Karantene

De amerikanske astronautene Neil Armstrong, Michael Collins og Edwin Aldrin i karantene etter Apollo 11-romferden. Til høyre USAs president Richard Nixon.

Karanteneskilt for å hindre spredning av veivortemelk ved Idahos delstatsgrense

Det maritime signalflagget «Lima» som når det heises i havn betyr at skipet er i karantene

Karantene er et medisinsk uttrykk lånt via fransk quarantaine fra it. quarantena, avledet av latin quadraginta, som opprinnelig betydde «omtrent fire titalls», i dette tilfellet 40 dager, quaranta giorni. Den moderne betydningen av å holde folk eller dyr atskilt fra andre i en viss periode, oppsto i havnebyen Venezia, som allerede i 1347 iverksatte tiltak mot pest for å hindre smitte fra skip og mannskap som kom fra andre havner. Karantene skulle både hindre at byens befolkning ble smittet, og hindre spredning til andre steder. Skip kunne holdes i karantene i en isolert havn, og mennesker kunne isoleres på lasarett eller innesperret i en bygning.

Historisk brukte man karantene mot skip der det var brutt ut epidemier, i første rekke pest, senere kolera. En karantenestasjon for staten Danmark-Norge (Danmark, Norge og Holstein) ble anlagt på Odderøya ved Kristiansand i 1804. Karantenestasjonen var i drift frem til 1914.

Historie

I juli 1377 innførte regjeringen i republikken Ragusa (Dubrovnik) på Dalmatias kyst en bestemmelse om at alle ankommende reisende og handelsmenn skulle isoleres i 40 dager i lasaretter opprettet for dette formål for å beskytte bystaten mot pestepidemier.

I 1383 ble det i Marseille for første gang innført karantene for ankommende skip som besklyttelsestiltak mot pesten.

Sunnhetssystemet i Nord-Italia ble et forbilde for resten av Europa i bekjempelsen av pest. Høsten 1627 kom den islandske presten Oluf Eigilsson til Livorno på sin vei nordover for å skaffe løsepenger for de islendingene som ble holdt som slaver i Nord-Afrika. Oluf beskriver hvordan en lokal lege kom om bord i skipet Oluf befant seg på, befalte de ombordværende av begge kjønn å kle av seg, undersøkte dem under hendene og rundt kjønnsdelene (frykt for syfilis), og deretter erklærte dem smittefri. Da den danske skipslegen A.G. Drachmann kom til Livorno utpå 1800-tallet på en fregatt med sykdomsutbrudd, måtte han i stekende sol dissekere en av de avdøde sjøfolkene foran en rekke svettende myndighetspersoner fra byen. Drachmann fjernet organ etter organ og holdt opp foran delegasjonen, til han skulle til å sage over skallen på avdøde for å ta ut hjernen. Da ble han avbrutt av embetsmennene, som erklærte skipet smittefritt.

I nyere tid, etter å ha utviklet vaksiner og lært mer om hvordan sykdom smitter, bruker man ikke karantene på samme måte. Pasienter med en farlig smittsom sykdom blir vanligvis isolert på sykehus.

Verdenshistoriens mest omfattende karantenetiltak ble innført under koronapandemien. Tidlig i 2020 ble om lag 56 millioner innbyggere i Wuhan og 17 andre kinesiske byer ilagt portforbud. Under pandemien var det innreisekarantene til Norge, der reisende ble satt i karantene på karantenehoteller. Koronasmittede var pliktige til å gjennomføre hjemmeisolasjon, ettersom sykehuskapasiteten måtte forbeholdes alvorlig syke.

Karantenestasjon for Danmark, Norge og Holstein

Inngangen til den tidligere karantenestasjonen på Odderøya

I 1796 foretok en kommisjon en utredning av spørsmålet om et karantene-lasarett for Danmark-Norge og Slesvig-Holsten. En konkluderte med at Kristiansand hadde best beliggenhet fordi byen lå i ytre del av innseilingen til Skagerrak. Skip fra de vanligste pesthavnene kom forbi, uansett hvor i tvillingrikene de hadde tenkt seg. Odderøya ble valgt på grunn av den korte avstanden til byen, som var utstyrt med en festning og en garnison som var behjelpelig med vaktholdet. Ved kongelig reskript av 5. juli 1799 ble det besluttet å anlegge en karantenestasjon for Danmark, Norge og Holstein på Odderøya. Karantenedireksjonen ble opprettet i 1804.

Lasarettet ble oppført i 1800-01, brant ned før det var tatt i bruk, men stod omsider ferdig i 1804. Det var beregnet plass til 250 senger. Karantenestasjonen lå høyere enn de andre husene i byen, med grunnlag i datidens teori om at sykdomssmitte skyldtes oppstigende, skadelig gass. Den første kontrollen ble foretatt av losen, som undersøkte hvor skipet kom fra, lasten, og om det hadde vært sykdom underveis. Ved kongelig forordning af 1805 var det dødsstraff for en skipper som skjulte at han hadde smittsom sykdom om bord, eller hadde tatt imot gods eller personer fra et smittet skip. Ved mistanke om smittsom sykdom heiste losen et gult flagg og førte skipet til østre havn. Der ventet man så til sunnhetskommisjonen ankom. Den bestod fra 1805 av lege, sjøoffiser, øverste tollfunksjonær og en øvrighetsperson. Skipspapirene ble fuktet med eddik og røykt i en spesiell ovn, før de med båt ble fraktet til festningen og overrakt vakten der med en jernstang. Legen kalte så alle på dekk, spurte dem ut om helsetilstanden, og foretok en full undersøkelse. Syke ble brakt til lasarettet, og skipet, samt losen, satt i karantene. Skipets indre skulle vaskes og luftes, alle klær luftes på dekk, og mannskapet daglig vaske ansikt og hender. Var det sommer, skulle de bade. Mat blev fraktet ut og heist om bord. Når maten var levert, skulle flåten flere ganger overskylles med sjøvann. Leger og pleiere var pålagt å fukte hendene og ansiktet med eddik før de gikk inn til pasientene, og etterpå skulle de straks skifte klær og henge de brukte klærne til lufting. Pasientenes hender og nesebor blev fuktet med klorkalk-oppløsning fra en svamp. Gulvene ble vasket med klorkalk to ganger daglig. Frem til 1859 brukte man parloiret (fra fransk parler = å snakke) til samtaler mellom personer fra byen og de som satt i karantene. Denne «snakkestuen» var delt i midten av et tregitter og et nett, og papirer ble overrakt ved hjelp av treklyper etter at de var blitt røykt og dynket med eddik. Behovet for stasjonen var enormt: I 1831 lå det hele 339 skip i karantene her.

I 1831 var det under koleraepidemien opprettet en karantene på holmen Plentingen i Stavanger. Soldater ble innkvartert på Skansen for å passe på dem.

Karantenestasjonen på Odderøya var den største i Nord-Europa, og i drift frem til 1914. Kristiansands kommandant, oberst Undahl, døde selv av tyfus som han pådro seg på et besøk på et fransk skip. Stasjonen fikk egen gravplass, etterhvert kjent som Kolerakirkegården. Den som sist ble gravlagt der, var engelskmannen William Petrie som døde i 1892. Tre Wehrmacht-soldater ble hengt på Odderøya i 1943 for å ha samarbeidet med den norske motstandsbevegelsen, og kastet i en grav på Kolerakirkegården. De ble overført til Oddernes kirkegård etter krigen.

Karantenestasjon på Hovedøya

I 1872 ble det anlagt en karantenestasjon for ankommende skip på øya. Smitte fra skip utgjorde en stor trussel mot hovedstaden, og siden Hovedøya var avstengt for allmenn ferdsel, ble det anlagt et karantenelasarett ved Sandtangen på den sørøstlige odden på øya, med navnet Hovedøen Lazareth. Denne hadde en kapasitet på 13 personer, fordelt på fire bygninger.

Karantenestasjonen ble nedlagt i 1931, og denne funksjonen ble flyttet til Ullevål sykehus. Stasjonen ble deretter brukt av Havnepolitiet i Oslo, før de flyttet til skur 30 på Akershuskaia. I dag står bare rester av grunnmurene på stedet.

Litteratur

• May-Brith Ohman Nielsen: Mennesker, makt og mikrober : epidemibekjempelse og hygiene på Sørlandet 1830-1880. Fagbokforlaget, Bergen 2008.
• L Torstveit og　P Vesterhus: Kolera og karantene i Kristiansand. Tidsskrift for Den norske legeforening. 2005: 24.

　

Eksterne lenker

• Artikkel om kolerasmitte og dødsfall i forskjellige norske kystbyer, i første rekke Kristiansand og Drammen