Hopp til innhold

MS «Aleksandr Pusjkin»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
MS «Aleksandr Pusjkin»
MS «Александр Пушкин»
MS «Aleksandr Pusjkin» liggende forankret og tendrer passasjerer i august 1970
Generell info
Andre navn1991–2021: «Marco Polo»
SkipstypeMotorskipPassasjerskipAtlanterhavsskipCruiseskip • Troppeskip
Skipsklasse
Ivan Franko-klassen
Bygget1965 ved Mathias-Thesen-Werft (byggenr. 126)
Flaggstat Sovjetunionen
RegisterKlasseselskap
PCCCP
RegisterhavnLeningrad (1965–1984)
Vladivostok (1984–1991)
EierFar East Shipping Company (1985 - 1991),
Baltic Line (1965 - 1985),
Orient Lines (1991 - 2008)
RederiOperatør
Østersjøens shippingkompani
StatusOpphugget i Alang i 2021
Kjølstrekking18. juni 1963
Sjøsatt26. mars 1964
Overtatt14. august 1965
Hugget2021
KallesignalUERU
IMO‑nr.6417097
MMSI‑nr.308693000
Tekniske data[a
SkrogDesign
Seefa 750
LengdeLOA: 176,28 m (578 ft)
Bredde23,55 m (77 ft)
Dypgående8,20 m (27 ft)
Toppfart20,5 kn (38 km/t)
Hovedmaskin2 × Sulzer-Cegielski dieselmotorer
Ytelse21 000 SHK / 15 447 kW
Tonnasje19 860 BRT
Lasteevne5 180 TDW
Lasteevne5 180 tonn
Passasjerer650 pax
Mannskap220 crew

a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

MS «Aleksandr Pusjkin», originalt skrevet: «Александр Пушкин», (IMO: 6417097) var et sovjetisk-registrert kombinert havgående cruise- og atlanterhavsskip som tilhørte det sovjetiske rederiselskapet Østersjøens shippingkompani (БМП eller BSSC). Skipet opererte transatlantiske kryssinger over Nord-Atlanteren mellom Leningrad i SSSR og Montréal i Canada i perioden 1965–1975[1], og kombinerte dette med cruise fra Montréal til Saint-Pierre og Miquelon i Bahamas og Havanna i Cuba.

Skipet ble bygget i 1965 av Mathias-Thesen-Werft Wismar i DDR, som det andre skipet i rekken av totalt fem skip i Ivan Franko-klassen.[2] De andre var søsterskipene «Ivan Franko», «Taras Sjevtsjenko», «Sjota Rustaveli» og «Mikhail Lermontov», henholdsvis bygget i 1964, 1966, 1968 og 1972.[3][4][5][6]

I 1975 ble skipet ombygd med forlenget overbygg foran broen som ga skipet nye og større salonger, så vel som mange andre store forbedringer om bord.[1] Etter sammenbruddet av SSSR i 1991 ble skipet solgt til det britiske rederiselskapet Orient Line som sendte skipet til Neorion verft i Syros i Hellas hvor hun gjennomgikk omfattende ombygginger til et heltids cruiseskip.[1] Skipet ble omdøpt til «Marco Polo» og satt inn i cruisefart i 1993 med seilinger til Middelhavet, men også til uvanlige destinasjoner som Sørøst-Asia, Afrika og Antarktis.[1]

I 1998 ble skipet solgt til Norwegian Cruise Line (NCL) som også ble solgt i 2000 til det malaysiske kasinoselskapet Star Cruises.[1] Selv om skipet fortsatte sin tjeneste for Orient Line var ledelsen i NCL/Star Cruises merkbar med dårlige forhold, dette ga stor innvirkning på mannskapet og til passasjerene om bord, som førte til at skipet ikke lenger ble lønnsom.[1] I 2007 ble skipet solgt til det greske eierselskapet Global Maritime som chartret ut skipet til det tyske reisebyråselskapet Transocean Tours.[1] Fra 2010 ble skipet chartret ut til det britiske cruiserederiet Cruise & Maritime Voyages (CMV) som opererte skipet med seilinger fra England til Sør-Amerika under vintermånedene på den nordlige halvkule, og til Nord-Europa og Middelhavet i sommermånedene, samt en storslått cruise jorda rundt.[1]

I juli 2020 gikk CMV konkurs og solgte skipet på auksjon i oktober samme år til det vinsentiske selskapet Highseas, som hadde annonsert å omgjøre skipet til et flytende hotell i Dubai.[7] Disse planene ble aldri realisert og skipet ble allerede etter to måneder solgt på nytt, denne gang til det indiske skipsopphuggingsselskapet Atam Manhohar Ship breakers, som sendte skipet til Alang i India for opphugging.[8][9] 14. januar 2021 ble skipet grunnsatt på stranden i Alang.

Konstruksjon

[rediger | rediger kilde]

Skipet ble bygget ved Mathias-Thesen-Werft i Wismar i Øst-Tyskland (DDR) som verftets byggenummer 126[2], og var det andre nybygget i rekken av totalt fem skip av skrogdesigntypen Seefa 750. Hun ble kjølstrukket den 18. juni 1963 og sjøsatt 26. mars 1964 ved Wismar-verftet.[2][10] Skipet ble navngitt «Aleksandr Pusjkin» (russisk: «Александр Пушкин») etter den russiske poeten Aleksandr Pusjkin.[1]

Den 14. august 1965 ble skipet overlevert fra Wismar-verftet til det sovjetiske rederiselskapet Østersjøens shippingkompani (russisk: Балтийское морское пароходство, БМП)[1], som satte skipet inn i transatlantisk fart mellom Leningrad i Sovjetunionen (SSSR) og Montréal i Canada, kombinert med cruisefart til Saint-Pierre og Miquelon i Bahamas og Havanna i Cuba.

Dekk og fasiliteter

[rediger | rediger kilde]
Nr. Dekk Fasiliteter Ref.
9 Observasjondekk Observasjonsplattform [11]
8 Brodekk White Nights Bar
7 Soldekk Soldekk
6 Båtdekk Salong, utendørs svømmebasseng og passasjerlugarer
5 A-dekk / Salongdekk Salong, Nord Palmyra, Cafe Penguin, butikker, postkontor, kiosk, kino, Friendship Bar, røkesalong, bibliotek, spillrom, frisør- og skjønnhetssalong, Rusalka Bar og innendørs svømmebasseng
4 B-dekk / Promenadedekk Massasjebad, badstue, gymnasium, suiter og passasjerlugarer

Suiter: Anna, Olga, Natasha og Tatjana

3 C-dekk / Hoveddekk Restaurant og passasjerlugarer
2 D-dekk / Andre dekk Informasjonsskranken og passasjerlugarer
1 E-dekk / Tredje dekk Passasjerlugarer

Tekniske spesifikasjoner

[rediger | rediger kilde]

Størrelse og dimensjoner

[rediger | rediger kilde]

MS «Aleksandr Pusjkin» hadde ved overlevering en tonnasje på 19 860 BRT og en lasteevne på 5 180 TDW.[2] I 1975 ble skipet ombygd med forlenget overbygg som ga skipet en ytterligere tonnasje på 20 064 BRT.[1] Skipet måler en LOA på 176,28 meter, en bredde på 23,55 meter og en dypgående på 8,20 meter.[2]

Maskin og fremdrift

[rediger | rediger kilde]

Hovedmaskineriet om bord på «Aleksandr Pusjkin» var bestående av to 7-sylindede Sulzer-Cegielski 7RND76 dieselmotorer som produserte maks. elektrisk kraft på 21 000 SHP / 15 447 kW, som ga skipet en toppfart på 20,5 knop (38 km/t).[2]

Klassifikasjon

[rediger | rediger kilde]

MS «Aleksandr Pusjkin» var ved overlevering i 1965 klassifisert i det sovjetiske klassifikasjonsselskapet PCCCP.[10]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h i j k «Soviet MS Ivan Franco "Poet" Class Liners». ssmaritime.com. Besøkt 25. april 2024. 
  2. ^ a b c d e f «M/S ALEKSANDR PUSHKIN (1965)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 25. april 2024. 
  3. ^ «M/S IVAN FRANKO (1964)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 28. april 2024. 
  4. ^ «M/S TARAS SHEVCHENKO (1966)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 28. april 2024. 
  5. ^ «M/S SHOTA RUSTAVELI (1968)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 28. april 2024. 
  6. ^ «M/S MIKHAIL LERMONTOV (1972)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 28. april 2024. 
  7. ^ News, Cruise Industry. «Here's What an Entire Cruise Fleet Sold for at Auction - Cruise Industry News | Cruise News». https://cruiseindustrynews.com/ (på engelsk). Besøkt 25. april 2024.  Ekstern lenke i |verk= (hjelp)
  8. ^ «UK cruise ships scrapped in India's 'ship graveyard'» (på engelsk). 2. mars 2021. Besøkt 25. april 2024. 
  9. ^ «MS Marco Polo Reaches the End and Beached in India». Cruise Hive (på engelsk). 14. januar 2021. Besøkt 13. november 2021. 
  10. ^ a b «Marco Polo – Design Seefa 750 (DDR), Ivan Franko». fleetphoto.ru (på engelsk). Besøkt 25. april 2024. 
  11. ^ «Baltic Shipping Co. ALEXANDR PUSHKIN Deck Plan Brochure Color Photos USSR Ship». eBay (på engelsk). Arkivert fra originalen 25. april 2024. Besøkt 25. april 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Autoritetsdata
pFad - Phonifier reborn

Pfad - The Proxy pFad of © 2024 Garber Painting. All rights reserved.

Note: This service is not intended for secure transactions such as banking, social media, email, or purchasing. Use at your own risk. We assume no liability whatsoever for broken pages.


Alternative Proxies:

Alternative Proxy

pFad Proxy

pFad v3 Proxy

pFad v4 Proxy