Bis Sacd 2139
Bis Sacd 2139
AS DRE AMS
are made on
NØRGÅRD · JANSON · SAARIAHO
LACHENMANN · XENAKIS
NØRGÅRD, Per
5 Singe die Gärten, mein Herz, die du nicht kennst 10'58
for eight-part choir and 8 instruments (1974) (Edition Wilhelm Hansen)
Text: Rainer Maria Rilke
2
XENAKIS, Iannis (1922–2001)
6 Nuits 8'38
for 12 mixed voices or mixed choir (1967–68) (Éditions Salabert)
Text: Sumerian, Assyrian, Achaean and other phonemes
SAARIAHO, Kaija
7 Nuits, adieux 9'45
for mixed choir and four soloists (1991/96) (Chester Music)
Text: Jacques Roubaud, Honoré de Balzac
TT: 61'08
3
The Sound of Dreaming
For the Franco-Swiss philosopher and forerunner of Romanticism Jean-Jacques Rous-
seau, song was the original first language, and it should therefore be the aim of future
composers and singers to guide men back to their true nature and origin. Today this
idea strikes us as antiquated and odd: music is not nature but an art form, and the new
music has become an exploration of possibilities, a glimpse of different futures and
of landscapes we have yet to visit. This applies to all of the works on this disc: they
are forward-looking and full of promise, they are permeated not only with their own
era, but with times that we can imagine lie in front of us.
At the same time there is something old and archaic about them, something that
points back to a distant past – if not to a faraway natural state, then to the fundamental
elements of the world and existence: light and darkness, order and chaos, community
and loneliness, dream and death. And not least, it is music that deals with how life
loses itself in obscurity, in night and parting. It opens up spaces in which the past
seems to unfold in our own time.
Night and dream are established as the framework for this programme through Per
Nørgård’s Drømmesange (1981). The work has its origins in a song that Nørgård wrote
for a radio play by the Danish author Finn Methling, to a text adapted from a Chinese
original. It describes a small boy’s dream about his future self, an adult standing in a
chariot. The song didn’t leave Nørgård alone, and he asked Methling to write two new
variations on the text. These frame the original strophe, and the song now presents
one and the same dream in three ways: as peaceful and happy, as ambiguous and as a
nightmare, before peace returns, hard-won and vulnerable. Reminiscent of a folk song,
the simple melody winds its way between the different dream tableaux of the text and
the sharply delineated landscape of the percussion.
Helmut Lachenmann’s Consolation II (1968) is based on fragments of language,
4
on the physical remains of the sounds of language. The basis for the text is a medieval
prayer, the ‘Wessobrunner Gebet’, the oldest existing Christian text in the German
language. It describes the creation of the world and ends by comparing this to the
grace God grants the individual believer, in the form of faith and hope and the strength
to withstand evil. For Lachenmann the text is a raw material; he reduces it to frag-
ments, to syllables and sounds which the singers articulate dramatically and with vir-
tuosity – and yet its meaning seems to emerge in this lost language rendered
unintelligible, as if from far away. The title of the work – which was planned as part
of a four-part series – promises solace and consolation, and solace is indeed one of
the motifs in the text, but ultimately the consolation perhaps lies as much in the insight
that understanding and recognition are possible across huge distances in time. As is
often the case with Lachenmann’s music, it is composed with a particular interest in
the human effort involved in performing it: the piece doesn’t consist of sounds alone,
but also the physical production of sound, of exertion, and it is this collective and
strenuous work which creates meaning and consoles us.
In Nocturne (1967) Alfred Janson sets a text from Nietzsche’s Also sprach Zara-
thustra. It is a work with neo-romantic, rounded features, but like the works by Xena-
kis and Lachenmann from the same period, it springs from a fascination with language
as sounds, as whispers, speech, whistling – and song. And like Nørgård’s Drømme-
sange, it too seems to open up large spaces below the often uncomplicated; like
dreams, darkness and the past just below the immediate presence of day.
Singe die Gärten, mein Herz, die du nicht kennst (1974) is an independent part of
Nørgård’s Symphony No. 3 and sets Sonnet 21 from the second part of Rilke’s Sonette
an Orpheus. It also incorporates fragments of Schubert’s Du bist die Ruh and Ave
Maria. The poem calls forth that which can be recognized but not known – strange
‘gardens in glass’, clear but at an absolute distance. Each sequence in the music points
forward while also looking backwards, just like Orpheus at the decisive moment in
the myth. The glass image thus becomes a meditation on distance in time, and on
5
man’s path through a world where the past is never more than one step behind.
Like so much of the music by Iannis Xenakis, Nuits (1967/68) establishes a dif-
ferent and strange nature. It has an extraordinarily free and wild aspect, as if liberated
from man’s dominion, and acts as if it were on its own following its own rules. But
Nuits is also song, or in any case vocal music, and the work has a very real link to its
own time: it is dedicated to political prisoners, ‘the thousands of the forgotten whose
very names are lost’ and was composed at a time when Xenakis himself was in exile
with a death sentence awaiting him in his home country, Greece. The act of remem-
bering these lost ones takes place in a landscape of strange sounds, filled with lost
languages, shards of ancient languages such as Assyrian and Sumerian. The darkness
of the work’s title thus simultaneously becomes that of night, of prison and of the
depths of history.
The musical idiom in Kaija Saariaho’s brief Überzeugung (2001) engages with
medieval music, and treats the contrast in the text between light and dark as a trance-
like interplay between past and present. The closing work on this disc, Nuits, adieux
(1991/96), is – like those by Lachenmann, Xenakis and Janson – situated in a land-
scape where the music wraps itself like the darkness of night around a fragmented
language, but here the musical language, despite its complexity, offers something of
that same immediate feeling of recognition that we experience in Nørgård’s music.
This apparent intimacy opens up towards great depths, however, and to the existential
rhythms of life. The text consists of two series of passages – ‘nights’ and ‘farewells’;
the first based on extracts from Échanges de la lumière, a novel by Jacques Roubaud,
and the second on Balzac’s Séraphîta. Possibly the work demonstrates how awakening
brings about an ever more definitive leave-taking; the Balzac fragments come together
while Roubaud’s text seems to dissolve, as when forgetfulness sets in just before we
wake up out of a dream. The bittersweet paradox inherent in waking up to a farewell
is reinforced by the tender, enveloping music.
6
In a marvellous passage, the Greek historian Herodotus, author of the first work to
proclaim itself ‘History’ (c. 430 BC), describes the borders of humanity, of that part
of the world which can be said to be understandable. At the very edge of this world,
at Mount Atlas in North Africa, lives a people called the Atlantes, of which Herodotus
tells that ‘they eat no living creature, and see no dreams in their sleep.’ Here, where
there are no more dreams, history also ends, for without darkness, without the distant
and the incomprehensible, there is also nothing to understand.
When observed from this distant past, the works on this disc thus deals with human
fellowship itself, of all that connects us when we are alone and lost in darkness, not
yet awake together.
© Erling Sandmo 2016
The Norwegian Soloists’ Choir (Det Norske Solistkor) is one of Norway’s leading
ensembles in any genre and among the foremost chamber choirs in Europe. The choir
is equally at home in the classical/romantic repertoire and in contemporary music,
making regular excursions into folk-derived music and National Romantic works. The
Norwegian Soloists’ Choir was founded in 1950 by the composer Knut Nystedt, who
was its conductor for forty years. In 1990 he was succeeded by Grete Pedersen, who
remains the choir’s artistic director to this day.
The choir organizes numerous concerts on its own, as well as participating at
festivals in Norway and abroad. In recent times it has collaborated with ensembles
such as the Mahler Chamber Orchestra, Norwegian Radio Orchestra, RIAS Kammer-
chor, Akademie für Alte Musik Berlin, Accademia Bizantina, Oslo Sinfonietta,
TrondheimSolistene and the Norwegian Chamber Orchestra. In 2012 the Norwegian
Soloists’ Choir was named ‘Performer of the year’ by the Norwegian Society of
Composers, receiving the Gammleng Award the same year in the art music category.
In 2015 the choir was nominated for a classical Spellemann Prize for its recording
7
‘Meins Lebens Licht’ (BIS-2184). The choir comprises 26 highly trained singers, all
potential soloists in various genres as well as fully embracing the art of ensemble
singing.
www.solistkoret.no
Grete Pedersen is internationally acclaimed for her stylistically assured and musi-
cally convincing performances of baroque music, classical repertoire and contem-
porary music. For her work in bringing Norwegian folk music and traditional singing
into the field of choral music she is regarded as a pioneer. Grete Pedersen studied
conducting with Kenneth Kiesler, and choral conducting with Terje Kvam and Eric
Ericson. She is professor of choral conducting at the Norwegian Academy of Music
and is in demand as guest conductor for various professional choirs in Europe.
In 1984 Grete Pedersen founded the Oslo Chamber Choir, of which she remained
the conductor until 2004. Most recently she has worked with the Rundfunkchor Berlin,
BBC Singers, SWR Vokalensemble Stuttgart and Chor des Bayerischen Rundfunks.
Music for choir and orchestra will form an important part of her work in the coming
years, in close collaboration with Oslo Sinfonietta, Ensemble Allegria and the Nor-
wegian Radio Orchestra.
8
Grete Pedersen
Photo: © Bjørn Bertheussen
9
Lyden av drøm
For den fransk-sveitsiske filosofen og tidlige romantikeren Jean-Jacques Rousseau
var sangen det opprinnelige språket, og for ettertidens komponister og sangere burde
det dermed være et mål å vise menneskene tilbake til deres natur og til deres opphav.
I dag er det en gammel og fremmed tanke: Musikken er en kunstart, ikke natur, og
den nye musikken er blitt en utprøving av muligheter, et glimt av fremtider og av
landskaper hvor vi ennå ikke har vært. Verkene på denne platen har alle dette preget,
de er fremadskuende og lovende, de er ikke bare fylt av sin egen tid, men av tid vi
kan forestille oss at vi skal til.
Samtidig har de alle noe gammelt og arkaisk ved seg, noe som peker langt tilbake
– om ikke til en fjern, naturlig tilstand, så til verdens og tilværelsens grunnleggende
elementer: lys og mørke, orden og kaos, fellesskap og ensomhet, drøm og død. Ikke
minst handler det vi hører, om hvordan livet fortaper seg i uklarhet, i natt og avskjed.
De åpner hulrom der fortiden synes å åpne seg i vår egen.
Per Nørgårds Drømmesange (1981) etablerer natten og drømmen som den eksisten-
sielle rammen om denne utgivelsen. Verket har sitt opphav i en sang Nørgård skrev
til et radiodrama av Finn Methling, Tigerens, Harens og Dragens timer, til en opp-
rinnelig kinesisk tekst. Den skildrer en liten gutts drøm om seg selv som voksen, i
fremtiden, stående i en vogn. Nørgård slapp ikke sangen og fikk Methling til å skrive
to nye versjoner av teksten. De omgir her originalen, og verket utlegger nå den samme
drømmen i tre former: som harmonisk og glad, som tvetydig og som mareritt, før den
harmoniske drømmetilstanden vender tilbake, tilkjempet og sårbar. Den enkle, folke-
viseaktige melodien bukter seg mellom tekstens ulike drømmetablåer og slagverkets
skarpe landskapskonturer.
Helmut Lachenmanns Consolation II (1968) bygger på fragmenter av språk, på de
fysiske restene av språkets lyder. Tekstgrunnlaget er en middelaldersk bønn, Wesso-
10
brunner Gebet, ”Wessobrunn-bønnen”, den eldste bevarte kristne teksten på tysk. Den
skildrer skapelsen av verden og sammenlikner til slutt skapelsen med den nåden som
Gud gir den enkelte troende i form av tro og håp og kraft til å motstå det onde. For
Lachenmann er teksten et råmateriale, han reduserer den til fragmenter, til stavelser
og lyder som sangerne artikulerer dramatisk og virtuost – og likevel er det som om
meningen trer frem i det tapte, nå uforståelige språket, liksom langt bortefra. Tittelen
på verket – som var tenkt som del av en serie på fire – lover trøst, og trøsten er et
motiv som teksten selv bærer, men i ettertid ligger trøsten kanskje like mye i selve
muligheten av forståelse og gjenkjennelse over store avstander i tid. Som så ofte hos
Lachenmann er musikken skrevet med en særlig interesse for menneskenes arbeid
med å fremføre musikken: Den består ikke bare av lyder, men av den fysiske pro-
duksjonen av lyd, av anstrengelse, og det er dette felles, vanskelige arbeidet som
skaper mening og gir trøst.
Alfred Jansons Nocturne (1967) har tekst fra Nietzsches Also sprach Zarathustra.
Den er et verk med nyromantiske, avrundende trekk, samtidig som også det, som de
jevngamle verkene av Xenakis og Lachenmann, er formet av fascinasjonen av språket
som lyd, som hvisking, tale, plystring – og sang. Det synes også – som hos Nørgård
– å åpne store rom under det ofte enkle, som drøm, mørke og fortid under dagens
umiddelbare nærvær.
Singe die Gärten, mein Herz, die du nicht kennst (1974) er en frittstående del av
Nørgårds tredje symfoni og en tonsetting av det 21. diktet fra annen del av Rilkes
Sonette an Orpheus. Det inneholder også fragmenter av Schuberts Du bist die Ruh og
Ave Maria. Teksten maner frem det som kan erkjennes, men ikke kjennes – fremmede
”hager i glass”, klare, men på en absolutt avstand. Hver sekvens i musikken peker
fremover samtidig som den ser seg tilbake, slik Orfeus gjør det i mytens avgjørende
øyeblikk. Dermed blir glassbildet til en meditasjon over avstand i tid og over men-
neskets vandring gjennom en verden der fortiden alltid følger like bak det.
Iannis Xenakis’ Nuits (1967/68), etablerer, som så mye av Xenakis’ musikk, en
11
annen og underlig natur. Den har et enestående fritt, vilt uttrykk, som om den er sluppet
fri fra menneskene og oppfører seg som om den er alene og følger sine egne regler.
Samtidig er Nuits altså sang, eller i hvert fall vokalmusikk, og verket har en helt kon-
kret tilknytning til sin samtid: Det er tilegnet politiske fanger, ”de tusener av glemte
hvis navn er tapt”, og det er skrevet på et tidspunkt da Xenakis selv var i politisk eksil
med en dødsdom hengende over seg i hjemlandet Hellas. Erindringen om disse tapte
skjer i dette merkelige klanglige landskapet, fylt av tapt språk, brokker av oldtidsspråk
som assyrisk og sumerisk. Mørket i verkets ”netter” blir dermed både natt, fengsel,
og dyp historie.
Kaija Saariahos vesle Überzeugung (2001) spiller mot middelaldermusikken i sitt
tonespråk og tematiserer tekstens kontrast mellom lys og mørke som et transeaktig
spill mellom fortid og nåtid. Avslutningsverket her, Nuits, adieux (1991/1996) beveger
seg som verkene av Lachenmann, Xenakis og Janson i et landskap der musikken
slutter seg som et nattlig mørke om et fragmentert språk, men her gir tonespråket, sin
kompleksitet til tross, noe av den samme umiddelbare opplevelsen av gjenkjennelse
som vi finner hos Nørgård. Det tilsynelatende intime åpner seg imidlertid mot store
dyp og mot livets eksistensielle rytmer. Stykket består av to rekker av passasjer,
”netter” og ”adjø”; den første er basert på utdrag fra en roman av Jacques Roubaud,
Echanges de la lumière, den andre på Balzacs Séraphîta. Kanskje viser stykket hvordan
oppvåkning munner ut i et stadig tydeligere farvel, Balzac-fragmentene samles mens
Roubaud-teksten synes å gå i oppløsning, som når glemselen setter inn straks vi våkner
fra drømmen. Det bittersøte paradokset i å våkne til avskjed underbygges av den
ømme, omsluttende musikken.
Den greske historikeren Herodot, forfatteren av det første verket som kalte seg ”His-
torie” (ca. 430 f. Kr.) gjør i en fantastisk passasje rede for grensene for det menneske-
lige, for den delen av verden som kan sies å være forståelig. Ved denne verdenens
yttergrense i Nord-Afrika, ved Atlas-fjellet, lever et folkeslag som heter atlantene, og
12
Herodot forteller om dem at ”De skal hverken ta til seg animalsk føde eller drømme
når de sover.” Her, hvor drømmene ikke lenger finnes, ender også historien, for uten
mørket, uten det fjerne og uforståelige, finnes det heller ingenting å forstå.
Verkene på denne utgivelsen handler dermed, om vi ser dem fra denne fjern fortid,
om selve det menneskelige fellesskapet, om alt det som binder oss sammen når vi er
alene og fortapt i mørket, ennå ikke våkne sammen.
© Erling Sandmo 2016
13
Oslo Sinfonietta ble etablert i 1986 og er det eldste eksisterende samtidsmusikk-
ensemble i Norge. Oslo Sinfonietta er organisert som en musikerpool med noen av
Norges fremste orkester- og kammermusikere. Ensemblet spiler jevnlig ved norske
og internasjonale festivaler og samarbeider tett med komponister fra hele verden.
Kunstnerisk leder er Christian Eggen.
www.oslosinfonietta.no
14
Der Klang des Träumens
Für Jean-Jacques Rousseau, den französisch-schweizerischen Philosophen und Vor-
läufer der Romantik, war Gesang die eigentliche Ursprache; Komponisten und Sänger
sollten daher danach streben, die Menschen wieder ihrer wahren Natur und Herkunft
zuzuführen. Heute erscheint uns diese Idee antiquiert und eigenartig: Musik ist nicht
Natur, sondern eine Kunstform, und in der neuen Musik geht es um die Erkundung
von Möglichkeiten, um den Ausblick auf verschiedene Zukunftsoptionen und auf noch
aufzusuchende Landschaften. Dies gilt für alle Werke der vorliegenden Einspielung:
Zukunftsweisend und voller Verheißung, sind sie nicht nur von ihrem eigenen Zeitalter
geprägt, sondern auch von möglichen künftigen Zeiten.
Zugleich haben sie etwas Altes und Archaisches an sich, etwas, das in eine ferne
Vergangenheit zurückweist – wenn nicht auf einen fernen Naturzustand, dann auf die
grundlegenden Elemente der Welt und des Seins: Licht und Dunkelheit, Ordnung und
Chaos, Gemeinschaft und Einsamkeit, Traum und Tod. Und nicht zuletzt handelt es
sich um Musik, die sich damit beschäftigt, wie sich das Leben an die Dunkelheit ver-
liert, an Nacht und Abschied. Sie erschließt Leerräume, in denen die Vergangenheit
sich in unsere Zeit zu entfalten scheint.
Per Nørgårds Drømmesange (Traumgesänge, 1981) führt die Begriffe Nacht und
Traum als Grundthema dieser Einspielung ein. Das Werk nahm seinen Ausgang von
einem Lied, das Nørgård für ein Hörspiel des dänischen Autors Finn Methling auf
einen Text nach einem chinesischen Original komponiert hatte. Es beschreibt den
Lebenstraum eines kleinen Jungen, der als Erwachsener einen Streitwagen lenken
möchte. Das Lied ließ Nørgård nicht los, und er bat Methling, zwei neue Varianten
über diesen Text zu schreiben. Sie umrahmen die Originalstrophe, so dass das Lied
nun ein und denselben Traum auf dreierlei Weise präsentiert: mal friedvoll und glück-
lich, dann doppelbödig und alptraumhaft, bis der Frieden wiederkehrt, hart erkämpft
15
und verletzlich. Die schlichte, volksliedartige Melodie schlängelt sich durch die ver-
schiedenen Traumbilder des Texts und der scharf konturierten Klanglandschaft des
Schlagwerks.
Helmut Lachenmanns Consolation II (1968) basiert auf Sprachfragmenten, auf
den physikalischen Überresten gesprochener Sprache. Grundlage des Texts ist das
mittelalterliche Wessobrunner Gebet, der älteste christliche Text in deutscher Sprache.
Es beschreibt die Erschaffung der Welt, die zum Schluss mit der Gnade Gottes ver-
glichen wird, die allen Gläubigen Vertrauen, Hoffnung und die Kraft, dem Bösen zu
widerstehen, verleiht. Für Lachenmann ist der Text ein Rohstoff; er reduziert ihn auf
Partikel, auf Silben und Laute, die die Sänger dramatisch und virtuos artikulieren –
und doch scheint seine Bedeutung wie aus weiter Ferne aus der verlorenen, unver-
ständlich gemachten Sprache hervorzutreten. Der Titel des Werks (das als Teil einer
vierteiligen Reihe geplant war) verspricht Trost – ein Motiv des Textes selber, doch
letztlich birgt auch die Einsicht Trost, dass Verstehen und Erkennen über große zeit-
liche Distanzen möglich sind. Wie oft bei Lachenmanns Musik, gilt ein besonderes
Interesse dem menschlichen Anteil an ihrem Entstehungsprozess: Das Stück besteht
nicht nur aus Klängen an sich, sondern auch aus der physischen Produktion von Klang,
dem Kraftaufwand – und es ist diese gemeinschaftliche, anstrengende Arbeit, die Sinn
verleiht und Trost schafft.
In Nocturne (1967) vertont Alfred Janson einen Text aus Nietzsches Also sprach
Zarathustra. Es ist ein Werk mit neo-romantischen, vielseitigen Elementen; wie die
in derselben Zeit entstandenen Werke von Xenakis und Lachenmann aber entspringt
es dem klanglichen Faszinosum Sprache – dem Flüstern, Sprechen, Pfeifen … und
Singen. Und wie Nørgårds Drømmesange, scheint es unterhalb des oft Unkompli-
zierten weite Räume zu öffnen – wie Träume, Dunkelheit und die Vergangenheit gleich
unter der unmittelbaren Gegenwart des Tages.
Singe die Gärten, mein Herz, die du nicht kennst (1974), ein selbständiger Teil von
Nørgårds Symphonie Nr. 3, ist eine Vertonung des 21. Sonetts aus dem zweiten Teil
16
von Rilkes Sonetten an Orpheus. Außerdem enthält es Fragmente aus Schuberts Du
bist die Ruh und Ave Maria. Das Gedicht beschwört, was begriffen, aber nicht gewusst
werden kann – seltsame Gärten, „wie in Glas“, „klar, unerreichbar“. Jede musikalische
Sequenz weist nach vorne und blickt doch zugleich zurück, ganz wie Orpheus im ent-
scheidenden Moment des Mythos. Die Glasmetapher wird somit zu einer Meditation
über zeitliche Abstände und über den Weg des Menschen durch eine Welt, in der die
Vergangenheit nie mehr als einen Schritt hinter uns ist.
Wie zahlreiche Werke von Iannis Xenakis, bekundet Nuits (Nächte, 1967/68) einen
anderen, fremdartigen Charakter. Sie hat etwas außerordentlich Freies, Wildes, dem
menschlichen Zugriff gleichsam Entzogenes an sich, und sie verhält sich, als folge
sie eigenständig ihren eigenen Regeln. Aber Nuits ist auch Lied, zumindest Vokal-
musik, und das Werk hat eine sehr reale Beziehung zu seiner eigenen Zeit: Es ist poli-
tischen Gefangenen gewidmet – „den Tausenden Vergessenen, deren Namen selbst
verloren sind“ –, und wurde komponiert, als auch Xenakis sich im Exil befand und
ihm in seiner griechischen Heimat die Todesstrafe drohte. Die Erinnerung an diese
Verlorenen findet in einer Landschaft aus seltsamen Klängen statt, voll verlorener
Sprachen, Scherben alter Sprachen, wie Assyrisch und Sumerisch. Die Dunkelheit des
Werktitels deutet somit zugleich auf Nacht, Gefängnis und historische Tiefenschichten.
In dem kurzen Chorstück Überzeugung (2001, im Original deutsch) beschäftigt
sich Kaija Saariaho mit mittelalterlicher Musik und behandelt den Kontrast von Hell
und Dunkel, der im Text angelegt ist, als ein tranceartiges Wechselspiel von
Vergangenheit und Gegenwart. Das letzte Werk der vorliegenden Einspielung, Nuits,
adieux (1991/96), bewegt sich – wie die Werke von Lachenmann, Xenakis und
Janson – in einer Landschaft, in der die Musik sich wie die Dunkelheit der Nacht um
eine fragmentierte Sprache legt; nun aber vermittelt die musikalische Sprache bei aller
Komplexität etwas von dem gleichen unmittelbaren Gefühl des Wiedererkennens, das
wir in Nørgårds Musik erleben. Diese scheinbare Intimität indes öffnet sich hin zu
großen Tiefen und existentiellen Lebensrhythmen. Der Text besteht aus zwei Abfolgen
17
von Passagen: „Nächte“ und „Abschiede“. Die erste basiert auf Auszügen aus Échanges
de la lumière, einem Roman von Jacques Roubaud, die zweite auf Balzacs Séraphîta.
Vielleicht möchte das Werk zeigen, wie jedes Erwachen ein umso endgültigeres
Abschiednehmen mit sich bringt; die Balzac-Fragmente finden zueinander, während
Roubauds Text sich aufzulösen scheint – so wie die Erinnerung verblasst, bevor wir
aus einem Traum aufwachen. Das bittersüße Paradox, zu einem Lebewohl aufzu-
wachen, wird von der zart umhüllenden Musik unterstrichen.
Der Norwegische Solistenchor (Det Norske Solistkor) ist eine der führenden Musik-
formationen Norwegens und einer der bedeutendsten Kammerchöre Europas. Der
Chor ist im klassisch-romantischen Repertoire ebenso zu Hause wie in der zeitgenös-
sischen Musik und unternimmt regelmäßig Abstecher zu folkloristisch inspirierter und
nationalromantischer Musik. Der Norwegische Solistenchor wurde 1950 von dem
Komponisten Knut Nystedt gegründet, der ihn 40 Jahre lang leitete. Ihm folgte 1990
18
Grete Pedersen, die Künstlerische Leiterin des Chores bis zum heutigen Tage.
Der Chor veranstaltet zahlreiche eigene Konzerte und ist bei Festivals im In- wie
im Ausland zu Gast. In jüngerer Zeit hat er mit Ensembles wie dem Mahler Chamber
Orchestra, dem Norwegischen Rundfunkorchester, dem RIAS Kammerchor, der Aka-
demie für Alte Musik Berlin, der Accademia Bizantina, der Oslo Sinfonietta, den
TrondheimSolisten und dem Norwegischen Kammerorchester zusammengearbeitet.
Im Jahr 2012 wurden die Mitglieder des Norwegischen Solistenchors vom Norwe-
gischen Komponistenverband als „Künstler des Jahres“ ausgezeichnet; im selben Jahr
erhielt der Chor den renommierten norwegischen Gammleng-Preis in der Kategorie
Kunstmusik. 2015 wurde der Chor mit seinem Album „Meins Lebens Licht“ (BIS-
2184) für einen Spellemann-Preis nominiert. Der Chor besteht aus 26 vorzüglich aus-
gebildeten Mitgliedern, die allesamt fähige Solisten unterschiedlichster Genres sind
und sich ebenso der Kunst des Ensemblegesangs verschrieben haben.
www.solistkoret.no
Grete Pedersen wird weit über die Grenzen Norwegens hinaus für ihre stilsicheren
und bestechenden Interpretationen von Barockmusik, klassischem Repertoire und zeit-
genössischer Musik geschätzt. Ihr Anliegen, norwegische Volksmusik und traditio-
nellen Gesang in die Chormusik einzubringen, hat sie zu einer Wegbereiterin auf
diesem Gebiet gemacht. Grete Pedersen studierte Dirigieren bei Kenneth Kiesler und
Chorleitung bei Terje Kvam und Eric Ericson. Sie ist Professorin für Chorleitung an
19
der Norwegischen Musikhochschule und eine gefragte Gastdirigentin bei verschie-
denen professionellen Chören in Europa.
1984 gründete Grete Pedersen den Oslo Chamber Choir, dessen Leiterin sie bis
2004 war. In jüngster Zeit hat sie mit dem Rundfunkchor Berlin, den BBC Singers,
dem SWR Vokalensemble Stuttgart und dem Chor des Bayerischen Rundfunks gear-
beitet. In enger Zusammenarbeit mit Oslo Sinfonietta, dem Ensemble Allegria und
dem Norwegischen Rundfunkorchester wird Musik für Chor und Orchester in den
kommenden Jahren einen wichtigen Teil ihrer Arbeit bilden.
20
Le son du rêve
Pour le franco-suisse Jean-Jacques Rousseau, philosophe et précurseur du romantisme,
la chanson était une langue maternelle originale et c’est pourquoi le but de futurs com-
positeurs et chanteurs devait être de ramener les hommes à leur véritable nature et
origine. Aujourd’hui, cette idée nous frappe comme étant vétuste et étrange : la mu-
sique n’est pas une nature mais une forme d’art et la nouvelle musique est devenue
une exploration de possibilités, un aperçu de divers avenirs et de paysages que nous
n’avons pas encore visités. Ceci s’applique à toutes les œuvres sur ce disque : prospec-
tives et remplies de promesses, elles sont imprégnées non seulement de leur propre
temps mais aussi d’époques que l’on croit être devant soi.
Elles ont en même temps quelque chose de vieux et d’archaïque, quelque chose
qui rappelle un passé lointain – sinon à un état naturel perdu à distance, du moins aux
éléments fondamentaux du monde et de l’existence : lumière et obscurité, ordre et
chaos, communauté et solitude, rêve et mort. Et non le moins, c’est de la musique qui
traite de la vie qui se perd elle-même dans l’obscurité, dans la nuit et dans la sépa-
ration. Elle ouvre des cavités béantes dans lesquelles le passé semble se dérouler dans
notre époque.
Le Chœur des solistes norvégiens (Det Norske Solistkor) est l’un des principaux
ensembles musicaux de Norvège et l’un des meilleurs chœurs de chambre d’Europe.
Le chœur est tout aussi à l’aise avec le répertoire classique / romantique qu’avec la
musique contemporaine et fait de fréquentes excursions dans la musique dérivée du
folklore des œuvres romantiques nationales. Le Chœur des solistes norvégiens a été
fondé en 1950 par le compositeur Knut Nystedt qui en fut le chef pendant quarante
ans. En 1990, Grete Pedersen lui a succédé et, en 2016, elle était toujours la directrice
artistique du chœur.
L’ensemble organise de nombreux concerts et participe à des festivals tant en Nor-
24
vège qu’à l’étranger. Il a collaboré au cours des dernières années avec des ensembles
tels que l’Orchestre de chambre Gustav Mahler, l’Orchestre de la radio norvégienne,
le RIAS Kammerchor, l’Akademie für Alte Musik Berlin, l’Accademia Bizantina, la
Sinfonietta d’Oslo, les TrondheimSolistene et l’Orchestre de chambre de Norvège.
En 2012, le Chœur des solistes norvégiens a reçu la récompense d’ « interprète de
l’année » de la Société des compositeurs norvégiens et a remporté la même année le
Prix Gammleng, dans la catégorie « musique ». En 2015, le chœur fut mis en nomina-
tion pour un prix Spellemann pour son disque « Meins Lebens Licht » (BIS-2184). Le
chœur compte vingt-six chanteurs hautement qualifiés, tous solistes potentiels dans
divers genres musicaux, mais qui savent embrasser l’art de chanter ensemble.
www.solistkoret.no
26
1 Per Nørgård: Drømmesange (Dream Songs)
Utopi Utopia
Natten er omme, lille barn Night is over, little child,
stormen er borte og østen rød. The storm has passed, the east is red.
Vågner du, får du en vogn at se: If you wake, you’ll see a chariot:
gylden, jadegrøn, rosa, grå. Golden, jade green, pink and grey.
Lænet til vognen står der en mand Leaning against it there’s a man
klædt i en jakke safirblå som dagen. Dressed in a coat as sapphire as the day.
Hestene græsser og manden spør’ The horses graze and the man asks
om du vil med ham og rejse langt. If you will join him and travel far.
Hvem er det menneske, lille søn? Who is this man, little boy?
Han er dig selv og du spør’ ham: He is you, yourself, and you ask:
”Voksne mand, voksne mand, hvor skal du hen?” ‘Grown man, grown man, where are you headed?’
Frygt ikke, smil til ham, lille barn! Fear not, smile at him, little child!
Se ham i øjnene, spørg ham: Look him in the eye, ask him:
”Voksne mand, voksne mand, hvor skal vi hen?” ‘Grown man, grown man, where are we headed?’
Tvetydig Ambiguous
Dagen er gået, lille søn, The day has passed, little boy,
drømmer du får du en vogn at se. If you dream you will see a chariot.
Vognen har skarlagenrøde hjul It has wheels of scarlet red
og et hvidt muldyr trækker den. And a white mule is pulling it.
Inde i vognen sidder en mand In the chariot sits a man
i silkebukser med spraglede tråde. Dressed in a silken hose of many hues.
Han har en kappe af egernskind He wears a coat of squirrel fur
over en vest af hvid kanin. Over a jacket of white rabbit skins.
Læn dig til vognstangen, lille søn! Lean against the shaft, little boy!
Kig ind i vognen og spørg ham: Look into the chariot and ask him:
”Voksne mand, voksne mand, hvor skal du hen?” ‘Grown man, grown man, where are you headed?’
Frygt ikke, smil til ham, lille barn! Fear not, smile at him, little child!
Se ham i øjnene, spørg ham: Look him in the eye, ask him:
”Voksne mand, voksne mand, hvor skal vi hen?” ‘Grown man, grown man, where are we headed?’
27
Mareridt Nightmare
Solen er borte, lillebror. The sun is gone, little brother.
Sover du får du en vogn at se: If you sleep, you will see a chariot:
Knive er fæstet til hjul af jern, Knives are welded to its iron wheels,
grusomt spreder den sorg og ve. Horribly spreading pain and sorrow.
Oppe på vognen står der en mand: On the chariot a man is standing:
Hjelmklædt med spyd og med bue og pile. Helmeted with spear and bow and arrow.
Han har en kappe af oksehud He wears a coat of ox-hide
over en blodig pansret særk. Over a bloody shirt of mail.
Hesten stejler og pisken slår. The horse rears up and the whip snaps.
Flygt ikke! Skrig til ham, spørg ham: Do not flee! Shout to him, ask him:
”Voksne mand, voksne mand, hvor skal du hen?” ‘Grown man, grown man, where are you headed?’
Finn Methling
Copyright © 1980 Edition Wilhelm Hansen AS, Copenhagen
Printed with permission
28
3 Alfred Janson: Nocturne
O Mensch! Gib acht! O mankind, listen!
Was spricht die tiefe Mitternacht? What says the deep midnight?
„Ich schlief, ich schlief – ‘I slept, I slept –
Aus tiefem Traum bin ich erwacht: – From deep dreams did I wake up: –
Die Welt ist tief, The world is deep,
Und tiefer als der Tag gedacht. And deeper than the day could grasp.
Tief ist ihr Weh – Deep is its pain –
Lust – tiefer noch als Herzeleid: Joy – even deeper than agony:
Weh spricht: Vergeh! Pain says: Be gone!
Doch alle Lust will Ewigkeit – But all joy wants eternity –
– will tiefe, tiefe Ewigkeit!“ – Wants deep, deep eternity!’
Friedrich Nietzsche, Zarathustras Rundgesang (Zarathustra’s Roundelay)
29
5 Per Nørgård: Singe die Gärten, mein Herz
Singe die Gärten, mein Herz, die du nicht kennst; Sing, my heart, of the gardens you do not know;
wie in Glas gardens
eingegossene Gärten, klar, unerreichbar. As if poured into glass, clear, unattainable.
Wasser und Rosen von Ispahan oder Schiras, Water and roses from Ispahan or Shiraz,
singe sie selig, preise sie, keinem vergleichbar. Sing their glory and praise them, the incomparable.
Zeige, mein Herz, dass du sie niemals Show them, my heart, show that you cannot
entbehrst. forsake them.
Dass sie dich meinen, ihre reifenden Feigen. That they are intended for you, their ripening figs.
Dass du mit ihren, zwischen den blühenden That as the breezes among their blossoming
Zweigen branches
wie zum Gesicht gesteigerten Lüften verkehrst. Are raised into visibility, it is you they embrace.
Meide den Irrtum, dass es Entbehrungen gebe Avoid the error of thinking that there are losses
für den geschehnen Entschluss, diesen: zu sein! Caused by the taken decision, namely: to be!
Seidener Faden, kamst du hinein ins Gewebe. A silken thread, you’ve been added into the weave.
Welchem der Bilder du auch im Innern geeint bist No matter which image you feel you are part of
(sei es selbst ein Moment aus dem Leben der Pein), (Be it even a scene from a life in pain),
fühl, daß der ganze, der rühmliche Teppich Feel that the whole, the glorious carpet is meant
gemeint ist. to be.
Rainer Maria Rilke, from Die Sonette an Orpheus, Part 2, No. 21
Solo: Solo:
Du bist die Ruh’, der Friede mild, You are stillness and sweetest peace,
die Sehnsucht du, und was sie still. You are yearning, and what stills it.
Ich weihe dir, voll Lust und Schmerz I offer you, with joy and pain,
zur Wohnung hier mein Aug’ und Herz. As your abode my eyes and heart.
Friedrich Rückert
30
7 Kaija Saariaho: Nuits, adieux
Dans l’air In the air
s’arrache the light tears away
de la terre from the earth
au noir la lumière in darkness
et la crache and spits it
dans l’air into the air
la nuit rêche jusqu’aux bords the night rough right up to
des arbres the edge of the trees
dans la terre in the earth
… …
Nuit tu Night you
es venue have come
les the
lumières lights
ont poussé have grown
sur over
les herbes, les pentes the grass, the slopes
vidées emptied
de of
lumière, les light, the
lumières lights
sont have
devenues become
sombres dark
… …
31
dans l’herbe in the grass
s’attachent attaching themselves
de la terre to the earth
au noir les grains les vagues in darkness grains waves
de la lumière of light
et les crachent and spit them out
dans l’herbe la nuit réelle jus- in the grass the night real right
qu’au bord up to the edge
des arbres of the trees
sous la terre beneath the earth
… …
Nuit, c’est cela Night, it is this
chevelure tresses of hair
de noir révérend la lumière n’est black venerable the light only
que pour le définir existing in order to define it
ainsi thus
la nuit première précéda le jour the first night preceded the day
Jacques Roubaud, from Échanges de la lumière
© Editions A. M. Métailié, Paris, 1990
Printed with permission
Adieu, granit, tu deviendras fleur; adieu, fleur, Farewell, granite: you will become flower; farewell,
tu deviendras colombe; adieu colombe, tu seras flower: you will become dove; farewell, dove: you
femme ; adieu, femme, tu seras souffrance ; adieu, will become woman; farewell, woman: you will
homme, tu seras croyance ; adieu, vous qui serez become suffering; farewell, man: you will become
tout amour et prière. faith; farewell, you who will be all love and prayer.
Honoré de Balzac, from Séraphîta
32
Det Norske Solistkor
Soprano Alto
Ragnhild Thu Austnaberg Mari Askvik
Ditte Marie Bræin Astrid Sandvand Dahlen
Ingeborg Dalheim Live Maartmann Danielsson
Magnhild Korsvik Silje Vatne Heggem
Guro Lødemel Jorunn Lovise Husan
Camilla Wiig Revholt Eva B. Landro
Ingrid Stige
Eli Stange Synnes
Tenor Bass
Håvard Gravdal Erik Arnelöf
Jon Harthug Arild Bakke
Ludvik Kjærnes Olle Holmgren
Kristian Krokslett Magnus I. Kjelstad
Robert Lind Peder Arnt Kløvrud
Øystein Stensheim Eirik P. Krokfjord
Masashi Tsuji Halvor Festervoll Melien
Tobias Schlierf
Soloists:
Drømmesange: Ditte Marie Bræin
Überzeugung: Ditte Marie Bræin, Mari Askvik, Eva B. Landro
Singe die Gärten: Lise Davidsen
Nuits, adieux: Ditte Marie Bræin, Astrid Sandvand Dahlen, Øystein Stensheim, Olle Holmgren
Oslo Sinfonietta
Flute: Lotte F. R. Gordon (tr. 5)
Clarinet: Hans Christian Bræin (tr. 5)
Horn: Asgeir Søfteland (tr. 5)
Percussion: Kjell Samkopf (tr. 1, 3–5) Daniel Paulsen (tr. 1, 5), Anders Kregnes Hansen (tr. 1, 5)
Harp: Ellen Sejersted Bødtker (tr. 3, 5)
Piano: Yoko Toda (tr. 5)
Violin: Annar Follesø (tr. 4)
Cello: Ingvild Nesdal Sandnes (tr. 3–5), Kjersti Rydsaa (tr. 3)
33
from the same performers
RÓS
A Christmas rosary with music from the past 800 years, including works by Hildegard of Bingen,
Michael Prætorius, Per Nørgård and traditional Norwegian carols (BIS-2029)
with Berit Opheim Versto folk singer · Gjermund Larsen violin
Rolf Lislevand lute · Bjørn Arvid Kjellemyr double bass
‘The music ranges widely… but has been chosen with immaculate care and is performed equally
faultlessly by these gifted performers… A superb release. International Record Review
„Grete Pedersen führt ihre Sänger mit perfektem Gespür für klangschöne
Phrasierungen durch die unterschiedlichen Sätze.“ Klassik.com
‘The performances are all sublime, the arrangements equally so, the recording
everything you would expect from this source.’ MusicWeb-International
”Årets beste juleplate!” Eystein Sandvik, NRK Kulturnytt
These and other recordings from BIS are also available as high-quality downloads from eClassical.com
34
Denne innspillingen er støttet av:
Kulturdepartementet
Oslo Kommune
The music on BIS’s Hybrid SACDs can be played back in Stereo (CD and SACD) as well as in 5.0 Surround sound (SACD).
Our surround sound recordings aim to reproduce the natural sound in a concert venue as faithfully as possible, using the newest
technology. In order to do so, all five channels are recorded using the full frequency range, with no separate bass channel added: a so-
called 5.0 configuration. If your sub-woofer is switched on, however, most systems will also automatically feed the bass signal coming
from the other channels into it. In the case of systems with limited bass reproduction, this may be of benefit to your listening
experience.
RECORDING DATA
Recording: June 2014 at Ris Kirke, Norway [2, 6–7]; June 2015 at Sofienberg Kirke, Norway [1, 3–5]
Producer: Jens Braun (Take5 Music Production)
Sound engineer: Jens Braun [2, 6–7]; Andreas Ruge [1, 3–5]
Equipment: BIS’s recording teams use microphones from Neumann and Schoeps, audio electronics from RME,
Lake People and DirectOut, MADI optical cabling technology, monitoring equipment from B&W,
STAX and Sennheiser, and Sequoia and Pyramix digital audio workstations.
Original format: 24-bit / 96 kHz
Post-production: Editing and mixing: Jens Braun
Executive producer: Robert Suff
35
BIS-2139