Klondike-gullrushet

En typisk gullgruvedrift, på Bonanza Creek.

Klondike-gullrushet var immigrasjonen av gulljegere langs Klondikeelven i Yukon-territoriet, Canada, i en svært kort periode på slutten av 1800-tallet og helt på begynnelsen av 1900-tallet, da gull ble funnet i området. Selve funnet som utløste rushet, ble gjort 16. august 1896. Gullrushet kalles iblant også Gullrushet i Yukon.

Gullfunnet ble skrevet om i aviser over hele verden og folk solgte alt de eide for å dra på leiting etter gull i den kanadiske villmarken. Historiene om nybegynnere som fant gull fikk folk til å håpe på det samme. Det ble ikke fortalt at det ikke bare var å plukke gullet rett fra elva og at stedet lå ufremkommelig til.

Klondike lå meget avsides og det var veldig vanskelig å komme ditt. Man måtte ha med ca. 1 tonn med utstyr og forsyninger så det måtte bæres i flere vendinger, vanligvis over 30. Det ble bygget en handelsstasjon ved Klondikeelven, den vokste raskt til byen Dawson City med cirka 30 000 innbyggere. På grunn av beliggenheten var det store problemer med å få frem mat og utstyr til gullgraverbyene. Gullgraverne fikk skjerper langs elvebredden og noen heldige fant gull 10–15 meter nede i grusen.

Anslagsvis skal 100 000 mennesker ha kommet til Klondike-regionen, de fleste kom mellom 1896 og 1899. Av disse døde mange, lik måtte enkelte ganger stables i hauger og man gikk tom for materialer til å lage kister av. Kun halvparten av de som dro mot Klondike kom frem til Dawson, mange kom for sent og solgte utstyret før de dro hjem igjen like fattige som før. Noen dro videre til andre gullforekomster i Alaska. Av de lykkejegerne som overlevde hadde bare om lag 4000 med seg gull tilbake å bare et fåtall av disse var blitt velstående.

I ettertid har Klondike gått inn som et begrep i mange språk og viser til et plutselig og kraftig økonomisk oppsving. Bøker og filmer om Klondike har hvert med på å romantisere gullgraverlivet og hendinger i Klondike.

Opptakten

Canadianer Keish (Skookum Jim Mason)

I august 1896 vandret tre menn ledet av Skookum Jim Mason (Keish) nordover, langs Yukonelven fra området omkring byen Carcross, for å lete etter hans søster Kate og hennes make George Carmack. Etter at gruppen fant George og Kate, som fisket etter laks i Klondikeelven støtte de på Nova Scotia-bonden Robert Henderson som hadde lett etter gull i Indian River, rett syd for Klondikeelven. Henderson fortalte George Carmack hvor han gravde, og at han ikke ville ha noen canadianer (Skookum Jim Mason var First Nations, Tagish) omkring seg.

Den 16. august 1896 fant Skookums følge rike gullforekomster i Bonanza Creek i Yukon. Det er ikke kjent hvem som gjorde det opprinnelige funnet, men den offisielle gullfinneren var George Carmack, da området var eid av ham.

Gullrushet

Dette bildet fra 1898 viser folk som frakter forsyninger opp den bratte skråningen av Chilkoot Pass. Urbefolkningen i området deltok også i dette arbeidet.

Nyhetene spredtes raskt til andre gullgraversamfunn i Yukonelvas dalføre. Området der gull først ble funnet, het fra begynnelsen Rabbit Creek, men ble omdøpt til Bonanza Creek ettersom området tiltrakk seg ekstremt mange mennesker på jakt etter gull. Området ble registrert av gullgravere som tidigere hadde arbeidet omkring Fortymile River og Stewart River.

Nyheten nådde USA i juli 1897, da de første gulljegerne ankom San Francisco den 15. juli og Seattle den 17. juli, som førte til at rushet tok av på alvor.

For å nå gullfeltene tok de fleste skip til havnene Dyea og Skagway sørøst i Alaska. Her kunne de enten følge Chilkoot- eller White Pass-stien til Yukon og seile ned til Klondike. For å forhindre sult krevde de kanadiske myndighetene at hver person måtte ta med seg et års forsyning med mat. I alt veide gullgravernes utstyr nærmere et tonn, som de fleste bar i etapper. Å utføre denne oppgaven og kjempe med det fjell-terrenget og det kalde klimaet gjorde at de fleste ikke ankom før sommeren 1898.

Chilkoot Pass i 1898, her ser man "en av taubanene"

Det vokste opp provisoriske byer langs rutene og ved endestasjon ble Dawson City grunnlagt der elvene Klondike og Yukon løper sammen. Fra en befolkning på 500 i 1896 vokste byen til å huse omtrent 17 000 mennesker, og ytterligere 30 000 i områdene rundt, innen sommeren 1898. I 1898 var åtte prosent av de som bodde i Klondike- distriktet kvinner, og i Dawson 12 prosent. De fleste kvinnene hadde huslige oppgaver, arbeidet deres var matlaging, klesvask, tine is og snø til vann, hogge ved, servere eller sy for å tjene penger. Det var også kvinner som hadde egne kroer og vaskerier. Noen få kvinner jobbet i transportbransjen, å bar tunge bører på ryggen, og mindre enn 1 prosent av kvinnene var gullgravere.

Gullgravere venter på å få registrere sine skjerp.

I tillegg til boligrom og butikker kom det etter hvert også postkontor, bank og ekstravagante salonger hvor de rikeste kunne gamble og drikke. Sener kom også et sykehus og bordeller. Blant urbefolkningen fikk noen arbeide med å frakte forsyninger, men Hän-folket ble tvangsflyttet til et reservat, 4,5 kilometer lenger ned langs elven, for å gjøre plass for gullgraverne, og mange døde.

Dawson lå isolert til, var uhygienisk, raskt og tilfeldig bygget av de materialene man hadde for hånden, som for det meste var treverk. Isolasjonen førte til høye priser, dårlig hygiene til epidemier og byggemetodene til branner. Det var ikke innlagt vann eller kloakk, bare to kilder for drikkevann og elven ble stadig mer forurenset. Om våren ble gatene av jord omgjort til tykk gjørme, og om sommeren luktet bosetningen av menneskelig avløp og ble plaget av fluer og mygg. Byen var svært sårbar for brann fordi man brukte vedovner til oppvarming, stearinlys og oljelampe til lys og det var mangelfullt med vann i nødsituasjoner, spesielt om vinteren når alt var frosset. Den første store brannen skjedde 25. november 1897 og en ny storbrann 14. oktober 1898 førte til at 117 bygninger brant ned.

Dawson City ca. 1898

Om vintrene var det problemer med å få nok forsyninger til byen, prisene var høye om sommeren men steg til ekstreme høyder på vinteren. I løpet av vinteren 1897 ble salt verdt sin vekt i gull, og de eneste åtte hestene i Dawson ble slaktet for hundemat da de ikke kunne holdes i live over vinteren. De første ferske varene som ankom våren 1898 ble solgt for rekordpriser.

Etter gullrushet, 1908

Skjørbuk, en potensielt dødelig sykdom forårsaket av mangel på vitamin C, ble et problem, spesielt om vinteren hvor fersk mat ikke var tilgjengelig. Den mest kjente som fikk skjørbuk er kanskje forfatteren Jack London, han døde ikke av sykdommen men den gjorde slutt på gullgraver karrieren hans. Dysenteri og malaria var også vanlig i Dawson, og alvorlige epidemier av tyfus brøt også ut. Sykdommene ble slått tilbake i Dawson men den sterkt forurensede elven førte sykdoms smitten nedstrøms til Hän-reservatet.

I 1899 hadde gullgraverne funnet gull for omkring 50 millioner Canadiske dollar, noe som kun dekket kostnadene ved utgravingene for de fleste og enkelte var blitt rike.

Sommeren 1899 ble det oppdaget gull rundt Nome vest i Alaska, og mange forlot Klondike å dro videre til de nye gullfeltene som var lettere tilgjengelige enn Klondike. Gullfunnene i Klondike toppet seg i 1903, etter at tyngre utstyr hadde blitt brakt inn, etter det gikk det mot slutten på Klondike rushet. De midlertidige byene forsvant og befolkningen i Dawson City falt.

Siden den gang har det blitt forsøkt utvunnet gull rundt Klondike av og på, og historiene fra gullrushet fortsetter å trekke turister til regionen og bidra til dens velstand. En historisk park, Klondike Gold Rush National Historical Park, er anlagt for å gi en bedre forståelse av historien om Klondike gullrushet.

Nordmenn

Rundt 1000 norske menn og kvinner skal ha dratt til Klondike under gullrushet. De kom fra mange forskjellige steder rundt i hele landet. Det er ikke noe register over hvem som dro til Klondike og alle de som ikke lyktes med å finne gull er det heller ikke skrevet mye om. Man vet om noen av dem, for eksempel dro det 32 mann i 1901 fra området rundt Stranda på Sunnmøre. De fleste som dro måtte selge det de eide for å få råd til båtreisen over til Amerika og videre oppover til Canada, og for å kjøpe utstyr og proviant. For de fleste ble drømmen om å finne gull aldri virkelighet, de hadde nok med å overleve, men noen få ble rike. To reinsamer som prøvde seg som gullgravere var Isak Hætta og Alfred Nilima, begge kom hjem til Finnmark som velstående menn. Fredrik Bruseth fra Stangvik (1869 -1946) var en av de heldige, han fant 118,6 kilo gull og i 1899 kom han tilbake som en rik mann. (Det er også laget en film om han, The Goldking).

Det var ikke kun mennesker som dro fra Norge, men noe tok også med sledehunder og også reinsdyr ble sendt. Et dampskip dro fra Alta i 1898 med nordmenn fra Kautokeino, Karasjok og andre steder i Finnmark. Om bord var også 500 reinsdyr, som U.S. Army Reindeer Service's sendte for å hjelpe gullgraverne i Yukon som sultet. Det var også med samer som skulle ta seg av reinen på den lange turen og gjete den etterpå. Reinsdyrene skulle brukes som trekkdyr og også som mat. Kun 185 reinsdyr kom frem til British Columbia og da var gruvearbeidernes situasjon for lengst blitt bedre så de ble sendt et annet sted.

Rutene til Klondike

Alternative ruter til Klondike, Dawson City er markert med rødt

Man kunne ta båt opp Yukonelven, men dette var en lang omvei, totalt 7600 km, og en kostbar reise så få hadde muligheten til det. Området hadde et ugjestmildt landskap og temperatur helt ned i -50^oC.

Et alternativ var innlandsruten som stort sett holdt seg på kanadisk jord under hele reisen. Mange startet fra Ashcroft i British Columbia og krysset myrer, elvekløfter og fjell. Det var mye gjørmen og sørpete isen som gjorde det tungt og vanskelig på den 1600 km lange ruten.

De rutene flest brukte gikk fra havnebyene sørøst i Alaska, Dyea og Skagway. Derfra måtte de reise over fjellkjedene inn i Canadas Yukon-territorium, og deretter nedover elve-nettverket til Klondike. Fra Skagway tok de seg over White Pass, her gikk de over flere fjell på smal farlige stier med steinblokker. På grunn av det store antallet reisende og det våte været ble stien ufremkommelig, under disse forholdene døde et stort antall hester, noe som ga ruten navnet "Dead Horse Trail". De som reiste fra Dyea reiste Chilkoot Trail som var høyere enn White Pass, og det var for bratt for dyr. Skred var også vanlig og et av disse tok mer enn 60 menneliv. I desember 1897 bygde Archie Burns en form for taubane opp de siste delene av Chilkoot-passet. En hest nederst drev et hjul, som trakk et tau med en slede, slik at man mot betaling kunne få utstyr og forsyninger opp. Snart fulgte flere baner, en av dem drevet av en dampmaskin.

Flytting av forsyninger og utstyr måtte på alle rutene gjøres i etapper. De fleste delte opp eiendelene sine i oppakninger på ca. 29 kg som kunne bæres på en manns rygg, eller tyngre last som kunne trekkes for hånd på en slede. Man bar oppakningen en etappe fremover og gikk tilbake etter mer, man brukte rundt tretti rundturer. Selv ved å bruke en slede ville en sterk mann kun klare å tilbakelegge 1600 km på rundt 90 dager, når været var bra og det ikke var mye gjørme, sørpe, snø eller is.

Forekomster

Gullgravere, ca. 1900

Av de anslåtte 30 000 til 40 000 menneskene som nådde Dawson City under gullrushet, fikk bare rundt 15 000 til 20 000 til slutt registrert et skjerp. Av disse var det ikke mer enn 4000 som fant gull og bare noen få hundre ble rike. Da de fleste gullgraverne ankom i 1898, hadde alle de beste bekkene blitt gjort krav på, enten av gruvearbeidere fra regionen eller av de første ankommende året før.

"Bench gold" i åssiden, ca. 1899

Gruvegang, 1898

Geologisk sett var regionen fullt av gullårer, tvunget til overflaten av vulkansk påvirkning og deretter slitt bort av elver og bekker, og etterlot nuggets og gullstøv. Noe malm lå langs bekkefar i jorden 4 til 9 meter under overflate. Andre lå langs åser, disse forekomstene ble kalt "bench gold". Å finne gullet var utfordrende. Opprinnelig hadde gruvearbeidere antatt at alt gullet ville være langs de eksisterende bekkene, og det var først sent i 1897 at bakketoppene begynte å bli utvunnet. Gull var også ujevnt fordelt, noe som gjorde spådommen om gode gruveplasser usikker uten undersøkende graving.

Gruvedrift begynte med å rydde bakken for vegetasjon og så ble hull gravd i et forsøk på å finne malmen. Hvis disse hullene så produktive ut kunne skikkelig graving begynne, man gravde helt ned til berggrunnen hvor størstedelen av gullet ble funnet.

I det subarktiske klimaet rådet intens kulde syv måneder av året, rasende snøstormer kunne begynne allerede i september og oppsto med intervaller til mai. Fra rundt 20. oktober var det is på elvene. Bakken var det meste av året frossen og i Klondike lå permafrosten bare rundt 1,8 meter under overflaten. Tradisjonelt hadde dette betydd at gruvedrift i regionen bare skjedde i sommermånedene, men det store rushet og konkurransen mellom gullgraverne gjorde en stopp i arbeidet om vintrene uakseptabel. Sent på 1800-tallet eksisterte teknologi for å håndtere dette problemet med permafrost, inkludert hydraulisk gruvedrift og mudring. Men det tunge utstyret som kreves for dette kunne ikke fraktes inn til Klondike under gullrushet.

I vintersesongen måtte gruvearbeiderne bruke bålfyring for å tine bakken og deretter fjerne den opptinte grusen. Prosessen ble gjentatt til man nådde ned til gullet. Vanligvis var det ikke nødvendig med noe oppstiving av sidene i hullene på grunn av permafrosten, men enkelte ganger hadde brannene smeltet sidene slik at de kollapset. Brannene kunne også produsere skadelige gasser.

Om sommeren brukt man vann i sluser og vaskepanner til å skille det tyngre gullet fra grusen. Dette krevde at gruvearbeideren måtte konstruere sluser, som var rad med trekasser rundt 4,6 meter lange, hvor malmen ble vaskes i. Opptil 20 av disse kassene, etter hverandre, kunne være nødvendig for hver gruve. Slusene krevde mye vann, vanligvis fikk man det ved å lage en demning, grøfter eller former for rør. "Bench gold" driften i åssidene kunne ikke bruke sluser fordi vann ikke kunne pumpes så høyt opp. I stedet brukte disse gruvene vugger, kasser som beveget seg frem og tilbake, for å skape bevegelsen som trengs for separasjon.

Gullstøvet ble eksportert ut fra Klondike og de store bankene åpnet etter hvert filialer i Dawson City.

Produksjon av gull i Yukon under Klondike gullrushet 1896–1903.

Bøker og filmer fra gullrushet

Bøker

Det er blitt skrevet en rekke bøker om gullrushet i Klondike, både romaner, sakprosa og dokumentarbøker den mest kjente forfatteren er kanskje Jack London som selv hadde prøvd seg som gullgraver her.

Her er et lite utvalg bøker:

Romaner og noveller

• Når villdyret våkner (The Call of the Wild) - 1903 - Jack London
• White Fang - 1906 - Jack London
• The Spoilers - 1906 - Rex Beach
• The Trail of 98 - 1910 - Robert W. Service
• The Klondike Fever - 1958 - Pierre Berton
• Yukon’s onde ånd - 1973 - Kjell Hallbing - Morgan Kane

• Blodspor i Klondike - 2014 - Johan Mjønes

Sakprosa

• The Klondike Gold Rush - 1972 - David B. Wharton

Historie / dokumentar

• Big pan-out : the Klondike story - 1952 - Kathryn Winslow
• Klondike: The Last Great Gold Rush, 1896-1899 - 2001 - Pierre Berton
• The Age of Gold - H. W. Brands
• The Floor of Heaven - 2012 - Howard Blum
• The Klondike Gold Rush - 2022 -

Mange tegneserier har hentet inspirasjon fra Klondike. Skrue McDuck skal ha bygget rikdommen sin på en gullklump på størrelse med et strutseegg som han fant som gullgraver i Klondike. Også Lucky Luke har historier fra Klondike.

Filmer

Et lite utvalg filmer:

Stumfilmer

Også mange stumfilmer ble laget med plot som handlet om Klondike, flere av dem hentet fra bøker.

• Horses Loading for Klondike - 1897

• The Spoilers - 1914
• An Odyssey of the North - 1914
• The Greater Law - 1917
• The Call of the Wild - 1923 - Basert på Jack Londons roman
• The Spoilers - 1923
• The Chechahcos - 1924
• Gullfeber (The Gold Rush) - 1925 - Charlie Chaplin
• Po zakonu - 1926 - Sovjetisk film

Lydfilmer

Det er laget en mengde filmer om temaet, også flere av stumfilmene og andre eldre filmer er spilt inn på nytt.

• The Trail of '98 - 1928
• The Spoilers - 1942
• Ulvehunden (White Fang) - 1946 - Sovjetisk film basert på Jack Londons roman
• Hvor gullet kaller - 1954
• Når villdyret våkner - 1972 - Basert på Jack Londons roman
• Ulvehunden (White Fang) - 1991 - Basert på Jack Londons roman

Flere dokumentarfilmer er også laget.

• Klondike: The Quest for Gold - 2003 - En Kanadisk tv-serie
• Klondike - 2014 - En tre episoders tv-serie
• The Klondike Gold Rush - 2015 - En dokumentar som forteller historien om gullrushen og dens innvirkning på de involverte

Også animerte filmer som:

• 14 Carrot Rabbit - 1952 - Er en animert tegneserie-kortfilm fra 1952 fra Warner Bros. Hvor Snurre Sprett er i Klondike.

Litteratur

• Tor S. Halvorsen: Klondike. Gullrushet mot Yukon 1896 – 1899. Naturforlaget – Hjemmet Mortensen Oslo 1995.
• Kathryn Winslow: Big pan-out : the Klondike story - 1952
• Pierre Berton: Klondike: The Last Great Gold Rush, 1896-1899 - 2001