romerske økonomien basert på eksport. De store byene i Midtøsten, Nord-Afrika og mauriske Spania ble fremmet av et omfattende vanningssystem basert på kunnskap om hydraulistiske og hydrostatiske prinsipper, delvis videreutviklet fra antikken. Den muslimske jordbruksrevolusjonen besto av fire nøkkelområder:

Frukten på auberginen

• Utviklingen av et avansert vanningssystemer ved hjelp av maskiner som vannmøller, paternosterverk, dammer og vannforråd.
• En vitenskapelig tilnærming til jordbruk tillot en forbedring av jordbruksteknikker ved å samle og utvelge relevant informasjon fra den kjente verden. Jordbruksmanualer ble produsert som underviste i detaljer om hvor, når og hvordan å plante og dyrke bestemte avlinger.
• Belønninger basert på en ny tilnærming til å eie land og arbeideres rettigheter, kombinert med anerkjennelsen av privat eierskap.
• Introduksjonen av nye avlingstyper omformet private jordbruk til en ny global industri som ble eksportert overalt, blant annet til Europa hvor jordbruket for en stor del var begrenset til hvete. Spania var transittlandet for gamle og ikke minst nye handelsvarer fra den muslimske verden. De nye jordbruksproduktene omfattet sukkerrør, ris, sitrusfrukter, aprikos, bomull, artisjokk, aubergine og safran. Andre sorter, tidligere ukjente, ble utviklet videre, som sitroner, appelsiner, fiken og subtropiske sorter som bananer og sukkerrør.

Jordbruk i tidlig moderne tid

Idealisert fargelitografi viser Christofer Columbus som besetter øya San Salvador, seinere kalt Watling Island, på Bahamas 12. oktober 1492. I bakgrunnen skipene «Santa Maria», «Niña» og «Pinta».

Brente kaffebønner.

Oppfinnelsen av treåkersystem som vekselbruk i løpet av middelalderen, og en betydelig forbedring var vekselplogen som avløste hjulplogen og som snudde jorda mens man pløyde, noe som var mer produktivt, men som igjen ble avløst av svingplogen på slutten av 1700-tallet. Hjulplogen ble først helt erstattet på midten av 1800-tallet. Da traktoren ble alminnelig i moderne tid kunne bonden pløye flere furer i åkeren samtidig.

Etter 1492 endret verdens jordbruksmønster seg til et verdensomspennende utveksling av plantevekster og dyr kjent som «den colombianske utveksling». Avlinger og dyresorter som tidligere var kun kjent i den gamle verden ble nå overført til den nye verden og den motsatte vegen. Kanskje mest merkbart var tomaten som ble en favoritt i europeisk matlaging, og i tillegg ble mais og spesielt potet i stor grad viktig bestanddel i føden. Andre overførte plantevekster var ananas, kakao, og tobakk. I den andre retningen ble flere sorter hvete overført og ble en vesentlig del av kosten av innfødte i nordlige, midtre og sørlige Amerika.

Jordbruket var et nøkkelelement i den atlantiske slavehandelen, trekantfarten, og forlengelsen av europeisk makt inn i Amerika. I den ekspansive plantasjeøkonomien hvor store plantasjer produsere avlinger som sukker og bomull var totalt avhengig av slavearbeid. Tidligere hadde man dyrket lin i Europa og i Norge, men etter at treskemaskinen for bomull ble oppfunnet i 1792 døde interessen for lindyrking ut og amerikansk bomull ble enerådende.

En vesentlig drivkraft bak de nye oppdagelser var at krydder som pepper, kanel og muskat var meget dyrt i Europa grunnet den lange og strabasiøse ferden fra India og var således statussymboler for de rike. I middelalderen var den kulturelle distanse mellom rike og de fattige relativ liten, men det endrer seg voldsomt med direkte tilgang etter 1400-tallet. Forfinelsen av de rikes omgangsformer og kulturelle uttrykk, også ved matbordet, økte samtidig med importen av stadig nye luksusvarer som ble tilgjengelig fra den nye verden. Med krydderet, selve katalysatoren for å oppdage den nye verden, kommer også helt nye varer, de såkalte kolonivarer som kaffe, te, og sjokolade, var med på å endre middelalderens svakhet for sterkt krydrete matvaner. På 1700-tallet drakk aristokratiet sjokolade mens borgerskapet var fiksert på kaffe. Opium og hasj var tilgjengelige nytelsesmidler uten fordømmelse som kom senere, men det var tobakk som var den store stimulans for både høy og lav.

Agrarrevolusjonen fra 1750

Bondefamilie. Maleri av Georg Waldmüller (1793–1865).

Agrarrevolusjonen er den omveltning i jordbruket som man mener skjedde på slutten av 1700-tallet i Vest-Europa, spesielt i Frankrike og England, og som ble spredt videre til andre land. Agrar = jordbruker, bonde og kommer fra det latinske ordet for mark / åker, ager, som kom inn i norsk via tysk språk. I engelsk historieskrivning henvises det til «den britiske jordbruksrevolusjonen» da industrialismen fikk en markant utbredelse i Storbritannia som også dro fordeler av å være en kolonimakt, men i et europeisk perspektiv er det et for snevert å se jordbruksendringene for kun ett land. I eksempelvis Sverige viste endringene seg i form av flere avløsende jordreformer på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Virkningene og årsakene til jordbruksrevolusjonen er dog fortsatt omdiskutert blant historikere.

Det skjedde en voldsom befolkningsvekst i Europa på midten av 1700-tallet. I 1750 var det rundt 140 millioner mennesker, noe som økte til 190 millioner mennesker i 1780, og i England alene ble befolkningen nesten doblet, fra fem til ni millioner. En grunn var innføringen av den amerikanske poteten som i motsetningen til korn ga stort utbytte på lite område. Høstingen var også langt enklere da korn må bearbeides ved å bli tresket og males til mel.

Bøndene hadde dyrket på små og spredte jordområder, men agrarrevolusjonen ført blant annet til at man slo sammen mindre åkerlapper som hadde bli dannet over mange generasjoners arveskifte til større åkrer. Hver gård fikk færre, men større områder som var samlet. Dette endret også samfunnsstrukturen på landet da mange gamle landsbyer forsvant da hver gård isteden kunne ligge nær sine åkrer. Det ble også innført vekselbruk (driftsmåte hvor man planmessig unngår å så samme eller nærstående planteslag to år på rad på samme jordstykke) som også var en nyvinning i Norge på 1800-tallet, foruten gjødsling, kraftfor, bevisst avlsarbeid med delvis nye raser til forbedrede typer, forbedring av de tradisjonelle redskapene og innføring av nye maskiner; treskeverk, slåmaskin, såmaskin, gjødselspreder og annet. Økt produktivitet i landbruket friga arbeidskraft både til nye næringer som industrien (fremmet den industrielle revolusjon) og til utvandring (lettet befolkningspresset og sosial nød). «Hvad angaar Anvendelse af Tærske- og Rensemaskiner, har maaske Fremgangen været størst i Ryfylke og dernæst i Dalerne», kan det leses i 1885-beretningen fra Stavanger amt.

Tidlig på 1800-tallet hadde forbedringene av jordbruksteknikkene økt utbyttet per landenhet mange ganger i henhold til tilsvarende i middelalderen. Til tross for at jordbruket ble mer rasjonelt forble jordbruket var den viktigste næringsvirksomheten, og var arbeidsintensivt og sysselsatte derfor størstedelen av befolkningen, noe som ble avspeilet i demografien. I begynnelsen av 1800-tallet bodde det i Storbritannia fortsatt flere mennesker på landsbygda enn i byene, men det endret seg raskt. Ved 1850 var kun 22 prosent av den britiske befolkningen sysselsatt i jordbruk, den minste andelen i verden. Den samme utviklingene skjedde senere i Norden og for Norge begynte flukten fra landsbygda rett før den andre verdenskrigen, og noe tidligere i Sverige, rundt 1930.

Global utvikling fra år 1900

Utdypende artikkel: Industrielt jordbruk

Tidlig traktor, England 1905.

I løpet av 1900-tallet ble det frambrakt mange jordbruksmaskiner, spesielt merkbart var traktoren. Mange andre nyvinninger bidro også til økt rasjonalisering og forenkling samtidig som det stilte høyere krav til større avkastning om hvert gårdsbruk skulle lønne seg. I dag er dog jordbruket mindre arealintensivt enn det var tidligere.

En traktor som pløyer åker for belgplanter.

Dessuten bidro kunstgjødsel til et oppsving og produksjonsøkning. Kunstgjødsel ved hjelp av salpeter (kaliumnitrat) var en norsk oppfinnelse ved Kristian Birkeland og som kommersialiserte og fremstilte produktet sammen med forretningsmannen Sam Eyde i bedriften Norsk Hydro som fortsatt eksisterer. Holdningen til kunstgjødsel har dog endret seg. Produksjonen av gjødselet krever mye energi, og ingrediensene, som utvinnes fra olje og mineraler, er ikkefornybare. Kunstgjødsel bidrar både til utslipp av karbondioksid og dinitrogenoksid (lystgass). Mesteparten av nitrogenet i kunstgjødselet går dessuten tapt og blir til forurensing. I dag er Island og Irland blant de største forbrukerne av kunstgjødsel, men også store land som Storbritannia og Tyskland bidrar mye til utslippene av miljøgasser.

Flere politiske beslutninger har ført til ulike følger for jordbrukspolitikken. Omkring 1880 oppsto det en jordbrukskrise i Europa da amerikansk korn skyllet over det europeiske markedet og utkonkurrerte mange europeiske produsenter. De europeiske landene valgte ulike strategier: Tyskland og Frankrike innførte beskyttelsestoll på jordbruksvarer mens Storbritannia valgte å beholde frihandelen. Kritikken av produkter med beskyttelsestoll er at de blir dyrere enn om det var fri import.

Jordbruket kom spesielt etter 1920-tallets kriser til å bli beskyttet av toll, også i Norden, og det fortsatte etter den andre verdenskrig selv om det var mangel på jordbruksprodukter. En politikk under den kalde krigen var at jordbruket måtte beskyttes slik at nasjonen var selvforsynt i tilfelle en ny avsperringsperiode.

Ørkendrivhus i en botanisk hage i Tyskland.

I 1957 ble Roma-traktaten skrevet under av forgjengeren til Den europeiske union (EU). I dette ble CAP, Common Agricultural Policy (EUs felles landbrukspolitikk) skapt. EUs medlemsland skulle ha felles toll- og jordbrukspolitikk. CAP har siden bestått og utvidet gjennom ved at antallet medlemsland har økt. En viktig grunn til at Norge valgte å ikke ble medlem av EU var nettopp frykten for skjebnen til det nasjonale jordbruket.

1900-tallet så også en utvikling av drivhus, opprinnelig ment som beskyttelse og kultivering av eksotiske planter importert til Europa og Nord-Amerika fra tropene, men som i Norge betydde at man kunne holde landet forsynt med matplanter som man ellers var helt avhengig av å importere.

På 1950- og 1960-tallet skjedde det som kalles for «den grønne revolusjonen». Forskningen greide å avle fram nye kornslag som kunne produsere mer enn tidligere samtidig som det ble utviklet nye teknikker for få maksimal avkastning av jorda, blant annet ved hjelp av intensiv bruk av kunstgjødsel. Andre resultater av vitenskapelig forskning siden 1950 er genmodifisert mat og vannkultur (hydroponi), en metode å dyrke planter i næringsløsning uten at jord er til stede.

Litteratur

• Diamond, Jared (2011): Våpen, pest og stål - Menneskenes historie gjennom 13 000 år, Spartacus, ISBN 9788243005266. Norsk oversettelse av Guns, Germs, and Steel: The Fates of Human Societies (1999) New York: Norton Press. ISBN 0-393-31755-2.
• Harris, Marvin (1980): Konger og kannibaler. Oslo. ISBN 82-05-12170-2
• Mazoyer, Marcel & Roudart, Laurence (2006): A History of World Agriculture: From the Neolithic Age to the Current Crisis, New York: Monthly Review Press, ISBN 1583671218
• Needham, Joseph (1986): Science and Civilization in China: Volume 4, «Physics and Physical Technology», Part 2, «Mechanical Engineering». Taipei: Caves Books, Ltd.
• Needham, Joseph (1986): Science and Civilization in China: Volume 6, Part 2. Taipei: Caves Books Ltd.

Eksterne lenker

• Da vi temmet jorda - artikkel fra forskning.no 17.1.12
• På sporet av den aller første bonden - artikkel fra forskning.no 18.1.12
• Jordbruk - en ny levemåte, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Bondesamfunnet etableres, om innføring av jordbruket i Norge i yngre steinalder, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Da poteten kom til Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no