William Longchamp
| William Longchamp | |||
|---|---|---|---|
 Seglet til William Longchamp | |||
| Født | 12. århundre Argenton-Notre-Dame | ||
| Død | 31. jan. 1197[1] Poitiers | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, diplomat, dommer, katolsk biskop (1189–) | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Robert Longchamp | ||
William Longchamp (født i Normandie første halvdel av 1100-tallet, død 31. januar 1197 i Poitiers) var rikskansler i England, justiciar og biskop av Ely. Han ble født i en lavere familie i Normandie, og skyldte sin avansement til kongelig gunst. Selv om samtidige forfattere anklaget Longchamps far for å være sønn av en bonde, holdt han land som ridder. Longchamp tjente først Henrik IIs uekte sønn Geoffrey som var erkebiskop av York, men gikk raskt over til Richard Løvehjerte, Henriks arving. Da Richard ble konge i 1189, betalte Longchamp 3000 pund for kanslerembetet, og ble snart utnevnt til bispesetet i Ely og utnevnt til legat av paven.
Longchamp styrte England mens Richard var på det tredje korstoget, men hans autoritet ble utfordret av Richards yngre bror, Johan, som til slutt lyktes i å drive Longchamp fra makten og fra England. Longchamps forhold til de andre ledende engelske adelen var også anstrengt, noe som bidro til kravene om hans eksil. Rett etter Longchamps avgang fra England, ble Richard tatt til fange på sin reise tilbake til England fra korstoget og holdt for løsepenger av keiser Henrik VI av Det tysk-romerske rike. Longchamp reiste til Tyskland for å hjelpe til med å forhandle Richards løslatelse. Selv om Longchamp gjenvant posisjonen som kansler etter at Richard var tilbake i England, hadde han mistet mye av sin tidligere makt. Han vakte mye fiendtlighet blant sine samtidige i løpet av sin karriere, men han beholdt Richards tillit og var ansatt hos kongen fram til sin død i 1197. Longchamp skrev en avhandling om loven, som forble godt kjent gjennom den senere middelalder.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]
Han gikk mot slutten av Henrik IIs regjeringstid i tjeneste hos kongens sønn erkebiskop Geoffrey av York som erkediakon i Rouen. Henrik II mislikte ham, og kalte ham for «en sønn av to forrædere».[2] Longchamp forlot raskt Geoffrey, og begynte i stedet i tjeneste hos Rikard I, som utnevnte ham til kansler for sitt hertugdømme Aquitaine. Han viste seg der som en dyktig diplomat, noe som mest effektivt demonstreres av den ledende rollen han spilte for å vinne kongens løslatelse fra fangenskap i Tyskland i 1194.[3]
I 1189 fikk han for første gang virkelig vist sine evner, da han i Paris overvant Henrik IIs forsøk på å få fred med Filip II August av Frankrike. Da Rikard kom på tronen ble Longchamp utnevnt til rikskansler og biskop av Ely.
Kongen forlot England i desember 1189, og overlot da ansvaret for Tower of London til sin kansler. Han foretok da den første utvidelsen av Tower, ved å starte byggingen av en ny ringmur og vollgrav. Dette arbeidet ble først ferdig i 1199, etter Longchamps død. Han fikk også dele embetet som sjefsjusticiar sammen med biskop Hugh de Puiset av Durham. De to kom straks i krangel, og i april 1190 klarte Longchamp å presse ut de Puiset.[4]
I juni 1190 ble Longchamp pavelig legat for Klemens III, og var dermed i kongens fravær øverste leder for både kirke og stat i England. Longchamps forhold til det engelske folket ble vanskeliggjort da han selv var fra Normandie, og ofte ufølsom og uforstående for engelsk kultur og sedvaner.[5] Middelalderskribenten William av Newburgh hevdet at Longchamp var «en tvilsom utlending med uprøvde evner og lojalitet».[6]For eksempel virker det sannsynlig at Longchamp ikke snakket engelsk, noe som gjorde forholdet til hans menighet vanskelig.[7] Når han reiste rundt måtte han ha med seg tusen riddere, noe som ruinerte de som måtte betale regningen. Til og med prins Johan ble foretrukket fremfor Longchamp.
Da Johan kom tilbake til England kom han og hans følgesvenner straks i disputt med Longchamp, som alltid kom tapende ut av stridene. I juni 1191 ble Geoffrey av York, da erkebiskop av York, arrestert under voldelige omstendigheter av Longchamps menn da han steg i land i Dover. De gikk ut over sine ordrer, som var å hindre erkebiskopen i å komme inn i England før han hadde sverget en troskapsed til Rikard. Denne ugjerningen ble et påskudd for å starte et opprør mot Longchamp, som siden pave Klemens IIIs død ikke lenger var pavelig legat. Longchamps makt ble også truet av Walter de Coutances, erkebiskop av Rouen.
Longchamp ble snart involvert i en fornyelse av sin uenighet med erkebiskop Geoffrey av York.[8] Richard forlot England i mai 1194, og Longchamp fulgte ham til kontinentet, for aldri mer å komme tilbake til England;[9] Longchamp vendte tilbake til keiserens hoff i 1195.[10] Richard fortsatte å bruke Longchamp i diplomatiet[11] – selv om det var Geoffrey som arrangerte en våpenhvile med kong Filip II August av Frankrike i 1194[11] – i tillegg til å beholde biskopen som kansler, men den fremste maktfaktoren i England var nå Hubert Walter.[12] Longchamp tilbrakte resten av livet utenfor bispedømmet sitt, vanligvis i følge med kongen.[13]
Longchamp døde 31. januar 1197 i Poitiers. Han hadde da vært på vei til Roma på diplomatisk oppdrag for den engelske kongen.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ katolsk hierarki ID longch[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brakelond, Jocelin de The Chronicle of Jocelin of Brakelond: A Picture of Monastic Life in the Days of Abbot Samson, Project Gutenberg eBook
- ^ Balfour, David Bruce (januar 1996): «William Longchamp: Upward mobility and character assassination in twelfth-century England», OpenCommons at UCOnn
- ^ Staunton, Michael (juni 2017): «15 Church and Government from Becket to Longchamp», The Historians of Angevin England, Oxford University Press, ISBN: 9780191822742; s. 281–307
- ^ Barlow (1988), s. 352–353
- ^ Sitart i Gillingham (1999), s. 121
- ^ Bartlett (2000), s. 488
- ^ Gillingham (1999), s. 272
- ^ Poole (1955), s. 368–369
- ^ Turner (2007)
- ^ a b Gillingham (1999), s. 290
- ^ Barlow (1988), s. 385–386
- ^ Sharpe (2004), s. 134
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bartlett, Robert C. (2000): England Under the Norman and Angevin Kings: 1075–1225. Oxford, UK: Clarendon Press. ISBN 0-19-822741-8.
- Barlow, Frank (1988): The Feudal Kingdom of England 1042–1216 (4. utg.). New York: Longman. ISBN 0-582-49504-0.
- Gillingham, John (1999): Richard I. New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 0-300-07912-5.
- Poole, Austin Lane (1955): From Domesday Book to Magna Carta, 1087–1216 (2. utg.). Oxford, UK: Clarendon Press. ISBN 0-19-821707-2.
- Turner, Ralph V. (2007): «Longchamp, William de (d. 1197)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/16980.
- Sharpe, Richard (2004): «Richard Barre's Compedium Veteris et Noui Testamenti», Journal of Medieval Latin. 14: 128–146. doi:10.1484/J.JML.2.304218. S2CID 162410647.