Moldovas historie

Orheiul Vechi: en østlig kirke i det karrige moldoviske landskapet.

Moldovas plassering i Europa.

Moldovas historie strekker seg tilbake til 1300-tallet da fyrstedømmet Moldova ble dannet. Fyrstedømmet, hvis grenser tilsvarer hovedsakelig dagens Moldova, varte fram til 1812 da det ble avgitt og underlagt Det russiske keiserdømmet som følge av en av flere russisk-tyrkiske kriger. Deler av fyrstedømmet Moldova gikk i 1862 sammen med Valakia og dannet det moderne Romania. Gjennomgående har Moldovas historie vært preget av strid og underkastelse med sterke naboer.

Merk at regionen Moldova, også kjent som Moldavia, er et historisk landskap i det nordøstlige Romania. Det historiske Moldova er i dag delt mellom Republikken Moldova og Romania. Den kulturelle arven fra fyrstedømmet Moldova danner kjernen i dagens nasjonale identitet i Moldova.

Tidlig historie

Tidlig på 1200-tallet var brodniciene, et folk av usikker etnisk opprinnelse, bosatt sammen med valakere i området som i dag utgjør Moldova, og dannet muligens en vasallstat underlagt fyrstedømmet Galitsj-Volynia. På grensen mellom fyrstedømmet, og valakenes og brodnicienes område ble en (antagelig svensk) viking ved navn Rodfos på 1000-tallet drept av valakerne som etter sigende skal å ha forrådt ham, i henhold til en runestein som er funnet i Sjonhems kyrke på Gotland. En del referanser i norrøne sagaer omtaler folket i dette området som «Blokumenn». I 1164 ble den framtidige bysantinske keiser Andronikos I Komnenos (død 1185) tatt til fange av valakene i det samme området.

Grunnleggelsen av fyrstedømmet

Omriss av et bilde på ovn som ble avdekket ved en utgravning av festningen Piatra Neamț som viser to moldoviske våpenskjold og det ødelagte våpenskjoldet til kongedømmet Ungarn.

På slutten av 1200-tallet forsøkte kong Karl I Robert av Ungarn å utvide sitt rike og spre den katolske kirkes innflytelse østover etter at folkegruppen kumanene først hadde blitt knust av mongolene i 1238, og deretter flyktet vestover inn i Moldova og Ungarn før de ble forvist fra Ungarn. I 1342 og 1345 var ungarnerne seierrike i et slag mot tatarene. Den polske kronikøren Jan Długosz nevner moldoverne, det vil si valakene (under navnet wallachianere) ved at disse skal ha deltatt i en militærekspedisjon i 1342 under kong Vladislav I av Polen mot markgrevskapet Brandenburg.

I 1352 ble Dragoș, nevnt som en valak knyaz i regionen Maramureș, sendt av Ludvig I av Ungarn for å etablere en forsvarslinje mot Den gylne horde ved elven Sereth. Denne ekspedisjonen resulterte i en statsdannelse som var vasall til Ungarn, sentrert rundt Baia (Romania).

Roman I av Moldova.

Bogdan I av Moldova, en annen valak vojvod (kommandant) fra Maramureș som hadde blitt uvenner med den ungarske kongen, krysset fjellkjeden Karpatene i 1359 og tok kontrollen over Moldova. Hans rike strakte seg nord til elven Cheremosh mens den delen mot sør var fortsatt okkupert av tatarene.

Etter først å ha hatt sete i Baia flyttet han til Siret (hvor det ble inntil Petru Mușat flyttet det til Suceava og det ble flyttet for siste gang til Iași under Alexandru Lăpușneanu i 1565). Området rundt Suceava, som løselig tilsvarer Bukovina, dannet det ene av to administrative divisjoner i den riket under navnet «Țara de Sus» («Oppland») og hvor resten på begge sider av elven Prut dannet «Țara de Jos» («Nederland»).

Etter en kortvarig union med Polen og Ungarn aksepterte Bogdans etterfølger Lațcu å konvertere til katolisismen en gang rundt 1370, men det hadde knapt noen effekt og landet var fortsatt knyttet til den østlige ortodokse kirke og til Det bysantinske riket. Etter 1382 kom prinsene fra Mușatins familie i en konflikt med patriarken i Konstantinopel over kontrollen over utvelgelsen av prest til den nyopprettede kirkesetet. Patriarken sendte bannlysing over Moldova etter at Roman I utviste patriarkens utpekte. Krisen ble avgjort til prinsenes fordel under Alexandru cel Bun. Områdets religiøse tilknytning var todelt med en betydelig katolsk andel (tyskere og ungarere) foruten ortodokse. Etter 1460 kom det mange husittiske flyktninger til Moldova. Også tilhengere av Armenske apostoliske kirke virket i landet.

Middelalderen

Fyrstedømmet Moldova dekket hele den geografiske regionen Moldova. Tidvis ble andre områder politisk forbundet, som provinsen Pokuttya, lensgodsene Cetatea de Baltă og Ciceu (begge i Transilvania), og ved en senere tid også områdene mellom elvene Dnestr og Bug.

Slaget ved Obertyn i 1531 som ble utkjempet mellom Moldova og Polen endte i polsk seier. Den moldovske hæren, her vist mens den angriper festningen, hadde 20 000 kavalerister og 50 kanoner.

Petru I av Moldova ble vasall under Vladislav II Jagello av Polen i 1387. Petru I skaffet ham midler til føre krig mot Den tyske orden, og ble belønnet med kontroll over Pokuttya inntil gjelden ble betalt. Da dette ikke ble gjort ble det strid om regionen inntil det ble tapt for Moldova i slaget ved Obertyn i 1531. Petru I utvidet også sitt rike sørover til Donaudeltaet. Hans sønn Roman I erobret det ungarskstyrte Cetatea Albă i 1392, noe som ga Moldova tilgang til Svartehavet, før han ble kastet fra tronen ved sin støtte til Fyodor Koriatovych i dennes konflikt med Vytautas den store av Litauen. Under Stefan I ble Polens voksende innflytelse utfordret av Sigismund av Ungarn, men dennes hærtokt ble beseiret ved Ghindăoani i 1385. Imidlertid forsvant Stefan under mystiske årsaker og den tomme tronen ble snart besatt av Yury Koriatovich.

Alexandru cel Bun, som ble plassert på Moldovas trone av Ungarn, og med støtte fra Mircea I Valakia, endret sin lojalitet til Polen, og bidro med moldoviske styrker på polsk side i slaget ved Grünwald (Polen) og beleiringen av Marienburg (Malbork, Polen), begge i 1410. Hans styre var et av de mest suksessfulle i Moldovas historie, men så også den første konflikten med de osmanske tyrkere ved Cetatea Albă i 1420, og senere også strid med polakkene. En dype krise fulgte etter Alexandrus lange regime hvor hans etterfølgere bekjempet hverandre i en krig som delte landet inntil Bogdan II ble myrdet og Petru Aron sikret seg tronen i 1451. Petru Arons styre ble også begynnelsen på Moldovas lydighet til Det osmanske riket da denne aksepterte å betale skatt til sultan Mehmet II.

Under Stefan den store, som tok tronen og deretter kom til en enighet med Kasimir IV av Polen i 1457, nådde staten sin mest storartede tid. Stefan blokkerte Ungarns innblanding i slaget ved Baia, invaderte selv Valakia i 1471 og beseiret osmanske represalier i et betydningsfull seier i slaget ved Vaslui i 1475. Etter å ha følt seg truet av polske ambisjoner angrep han Galicia og motsto polske represalier i slaget ved Cosmin-skogen i 1497. Imidlertid måtte han overgi Chilia Veche og Bilhorod-Dnistrovskyi, to viktige festninger i Bujak til osmanene i 1484, og 1498 måtte han akseptere osmansk overherredømme da han ble tvunget til fortsatt betale skatt til sultanen.

Under Bogdan III cel Orb ble det osmanske overherredømme bekreftet i form som raskt betydde ytre kontroll over Moldovas politikk. Petru Rareș som styrte på 1530- og 1540-tallet kom i konflikt med det habsburgske monarki over dennes ambisjoner i Transilvania, og ble beseiret i Pokuttya av Polen, og mislyktes i å frigjøre seg fra osmansk styre, noe som førte at landet mistet byen Tighina til osmanene.

Moldova under renessansen

1 svensk sølvdaler fra 1719.

En gjennomgående krise oppsto på begynnelsen av 1500-tallet. Landet sluttet prege egen mynt en gang rundt 1520 under prins Ștefăniță da Moldova ble konfrontert med rask utarming av egne midler og økende krav fra osmanene. Disse problemene ble enda vanskeligere da landet led under Det osmanske rikets stagnasjon under de store tyrkiske krigene. Ved et tidspunkt på 1650- og 1660-tallet begynte prinsene å utgi falske mynter, eksempelvis svenske riksdalere. Den økonomiske nedgangen ble fulgt av sammenbrudd i opprettholdelsen av statstrukturen: den føydalt baserte moldoviske hæren ble ikke lenger innkalt og de få troppene som ble opprettholdt av herskerne besto av profesjonelle leiesoldater som seimeni.

Likevel fortsatte Moldova og Valakia, tilsvarende rammet, å være en betydningsfull inntektskilde for osmanene, spesielt for jordbruksprodukter som korn og krøtter. Det meste av økonomien var knyttet opp til den osmanske, enten gjennom monopoler som først ble fjernet i 1829, eller gjennom skatter.

Moldova (i oransje) mot slutten av 1500-tallet.

Konflikten mellom prinsene og bojarene (det herskende sjikt av store godseiere) ble spesielt konfliktfulle. Sistnevnte klagde ofte til det osmanske hoffet over prinsene, og ble forfulgt av herskere som Alexandru Lăpușneanu og Ioan Vodă cel Cumplit. Sistnevntes opprør mot osmanene ble avsluttet med hans henrettelse i 1574. Moldova sank ned i politisk kaos med hyppige herjinger fra osmanene og tatarer. Det tradisjonelle systemet med etterfølgere til tronen endte med en rekke urettmessige regimer, en av tronranerne, Ioan Iacob Heraclid, var en bemerkelsesverdig protestantisk greker og tidligere leiesoldat som oppmuntret av renessansen forsøkte å fremme protestantismen i Moldova.

Familien Movilești, bojarer som ved ekteskap var knyttet til de moldoviske prinsene, kom selv til tronen i 1595 med Ieremia Movilă, noe som betraktes som begynnelsen til en hyppig militær motstand mot osmanene og habsburgerne ved Det polsk-litauiske samvelde på moldovsk område (se De moldovske magnatkrigene), og disse tre maktene oppmuntret ulike parter til rivalisering om Moldovas trone. Prins Mikael den tapre av Valakia lyktes i 1600 å kaste prins Ieremia fra tronen og ble den første monark som forente Moldova, Valakia og Transilvania under ett styre (for en kort stund). Polske erobringer ble avsluttet ved at den polsk-svenske krig (1600–1611). Samtidig reetablerte osmanene seg.

Den påfølgende perioden opplevde en relativ fredlighet med det framgangsrike styret til Vasile Lupu som tok tronen som bojar i 1637, og begynte å bekjempe sin rival Gheorghe Ștefan samtidig som han måtte holde prins Matei Basarab av Valakia fra livet. Hans invasjon av Valakia endte i katastrofe i slaget ved Finta (1653). Noen få år senere ble Moldova okkupert med to korte mellomrom av den anti-osmanske prins Constantin Șerban av Valakia. Tidlig på 1680-tallet marsjerte tropper fra Moldova under ledelse av George Ducas inn i Ukraina på vestsiden av Dnepr og støttet den osmanske Mehmed IV i slaget ved Wien, kun for å lide under effektene av den store tyrkiske krig.

1700-tallet

På slutten av 1600-tallet ble Moldova mål for Det russiske keiserdømmet ekspansjon sørover, fremmet av Peter den store i løpet av den russisk-tyrkiske krig (1710-1711). Prins Dimitrie Cantemir tok side med den russiske tsaren og gikk til åpent opprør mot osmanene, noe som endte i et nederlag ved Stănilești, og en kraftig innstramning av den osmanske overherredømmet av Moldova som var preget av politisk korrupsjon, intriger og høye skatter. Samtidig kom det små streif fra opplysningstiden østover. Livegenskap ble forbudt i 1749. Utsikten etter et bedre liv utenfor osmansk kontroll førte til en bølge av bønder emigrerte til nabolandene. Med Küçük Kaynarca-traktaten i 1774 fikk Russland ikke bare tilgang til Svartehavet, og la grunnlaget for Russlands meget sterke stilling i sørøstlige Europa, og førte til at effektene av osmanene ble langt mindre i deler av Moldova.

Festningen i Khotyn.

I 1712 ble byen Khotyn overtatt av osmanene og den ble en del av et forsvarssystem som prinsene i Moldova ble krevd å opprettholde, foruten at det også ble et område for islamsk kolonisering. Moldova tapte også Bukovina til habsburgerne i 1772, noe som ikke bare var et tap av territorium, men også et hardt slag mot handelen av krøtter da regionen lå i handelsruten til Sentral-Europa. Jassytraktaten avsluttet den russisk-tyrkiske krig og tvang Det osmanske rike til å avstå alle sine besittelser i hva som nå er Transnistria til Russland, og gjorde russisk tilstedeværelse enda mer nærværende da keiserriket fikk felles grense mot Moldova. Den første effekten av dette var at Bessarabia ble overgitt til Russland gjennom fredstrakten i București (1812).

Delingen av fyrstedømmet Moldova

En bonde i Moldova som selger bublik, tradisjonelt brød.

Tilbud på hjemmelaget øl, Chișinău, ca. 1900.

Med den merkbare unntagelsen av Transnistria er det landområdet som utgjør dagens Republikken Moldova det meste av den historiske regionen Bessarabia. Navnet ble benyttet av russerne siden 1812, og før denne tid var «Bessarabia» kun regionen mellom Donau og kysten ved Svartehavet, i dag kalt Bujak. Middelalderens fyrstedømme Moldova dekket det såkalte området Karpatene, Donau og Dnestr som strakk seg fra Transilvania i vest til elven Dnestr i øst.

På 1700-tallet ble Moldova et krigsområde for krigene mellom osmanene, habsburgerne (Østerrike) og russerne. I 1774 ble fyrstedømmet et russisk protektorat samtidig som det formelt forble vasall til osmanene. I 1775 annekterte Østerrike rundt 10 prosent av Moldova, et område som ble kjent som Bukovina. Med fredstraktaten i București annekterte Russland ytterligere 50 prosent av Moldova som da ble kjent som Bessarabia. De gjenværende delene av fyrstedømmet forble tilknyttet til Det osmanske rike i løpet av den første halvdelen av 1800-tallet og ble i 1859 forent med Valakia og ble til den moderne staten Romania.

Bessarabia under det russiske riket

Gjeter i tradisjonelle klær i Chișinău, ca. 1900.

Ved fredstraktaten i București den 28. mai 1812 mellom osmanene og russerne, som avsluttet den russisk-tyrkiske krigen, annekterte Russland halvparten av fyrstedømmet Moldova, et område som ble kalt for Bessarabia. Ved slutten av Krimkrigen (1853–1856) ble to distrikter i sørlige Bessarabia gitt tilbake til Moldova ved Parisfreden (1856), og Russland mistet tilgang til Donau. I 1859 ble Moldova, inkludert den sørlige delen av Bessarabia, og Valakia forent og dannet det moderne Romania.

Romanias uavhengighetskrig ble utkjempet i 1877–1878 med støtte fra russiske allierte. Alliansetraktaten mellom Russland og Romania spesifiserte at Russland skulle respektere Romanias landområder og ikke kreve noen del av Romania. Men ved Traktaten i Berlin, 1878 ble den sørlige delen av Bessarabia igjen annektert av Russland. I bytte fikk Romania Dobruja som tidligere var blitt kontrollert av osmanene.

Union med Romania

Etter den russiske revolusjonen begynte en romansk nasjonal frigjøringsbevegelse å utvikle seg i Bessarabia. For å dempe kaoset som kom med de russiske revolusjonene i februar og oktober 1917 ble et nasjonalråd, Sfatul Țării, etablert i Bessarabia med 120 medlemmer valgt av de politiske organisasjonene i området.

Den 15. desember 1917 ble Den moldaviske demokratiske republikk proklamert som en del av en russisk føderasjon og som deretter dannet Moldovas regjering. På forespørsel fra en hvitrussisk general okkuperte rumenske soldater den 26. januar 1918 Bessarabia for å sikre området grunnet et stort antall av russiske desertører.

Andre krav om intervensjon kom fra regjeringen i Moldova. Etter dette ble republikken Moldovas uavhengighet erklært den 6. februar 1918. Sfatul Țării stemte, i forholdet 86 til 3 og hvor 36 unnlot, til en union mellom Bessarabia og Romania. Unionen ble anerkjent av en del europeiske land, men ikke av Sovjetunionen som hevdet at Bessarabian var en sovjetisk sosialistrepublikk.

Under Sovjetunionen

Den russiske kommunismens imperialisme la Moldova inn under Sovjetunionen.

Etter dannelsen av Sovjetunionen i desember 1922 etablerte de sovjetiske myndighetene Den moldoviske selvstyrte oblast i 1924 for de landområder som lå øst for Dnestr i Ukraina. Hovedstaden i oblasten ble Balta som ligger i dagens Ukraina. Syv måneder ble oblasten oppgradert til Den moldoviske sovjet-sosialistiske republikk. Hovedstaden forble i Balta fram til 1929 da den flyttet til Tiraspol.

Den hemmelige protokollen som knyttet til Molotov–Ribbentrop-pakten av 1939 som definerte innflytelsesfærer i Øst-Europa erklærte Tyskland at det ikke hadde politisk interesse i Bessarabia som svar på Sovjetunionens uttrykte interesse, og derav ble Bessarabia plasserte innenfor den sovjetiske «sfære». Den 26. juni 1940 ga Sovjetunionen et ultimatum til Romania hvor det øyeblikkelig krevde Bessarabia og nordlige Bukovina. Italia og Tyskland, som hadde behov for et stabilt Romania og tilgang til den rumenske oljen, anbefalte innstendig kong Carol II av Romania om å akseptere det sovjetiske kravet. Under tvang og uten støtte fra Frankrike eller Storbritannia, føyde Romania seg, og den 28. juni gi sovjetiske tropper over Dnestr og okkuperte Bessarabia, nordlige Bukovina og Hertza-regionen.

Transnistria markert i gult.

Den rumenske tilbaketrekningen var kaotisk. Sovjetiske løfter om å tillate en fredelig tilbaketrekning ble brutt. Myndigheter, tidligere medlemmer av Sfatul Țării og vanlige folk ble arrestert eller henrettet på stedet. Den offisielle sovjetiske pressen erklærte at «den fredfulle sovjetiske politikken» hadde «avviklet den sovjet-rumenske konflikten».

Den sovjetiske republikken som ble dannet som en følge av okkupasjonen fulgte ikke Bessarabias tradisjonelle grenser. Den moldovske sovjet-sosialistiske republikk, etablert 2. august 1940, besto av seks fylker i Bessarabia som ble sammensluttet med den vestlige delen av Ukraina. Ulike endringer ble gjort til grensene som ble endelig fastsatt i november 1940. Områder hvor etniske ukrainere var den største etniske gruppen (deler av nordlige Bukovina og deler av Hotin, Akkerman, og Izmail) gikk til Ukraina mens en smal stripe av Transnistria øst for Dnestr var stor grad (rundt 49 prosent av befolkningen) var moldovere ble slått sammen til Den moldovske sovjet-sosialistiske republikk. Overføringen Bessarabias del av Svartehavet og Donau til Ukraina sikret dens kontroll av en stabil sovjetrepublikk. Denne overføringen, sammen med inndelingen av Bessarabia, hadde også til hensikt å ta motet fra framtidige rumenske krav og irredentisme.

Moldovisk bonde.

Romania som var alliert med Tyskland ble til sist erobret av Sovjetunionen og reintegrert med de annekterte områdene. I april 1944 var Transnistria igjen på sovjetisk hender, og med Bessarabia og nordlige Bukovina under sovjetisk administrasjon ble en fredsavtale signert i februar 1947 som fastsatte de rumensk-russiske grensene til det som ble fastsatt i 1940.

Ulike sosiale og økonomiske grupper ble utsatt mord, fengsling og deportasjon til Sibir grunnet deres økonomiske situasjon, politiske syn, eller tilknytning til det tidligere styret. Det hemmelige politiet slo ned på nasjonalistgrupper og etniske russere og ukrainere ble oppmuntret til å bosette seg i Den moldoviske sovjet-sosialistiske republikk, spesielt Transnistria. På samme tid ble det meste av industrien bygget i Transnistria mens Bessarabia forble et jordbrukssamfunn.

Myndigheten forlangte store kvanta med jordbruksprodukter uansett om høsten var dårlig og manglende arbeidskraft, og disse kravene førte til sultkatastrofer med rundt 300 000 ofre i katastrofetørken i årene 1945–1947. Politiske og akademiske posisjoner ble hovedsakelig gitt til folk som ikke var etniske rumenere/moldovere.

De forholdene som påført med det sovjetiske styret førte til en dyp avsky mot de sovjetiske myndigheten. I løpet av Leonid Bresjnev tid (1950–1952) som førstesekretær for Moldovas kommunistparti (CPM) slo han ned et opprør blant moldoverne ved å drepe eller deportere tusener av mennesker. Selv om Brezjnev og andre ledere lyktes å undertrykke moldovisk og rumensk nasjonalisme lot Mikhail Gorbatsjovs administrasjon disse bevegelsene gjenoppstå i regionen. Hans politikk om åpenhet (glasnost og perestroika) skapte et miljø hvor nasjonale følelser kunne bli åpent uttrykt igjen. På 1970- og 1980-tallet mottok Moldova betydelige investering fra Sovjetunionens budsjett for å utvikle industrien, vitenskapsanlegg og bygging av boliger. Investeringene stoppet opp i 1991 da Sovjetunionen gikk oppløsning og Moldova ble uavhengig.

Som uavhengig stat

Glasnost gjorde det mulig å uttrykk politisk nasjonalisme i 1988 og året etter ble Moldovas populære front dannet, en sammenslutning av uavhengige kulturelle og politiske grupper som endelig hadde fått offisiell anerkjennelse. Etniske rumenere/moldovere gikk i demonstrasjoner som førte til moldovensk ble offisielt språk.

Den første demokratiske valget i Den moldoviske sovjet-sosialistiske republikks Øverste sovjet ble holdt den 25. februar 1990. Den populære front vant flertallet av stemmene. Etter valgene ble kommunisten Mircea Snegur valgt til formann i Det øverste sovjet, og i september ble han president i republikken. Reformasjonregjeringen som tok over i mai 1990 gjorde mange endringer som ikke ble sett med velvilje av minoritetene, blant annet i å endre republikkens navn i juni fra Den moldoviske sovjet-sosialistiske republikk til Den sovjetisk-sosialistiske republikk Moldova og å erklære seg som et eget, selvstendig rike den samme måneden.

I august 1990 erklærte den selvstyrte regionen i sør, Gagaus, seg som egen republikk, Gagauz-Yeri («Republikken Gagauzia»), rundt byen Comrat. I september proklamerte folket på østsiden av elven Dnestr, hovedsakelig slavisk befolkning, «Dnestrs moldoviske republikk», i Transnistria rundt hovedstaden Tiraspol. Selv om Det øverste sovjet erklærte øyeblikkelig at disse erklæringen ikke var gyldige gikk begge «republikkene» videre med å holde valg.

Mikhail Gorbatsjovs glasnost åpnet for at Moldova kunne bli en selvstendig stat.

Rundt 50 000 bevæpnede moldoviske frivillige dro til Transnistria hvor utstrakte voldshandlinger ble midlertidig forhindret av den sovjetiske 14. armé som hadde hovedkvarter i Chișinău. Partenes forhandlinger med Moskva feilet, og regjeringen nektet å gå inn i ytterligere forhandlinger. I mai 1991 ble landets navn endret til Republikken Moldova (Republica Moldova) og navnet på det øverste sovjet ble endret til Moldovas parlament.

I løpet av august 1991 ble det forsøkt et statskupp mot Mikhail Gorbatsjov i Moskva og sovjethæren forsøkte påtvinge statlig nødsituasjon i Moldova, men denne ble tilsidesatt av Moldovas regjering som også erklærte sin støtte til den russiske president Boris Jeltsin som gjennomførte et mot-kupp i Moskva. Den 27. august 1991, da kuppet kollapset, erklærte Moldova sin uavhengighet fra Sovjetunionen.

I oktober måtte Moldova organisere sine egne bevæpnete styrker da Sovjetunionen hurtig falt sammen. Moldova måtte stole på seg selv for å hindre vold fra utbryterrepublikkene. Mot slutten av 1991 ble den tidligere kommunisten Mircea Snegur president. Fire måneder senere mottok landet formelt anerkjennelse som en uavhengig stat av De forente nasjoner. Det romanske flagget med tre farger og våpenskjold ble benyttet som statsflagg, og Deșteaptă-te române ble benyttet som nasjonalsang for Moldova. En bevegelse for forening av Romania og Moldova begynte i begge land.

I 1992 ble Moldova involvert i en kortvarig konflikt med opprørere i Transnistria som ble støttet av russiske militære styrker og ukrainske kosakker i den såkalte Transnistriakrigen. Våpenhvile ble forhandlet fram av presidentene Mircea Snegur og Boris Jeltsin i juni. Transnistria ble gitt spesiell status innenfor Moldova og med rett til selv å løsrive seg om Moldova endret sin status som stat (eksempelvis gikk sammen med Romania)

Moderne tid

Vladimir Voronin fra Moldovas kommunistparti ble president i Moldova med et pro-vestlig program.

Fra og med 1993 begynte Moldova å distansere seg fra Romania. Den forfatning som ble godtatt i 1994 benyttet begrepet «det moldoviske språk» istedenfor «rumensk språk», og nasjonalsangen ble endret til Limba noastră.

Moldovas utfordring er å få økonomien til vokse, her 50 Bani-mynt.

Nye valg til parlamentet ble holdt i februar 1994. Det nye parlamentet hvor Moldovas demokratiske agrarparti fikk flertallet opplevde ikke den samme blokkeringen som karakteriserte det gamle parlamentet med dens stridbare nasjonalister: lovgivning ble vedtatt og endringer ble gjort. Presidenten signert Partnership for Peace (Samarbeid for fred) med NATO i mars 1994. En folkeavstemning i mars 1994 stemte et stort flertall for fortsatt uavhengighet. I april godkjente parlamentet Moldovas medlemskap i Samveldet av uavhengige stater. Den 28. juli ratifiserte parlamentet en nye forfatning som fikk effekt fra og med 27. august 1994, og ga betydelig selvstyre til Transnistria og Gagaus.

Russland og Moldova signerte en enighet i oktober 1994 om tilbaketrekning av russiske tropper fra Transnistria, men dette ble ikke gjennomført, og ytterligere forhandlinger med Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa og De forente nasjoner førte ikke fram.

Den europeiske union (EU) begynte i juli 1998 en dialog med Moldova om opprette rammeverk for bilaterale forhold.

I valgene i 2001 vant Moldovas kommunistparti flertallet av setene i parlamentet og fikk presidenten, Vladimir Voronin. Til tross for dette ble forholdet til Russland forverret. Sommeren 2004 stengte myndighetene i Transnistria fire skoler i Tiraspol, Bender, og Rîbnița som benyttet rumensk språk og latinske bokstaver. Dette førte til spenning mellom Moldova og utbryterprovinsen som førte til at Moldova og Transnistria startet økonomiske sanksjoner mot hverandre. Konflikten ble løst senere på året da myndighetene i Transnistria etablerte private skoler.

I det påfølgende valget i 2005 ble kommunistpartiet gjenvalgt på en pro-vestlig plattform som framhevet behovet for integrering med Europa. Senere det samme året ble Voronin gjenvalgt som president. Myndighetene i Moldova avslo russisk overvåking av valget, og noen russiske valgobservatører ble utvist, noe som førte til en ytterligere svekkelse av de russisk-moldoviske båndene. Befolkningen var generelt delt i spørsmålet om å bygge et forhold til vest eller til Russland. Etter at Romania ble medlem av EU i 2007 og krevde visum for borgere fra Moldova har så mange som 800 000 borgere i Moldova søkt om statsborgerskap i Romania.

Eksterne lenker

• The Republic of Moldova: An Historical Background, Survey by Dr. Vasile Nedelciuc
• www.moldovanoastra.md