Katharina von Kardoff-Oheimb
| Katharina von Kardoff-Oheimb | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. jan. 1879[1][2][3][4] Neuss[5] | ||
| Død | 22. mars 1962[1][2][3][4] (83 år) Düsseldorf[6] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, salongvertinne | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Felix Daelen (1898–1905) (avslutningsårsak: skilsmisse)[7] Ernst Albert (1907–1911) (avslutningsårsak: død)[7] Hans Joachim von Oheimb (1913–1921) (avslutningsårsak: skilsmisse)[7] Siegfried von Kardorff (1927–)[7] | ||
| Søsken | Elisabeth van Endert | ||
| Barn | Elisabeth Furtwängler | ||
| Parti | Deutsche Volkspartei[7] | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
Katharina Franziska Paula Maria «Kathinka» von Kardorff-Oheimb (1879–1962) var en tysk politiker (DVP). Hun var en av de 36 første kvinnelige medlemmene av den nye Riksdagen, valgt i 1920. Hun var også næringsdrivende, skribent og publisist, og organisator av litterær og politisk salong. Kardoff-Oheimb tilhørte den borgerlige kvinnebevegelsen. Hun hadde erfaring som borgermester i det kommunistiske DDR, men vant ikke frem i sine forsøk på et tettere samarbeid mellom øst og vest i Tyskland.[8][9]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Som datter av den velstående møbel- og sikevarefabrikanten Rudolf van Endert (død 1883) og hans hustru Elisabeth (1848-1928), fikk Kardoff-Oheimb en solid utdannelse. Hun ble som en av 36 kvinner, valgt til Riksdagen ved valget i 1920, og var medlem der til 1924. Da det i 1925 skulle velges rikspresident gikk hun inn for Otto Geßler. Da Gustav Stresemann fikk DVP til å stemme for Paul von Hindenburg, meldte hun seg ut av DVP og gikk inn i Wirtschaftspartei.[8][10][11]
Kardoff-Oheimb holdt litterær og politisk salong i Berlin. I denne salongen så vel som i hennes hus i Goslar, førte hun sammen ledende industrialister, politikere og høytstående militære. Hun klarte å videreføre og videreutvikling sin avdøde mann Ernst Alberts virksomhet i Klingenberg, Worms og Offstein. Dermed klarte hun også å finansiere sitt politiske arbeid. Ved nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933, mistet hun retten til å drive denne virksomheten, som følge av sine politiske holdninger.[12][8][13]
Hovedvekten av hennes arbeid gjennom livet, ble utført som skribent og tidsskriftutgiver. Hun var lederskribent i Magdeburgische Zeitung, og utga selv en illustrert avis, Allgemeine Bilderzeitung. Kardorff-Oheimb holdt politiske kurs, særlig innrettet mot kvinner, og underviste i samme fag ved Lessing-Hochschule i Berlin. Hun tilhørte den borgerlige kvinnebevegelsen, og engasjerte seg i mødrehjelpen sammen med Helene Stöcker.[8]
Etter avslutningen av andre verdenskrig i 1945 ble hun av den sovjetiske okkupasjonsmakten, innsatt som borgermester Ahrendsdorf i Uckermark. I 1948 ble hun ansatt ved Hochschule für Politik i Vest-Berlin og gikk inn i den paneuropeiske bevegelsen. Hun var også aktiv i organisasjonene Deutsche Sammlung (tysk samling) og i Bund der Deutschen (tyskernes forbund), begge i de vestlige okkupasjonssonene. Hun trakk seg fra dette arbeidet i 1953, da hun kom til at hennes liberale holdning til kommunistene ikke vant tilslutning.[8]
Mot slutten av livet inntok hun standpunkter for den kvinnelige fredsbevegelsen og mot gjenopprustning av Tyskland.[12]
Kardoff-Oheimb fikk fire barn med Felix Daelen. Deretter forlot hun sin mann og flyttet til Nederland. Etter å ha innledet et forhold til Ernst Albert, mistet hun omsorgsretten til de fire barna hun hadde med Daelen. Hun fikk to barn med Albert. Han døde senere i en ulykke. Et barn fra Ernst Albert var datteren Elisabeth. Hun giftet seg med dirigenten Wilhelm Furtwängler.[8][11][12][14]
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]Hun regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[15]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001954, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Katharina Kardorff-Oheimb, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id kardorff-oheimb-katharina, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b FemBio-Datenbank, FemBio-ID 15184, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 21. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e www.deutsche-biographie.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f Konrad Reiser (1977). «Kardorff, Katharina von - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (på tysk). Besøkt 14. desember 2024.
- ^ «frauenORT Katharina von Kardorff-Oheimb in Goslar». www.goslar.de (på tysk). Besøkt 19. desember 2024.
- ^ «frauenorte niedersachsen | Katharina von Kardorff-Oheimb». www.frauenorte-niedersachsen.de. Besøkt 19. desember 2024.
- ^ a b Wilhelmy-Dollinger, Petra; Wilhelmy, Petra (1989). Der Berliner Salon im 19. Jahhundert: 1780-1914 (på tysk). Walter de Gruyter. ISBN 978-3-11-011891-9.
- ^ a b c «Katharina von Kardorff-Oheimb». demokratie-geschichte.de (på tysk). Besøkt 18. desember 2024.
- ^ «Katharina von Kardorff-Oheimb - Munzinger Biographie». www.munzinger.de. Besøkt 14. desember 2024.
- ^ Baddack, Cornelia (2016). Katharina von Kardorff-Oheimb (1879–1962) in der Weimarer Republik: Unternehmenserbin, Reichstagsabgeordnete, Vereinsgründerin, politische Salonnière und Publizistin. Vandenhoeck & Ruprecht. ISBN 978-3-8470-0614-5.
- ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021.